Ta Gud alvorlig

Vårt mål er at norske diplomater og norske bistandsarbeidere skal forstå hvilken betydning religion har der de arbeider.

I utviklingsarbeidet blir vi ofte frustrert når mennesker handler på tvers av det mange mener er rasjonelt. Snarere enn å handle mot bedre vitende, handler mennesker ut fra kunnskap vi ikke har eller forstår. Det kalles kultur, har ofte en religiøs bakgrunn og er verdisettet folk handler etter. Det er på tide å ta Gud på alvor i norsk utviklingsarbeid.

Fremmede kulturer kan være som mysterier, eller tryllekunst. Det du ser er ikke nødvendigvis det som er. En mann som går ned på kne i Oslos gater er sannsynligvis syk. En mann som går ned på kne i Karachi skal trolig be. En norsk kvinne som skjuler ansiktet sitt har kanskje grått, eller fått en blåveis. En afghansk kvinne som skjuler sitt ansikt oppfyller sin religiøse plikt - slik imamen hennes sier det skal gjøres. Eller de fattige i Tanzania som nektet å smake på søtpotene Norge hadde innført og dyrket frem; var de dumme? Vanskelige? Først da biskopen under søndagsprekenen satte tennene i den velsmakende rotfrukten var saken biff.

Nestekjærlighet
Gud har mange navn, og religiøse ledere rundt i verden har mye makt. Makt til å endre eller la være å endre, langt mer enn fattige folks spisevaner i Tanzania. Norsk offentlig virke er tilsynelatende uten religion, og den selvforståelsen tar nordmenn lett med seg inn i fremmede kulturer. Vi glemmer lett at vår bistand springer ut nettopp av den nestekjærlighet som står sentralt i kristendommen. Kirken og arbeiderbevegelsen er bistandsideologiske fundament, og viktigste historiske støttespillere. Bistandsnemnda i Norge har utfordret meg til å få religion bedre frem i utviklingsarbeidet. Det gir meg en kjærkommen anledning til å minne om hva som avgjør om bistand blir vellykket: Å ta konteksten - det som er - som utgangspunkt.

Trossamfunn er i mange fattige land den desidert mest velfungerende strukturen. De er på plass på landsbygda, der 60-80 prosent av folket gjerne bor. De blir lyttet til. De har kanskje en landsdekkende organisasjon. De er til stede i folk flests virkelighet. Ofte utgjør de, som religiøse autoriteter, selve grunnmuren i folks virkelighetsoppfatning. Det er unikt i forhold til andre maktstrukturer i svake stater: Religionen har legitimitet i folket. Religionen er kulturbærer og motivasjonsfaktor for millioner av mennesker. Over store deler av Afrika når kirken lenger ut, har mer grasrotkontakt og større moralsk autoritet enn staters.

Ekstrem fattigdom
Vi har definert vårt hovedmål i utviklingsarbeidet til å utrydde ekstrem fattigdom. Det skal vi gjøre på en bærekraftig måte. Er det noe 60 års bistand har lært oss, så er det at endring i liten grad kan påføres utenifra. Bistand kan gi muligheter, endre maktforhold, løse konflikter, skape utdanning og bedre helse. Men kjernen i langsiktig politikk og økonomisk endring er lokalpolitisk.

Politikere kan være kraftfulle veivisere til utvikling, men altfor ofte er de blant de viktigste årsakene til at utvikling ikke finner sted. Det samme gjelder naturligvis religiøse ledere. For oss er det særlig tydelig når det gjelder kvinners rettigheter. Religion blir altfor ofte brukt som unnskyldning for fortsatt undertrykking og vold. Poenget er at religiøs makt og religiøse forestillinger er av avgjørende betydning. Derfor må vi forsøke å forstå disse mekanismene og forholde oss til dem.

Men går det an å snakke om religion generelt - altså å sidestille alle religioner? For mange er ikke deres religion én blant mange - den er den eneste mulige sannheten om tilværelsen. Kan norsk utviklingspolitikk bidra til endring hvis endring i seg selv anses i strid med sannheten? Samme religion kan ha ulikt uttrykk i ulike land. Å orientere seg i dette landskapet kan være svært komplisert. Men det kan også være svært hjelpsomt for resultatene vi ønsker oss i utviklingspolitikken. Derfor må vi sette oss som mål at norske diplomater og norske bistandsarbeidere skal forstå hvilken betydning religion har der de arbeider og forsøker å gjøre en forskjell.

Religionens plass
Derfor tar jeg Bistandsnemnda på ordet. Jeg har bedt om at det settes ned en gruppe som skal diskutere religionens plass i utviklingsarbeidet. Mange ulike trosoppfatninger og holdninger må få plass i gruppen. Vil det endre noe? Utenriksdepartementet og Norad støtter allerede frivillige, religiøse organisasjoner som driver bistand. Norge støtter ulike religiøse gruppers kamp for å oppnå fred. Men tida som utviklingsminister har lært meg at alt og alle teller.

På Sri Lanka ble vi i fredsmeglingen rådet av presidenten til ikke å bruke tid på sentrale buddhistiske munker - det var ikke i vårt mandat. Det viste seg å være helt galt: De skulle ha vært inkludert.

Høyreorienterte kristne
Ved folkeavstemningen i Kenya sist uke, ble nei-siden finansiert av høyreorienterte kristne fra USA sammen med korrupte lokale jordeiere. Motivene var ulike og heldigvis lyktes de ikke. I Venezuela er den venstreorienterte Hugo Chávez' taler påviselig inspirert av konservative pinsevenner. I mange fattige land bidrar svart magi til å holde mennesker nede, til å utestenge og i verste fall drepe. Kristne og muslimske ledere er ofte en viktig motkraft.

Eksemplene er mange - fra alle kontinenter. Det de har felles er å understøtte at religion er mye viktigere enn mange i Norge tror. Kanskje er Norge verdens mest verdsliggjorte samfunn. Desto viktigere er det at vi gjør en større innsats for å forstå.

Derfor vil vi ta Gud alvorlig i utviklingspolitikken.