De små skritts vei

Mens Europa strever seg gjennom førjulskulda, forbereder verdens klimaforhandlere seg på neste forhandlingsrunde, denne gang i Cancún i Mexico. Kontrastene til København-toppmøtet for ett år siden er slående. Ingen ser for seg en stor og forpliktende avtale. Nå skal det bygges stein på stein, vi skal nå målet via de små skritts vei.  

Målinger viser at folk er mindre urolige for klimaendringene nå enn for noen år siden. Og det til tross for at perioden januar-oktober i år er den varmeste siden målingene startet. Skyldes det skuffelse over København eller inntrykk fra noen kalde vinterdager? 

Nobelprisvinner Al Gore mener forklaringen ligger i hvordan menneskenaturen oppfatter farer. Vi er best til å reagere på den akutte krisen, der årsaken er klar og reaksjonen velkjent. En brann, et overfall eller en fysisk trussel vekker motreaksjonen i oss, nesten på instinkt. Med klima er det annerledes. Krisen er «langsom». Årsak og virkning er skilt av i tid, resultatet av økende temperaturer på kloden viser seg for fullt om noen år, bortenfor valgperioder og utenfor horisonten av det dagsaktuelle. Og hva betyr mine handlinger når alle utslipp jorda over teller like mye? 

Her er en parallell: I fjor var vi travelt opptatt med å møte en spredende fugleinfluensa. Smitten var identifisert, spredningen kartlagt og mottrekket – vaksinen – utviklet. Med hele forsvarsrekka mobilisert sto det heller ikke på penger. Jeg husker diskusjonene i regjeringen; helseministeren la fram ekspertenes tilrådninger, hvor omfattende skulle vi satse? Svaret ga seg selv, vi valgte den mest omfattende strategien. Kunne vi ta sjansen på å sitte der noen måneder senere med hundre, eller tusenvis av dødsfall og si at vi ikke hadde kjøpt vaksine til alle? Ingen norsk regjering ville ha overlevd en slik skandale. 

Kamp mot smittsomme sykdommer mobiliserer. Da jeg arbeidet i WHO, trappet vi opp kampanjene mot smittsomme sykdommer som særlig rammer de fattigste. Vi mobiliserte for vaksiner mot de dødelige barnesykdommene og vi massemønstret tiltak mot hiv, malaria og tuberkulose. Satsingen har vist seg vellykket. Folk og regjeringer har sett trusselen. Penger er mobilisert, medisiner distribuert og mange, mange liv er reddet. Det er bra. 

Men så ser vi at den aller største helsetrusselen, både mot liv, utvikling og hele samfunn, kommer fra en annen kilde – de langsomme, ikke smittsomme, livsstilssykdommene. WHOs kartlegging av verdens folkehelse har et skremmende budskap: I tillegg til å bære hovedbyrden fra de smittsomme sykdommene, møter fattige land nå bølgen av de ikke smittsomme. Det følger med fenomenet utvikling; urbanisering, endret kosthold, tobakk, alkohol, manglende fysisk aktivitet. Resultatet er forhåndsannonsert: en bølge av hjertelidelser, diabetes, kreft og lungesykdommer. 

WHO beskriver det som nå skjer i utviklingslandene som en epidemi. I et langt historisk perspektiv snakker vi om en brå endring. For den enkeltes liv kommer faren snikende. Wold Economic Forum rangerer livsstilssykdommer som en av vår tids fremste globale risikofaktorer. 25 prosent av dødsfall i verden rammer mennesker under 60 år, gjerne etter lengre og kostbar sykdom som kunne vært både forebygget og forhindret. 

Det er som med klimaendringene; det skjer ikke plutselig, årsaken er kompleks, svaret sammensatt – og i tillegg; mektige næringsinteresser står rede til å kjempe imot med effektive mottiltak. Tobakksindustrien og kullindustrien er våpenbrødre på hver sin front. Systematisk og uten skrupler har de bekjempet tiltak mot røyking og mot klimatiltak, de har sådd tvil om vitenskapen, sponset motkrefter og arbeidet målrettet mot politiske beslutningstakere. Men politikken står ikke uten seire, som mot tobakksindustrien de siste tiårene. 

Hvordan kan vi mobilisere meningsfullt mot de «langsomme» krisene? Moderne samfunn må bygge på sannferdig kunnskap, demokrati og politisk lederskap. Kunnskap om både klimaendringer og helserisiko viser oss oppsiden ved å handle. Vel så mobiliserende er den overveldende kunnskapen om nedsiden ved å la være. Skal vi lykkes må kunnskapen globaliseres, den må deles og aktualiseres. Vi må vise at handling som er tvingende nødvendig på lang sikt, også er bra på kort sikt, relevant for meg og mine. Og så må vi ha kunnskap til å beskrive trusselen som felles, slik at stater kan ta beslutninger sammen. Vi må bli bedre enn i København i fjor. Kanskje kan Cancún vise vei, den skrittvise?