Om å dele øyeblikket

Share the moment – del øyeblikket – er slagordet for Eurovision Song Contest. Det kunne også vært tittelen på den skjebnetid Europa nå står oppe i.

Det er underholdningens europadager i hovedstaden. Trettini deltakerland teller og stemmer ned til finalen på lørdag. Innringere fra hele Europa skal kåre vinnere og tapere. På søndag er det hele historie og «øyeblikket» er over. Også i politikk og økonomi deler Europas land «øyeblikket», men et ganske annet og dystert øyeblikk som vil være med oss i lang tid framover.

Vi kunne se konturene av krisens fulle sirkel da den brøt ut for snart to år siden: Den startet lokalt og ble fort global. Den brøt ut i finansmarkedene, slo gradvis over i realøkonomien og fikk i flere land både sosiale og politiske konsekvenser. Krisen ble møtt med samstemte reaksjoner fra ledende regjeringer; gjennom store redningsaksjoner og stimulansepakker for å holde banksektoren flytende og etterspørselen oppe.

Få, om noen, kunne som Norge gjøre dette uten å øke opplåningen og øke underskuddene. Nå vendes notearkene: Underskuddene skal ned og gjeld skal saneres. For mange vil bildet fortone seg slik: Gevinstene fra finanssektorens opptur var langt på vei privatisert. Etter kollapsen tok fellesskapet regningen for redningsaksjonen. Nå skal kostnadene sosialiseres og fordeles på folk flest – kutt i offentlig velferd vil ramme de som satt vanskeligst i det fra før.

Mens det har vært fokus på dype greske kutt er det å vente at tyske tiltak vil sette standard. Da kan det være verdt å minne om en lite påaktet beslutning i den tyske Forbundsdagen i 2008. Da ble det innskrevet i den tyske grunnloven at det strukturelle budsjettunderskuddet ikke skulle overskride 0,35 prosent av BNP i 2016. Det er verdt å gjenta, det er innskrevet i grunnloven. Underskuddet er i dag på fem prosent og skal i første omgang bringes ned til tre prosent som er det målet EU har satt, men som knapt noe EU-land følger.

Land etter land følger opp med sine oppskrifter for budsjettkutt. Den nye britiske regjeringen lover at kuttene skal overgå de som ble gjennomført i Thatcher-årene. Forsvarsverket for å hindre kollapser som følge av underskudd og statsgjeld er nylig bygget opp på EU-nivå. Kuttplanene skal gjennomføres nasjonalt. Dette vil bli en hovedsak i Europa i tiden som kommer og det vil fullføre sirkelens stadier fra krisens utbrudd: konsekvenser vil forplante seg inn nasjonal politikk for fullt. Det kan utsette nasjonal politikk for store belastninger. Hva vil det ha å si for EU som prosjekt?

For paradokset er at dette hadde ikke EU hadde planlagt for. Den nye Lisboa-traktaten gir ikke sterkere redskaper til å håndtere finanskrisen, tvert imot viser krisen at eurolandene manglet institusjoner til å håndtere hele bredden av tema som følger av en felles valuta. Finnen Olli Rehn er den ansvarlige i EU-kommisjonen for økonomisk og monetær politikk. Han er mannen som etter eget sigende skal hindre at en «gresk buskbrann blir til en europeisk skogbrann». Han har nå masse politikk å gjennomføre, men mangler institusjoner.

Det motsatte er tilfelle for det som skulle vært EU og Lisboa-traktatens hovedsak i 2010; nemlig klarere profilering av en felles utenrikspolitikk. Den ansvarlige for gjennomføringen er briten Lady Ashton. Hun har institusjoner så det holder, men hun mangler politikken. Hun bygger en felles EU-utenrikstjeneste på 3.000 medarbeidere, men den felles politikken er fraværende eller i beste fall utydelig.

EU vil altså trenge sterkere institusjoner for økonomisk politikk og sterkere politikk for utenrikspolitikkens institusjoner. Dette behovet vil inntreffe samtidig som krisen treffer den nasjonale politikken i EUs medlemsland, med varierende styrke, retning og konsekvenser. Jeg er ikke i tvil om at EUs møter, samordning og dagsorden vil ta fatt i utfordringen. Men på landenes hjemmebaner skal vanlige folk og velgere ta konsekvensene av gjeldssanering og kraftfulle budsjettnedskjæringer. Det vil treffe folk midt i dagliglivet. Det er aldri bra dersom politikkens og hverdagslivets dagsorden skiller lag.

Norge er heldigere stilt. Men vi er ikke koblet fra, og vi er ikke utvalgte. Det vil merkes hos oss om andre land kutter. Det vil merkes hos oss om Europas stemme svekkes hvis EU vender seg innover mot håndtering av egne problemer. Utenfor eller innenfor, det er dette øyeblikket Europas folk skal dele i årene som kommer.