For at alle skal lykkes

Spenninger mellom landsdeler kan være bra. Men i Norge bør vi erkjenne at i lengden vil ingen landsdel lykkes om ikke alle lykkes.

***

Har vi et vestlandsopprør i Norge? Er vår sørvestlige kyststripe med innland på vei ut av fellesskapet? Spørsmålene er flere, noen spisse, alle med varsel om spenninger. Som utenriksminister og folkevalgt fra Oslo kunne det være fristende å la det hele ligge. Men saken er for viktig til å overlates til spissformuleringene. For dette er en debatt med ringvirkninger langt utover Vestlandet.

Vestlandets frustrasjon var tema da jeg møtte en gruppe tenksomme kvinner og menn i regi av Høgskolen i Sogn og Fjordane forrige uke. Fra ulike vinkler ble saken vurdert av folkevalgte, forskere og skribenter. Jeg var ikke uforberedt. Mediene formidler sine historier, partifeller fra landsdelen deler sine inntrykk. Alle sakene som er i fokus (kraft, industri, sykehus, skoler og kommunestruktur) står ukentlig på regjeringens eget sakskart. Motivert av å reise like mye i eget land som i utlandet har jeg de siste månedene vært kysten rundt og lyttet og sett - fra Arendal i sør til Ålesund og Haram i nord - med Stavanger, Haugesund, Sauda, Bergen, Årdal og Sogndal i midten.

Noen inntrykk fra utenriksministerjobben hører også med, for spenninger mellom landsdeler og regioner er selvsagt ikke et særnorsk fenomen. Jeg besøker land der friksjonene langt overgår hva vi møter selv i en opphetet norsk hverdag. I oktober besøkte jeg Slovakia, den ene halvdelen av Tsjekkoslovakia etter at landet rett og slett ble delt i 1993. Forrige helg var jeg i Indonesia, et demokrati av 240 millioner mennesker som mestrer dype spenninger i et stort øyrike med sterke religiøse og etniske identiteter. Stadig blir jeg minnet på at samfunnsviteren Stein Rokkan så bredere sammenhenger enn bare norske da han beskrev spenningene mellom sentrum og periferi.

Jo mer jeg lytter, jo mindre finner jeg at «vestlandsopprør» er et dekkende begrep

På vei til Sogndal tenker jeg også på utenlandske kolleger som mener det slående ved Norge er at landet har en så felles oppfatning av identitet, til tross for at livsbetingelsene er så ulike fra kyst til fjell, fra flatland til fjord, fra by til bygd. De merker seg at felles verdier har gjort målet om likeverdig velferd og verdiskaping i hele landet til et politisk felleseie.

I Sogndal forteller Georg Arnestad om skuffelsen han opplevde da han og meningsfeller ikke greide å bryte maktkonsentrasjonen og arrogansen fra Oslo gjennom etableringen av en frittstående vestlandsregion. Professor Holden fra Bærum beretter om utflyttingen fra Bærum til Sogndal fordi livskvaliteten der var klart best. Folkevalgte peker på lokale saker der meninger brytes mot andre deler av landsdelen og «sentralt», som det heter.

Jo mer jeg lytter, jo mindre finner jeg at «vestlandsopprør» er et dekkende begrep. Engasjementet for de lokale sakene er ikke unike for kommuner og byer på Vestlandet. Varianter av engasjement for sykehus, kraftpriser, kommunestørrelser og Oslo-makt høres i alle deler av landet - fra Kirkenes til Fredrikstad - fra Røst - og ja, liketil bydel Alna i Oslo. Under vår høyttenkning ved Høgskolen i Sogndal opplevde jeg at Eli Bjørhusdal (alias bloggeren Jostedalsrypa) er nærmest kjernen når hun trekker det vestlandske interessefellesskapet i tvil. Hun mener at konfliktsakene må forstås i spenningsfeltet mellom sentrum og periferi. Og ikke alltid er det spenningen Oslo-distrikt det handler om, det rekker å se litt videre nordover langs kysten og den striden som nå står om sykehus mellom Molde og Kristiansund.

Folk i periferien møter et sentrum med manglende respekt for areal og avstand, sier Jostedalsrypa. Jeg tviler ikke på at mange opplever det slik. Jeg vil bare legge til at du kan møte nært beslektede opplevelser av avmakt og frustrasjon blant beboere i Groruddalen som ser at sykehuset de alltid har soknet til endres, at infrastrukturutbyggingen stadig henger etter eller at tiden i bilkø bare øker.

Det som i virkeligheten utfordres er en grunnbjelke i velferdssamfunnet, nemlig evnen til å se landet under ett og aksepten for at når samfunnet endres så må samfunnsinstitusjonene også ha evne til endring. Svekket samhørighet svekker fellesskapsfølelsen, som igjen reduserer evnen til å enes om nasjonale kompromisser.

Kampen om verdiskapingens fordeling er en del av demokratiet. Visjonen for samfunnsbyggingen må være overordnet - at ingen del av Norge lykkes om ikke hele Norge lykkes, at en landsdel vil aldri lykkes ved å definere seg i motsats til en annen. Strid om kraftmaster, føden på sykehuset og kommunenes størrelse bærer bud om at også samfunnsdebatten trenger fornyelse. Forankring og inkludering i det moderne Norge kommer ikke av seg selv. For Jostedalsrypa er kjernen i utfordringen manglende respekt for annerledeshet. Den utfordringen må både stor- og småsamfunnet ta på alvor.