På parti med fortiden

På første halvdel av 1990-tallet fulgte jeg statsminister Gro Harlem Brundtland på mange utenlandsreiser. Jeg møtte spådommer fra flere hold om at de nordiske velferdssamfunnene ville bukke under i globaliseringens tidsalder: Staten var for stor, skattene var for høye, fagforeningene for sterke, enerne for få. 

Så gikk det noen år, og gradvis endret tonen seg. For resultatene fortalte en annen historie; i de nordiske samfunnene var det lavere arbeidsledighet, stor grad av omstillingsevne, mange nyetableringer og etter europeisk standard sunne statsfinanser. 

Hvorfor? Forskere fra både sosiale og økonomiske fag pekte på at disse samfunnene hadde små forskjeller mellom folk, høy grad av likestilling, høy yrkesdeltakelse, godt utbygget velferdssystem, en høyt utdannet befolkning og en fagbevegelse som tok ansvar ved de store korsveiene.  

I Victor D. Normans artikkel i DN lørdag høres et ekko av røstene fra det tidlige 1990-tallet: Politikken i Norge henger igjen i 1970-tallets virkelighet, skattene må ned, offentlig tjenesteproduksjon må avreguleres, de store organisasjonene er dinosaurene i norsk samfunnsliv, og må tuktes.  

Ethvert samfunn trenger fornyelse og nytenking, også det norske. Jeg er ikke kritisk til alle forslag om reformer fra Høyre. 1980-tallets etermangfold og utvidede åpningstider var åpenbart riktige. Men i Normans anslag i 2010 kjenner vi igjen den dype skepsis deler av Høyre har hatt til den norske samfunnsutviklingen. Han vil ha et oppgjør med den nordiske modellen, og han mener at det bare er høyresiden som kan gjøre den jobben. 

Det har han nok rett i. For i Høyre og Frps oppskrift for modernisering av det norske samfunnet går høyresiden løs på nettopp noen av de sidene som gjør det norske samfunnet moderne og i internasjonal sammenheng vellykket: Det er i nordiske land med store nærings- og arbeidslivsorganisasjoner at man har sikret til sammenlikning solide statsfinanser og en god balanse mellom å skape og å dele. Det er her man har sikret skatteinntektene gjennom høy sysselsetting. Det er her regjeringene har hatt legitimitet til å gjennomføre tøffe tak når det har vært påkrevd. 

Valgte politikere skal ha styringen i Norge. Men de styrer bedre med en mer forankret politikk gjennom nært samspill med organisasjonene, ikke bare innen arbeids- og næringslivet, men med hele spekteret av et mangfoldig organisasjonsliv i det sivile samfunn. De store arbeidstakerorganisasjonene har representert, og representerer, vanlige menneskers interesser i møte mot kapitalinteresser og annen samfunnsmakt. Organisasjonene har gitt avgjørende bidrag til både demokrati og velferd, men også produktivitet. Høyre har aldri hilst denne motmakten velkommen. 

H/Frp-alternativet ønsker en politikk for økte forskjeller. Også det er gjenkjennelig, de ser forskjeller som en drivkraft for nyskaping og ønsker dem velkommen. Men er det riktig? Troen på forskjellene står i voksende kontrast til all den kunnskapen som forteller oss om betydningen av det motsatte, nemlig verdien av små forskjeller. I boken «The Spirit Level» (Richard Wilkinson og Kate Pickett, Penguin 2010) dokumenterer forskerne hvordan nær sagt alle samfunnsforhold, fra levealder til mental helse, fra inkludering til produktivitet, ikke forklares av landets rikdom, men av hvor små forskjeller det er. 

Små forskjeller forklarer hvorfor de nordiske landene kommer på topp på så mange levekårsstatistikker. Høyre har tatt et viktig ansvar i styringen av Norge. Men den stabilitet, fleksibilitet og samfunnstillit som vårt samfunn preges av, og som markedsanalytikere i den internasjonale finanspressen i dagens turbulente verdensøkonomi peker på som konkurransefortrinn, er ikke et resultat av generasjoner med gjenkjennelig høyrepolitikk. Det er resultat av generasjoner med sosialdemokratisk motmakt - selve opphavet til den nordiske velferdsmodellen. 

Å vende denne samfunnsmodellen ryggen handler ikke om å gjenopprette demokratiet, som Norman drister seg til å si. Det handler om å bygge ned en av de mest vellykkede samfunnsprosjektene i Europa. Det er en politikk som er umoderne og på parti med fortiden.