Når diplomatiet lekker

Lekkasjene av dokumenter fra amerikansk UD er én sak. Mediedekningen av dem er en annen. Hva får vi egentlig vite? 

Aller først: Jeg er sterkt kritisk til at utro tjenere har lekket massive mengder fortrolige dokumenter. Noen vurderinger bør vi kunne gjøre i fortrolighet, vel vitende at de ikke når andre enn den påtenkte mottakeren. Det er sånn i diplomatiet. Men det er vel også sånn i en familie, en bedrift eller en avisredaksjon. 

Likevel skal jeg ærlig innrømme; det er fascinerende å lese fra deler av utenrikspolitikkens råmateriale. Kanskje spesielt for oss som jobber med utenrikspolitikk til daglig. I rapportene som omhandler Norge har jeg til nå ikke lest noe som virkelig overrasker, jeg kjenner igjen sakene og mange av holdningene. Men det er noe med å lese det som var skrevet i visshet om at det skulle være fortrolig. Vi må anta at det da blir mer ærlig, og vi vet at amerikanere liker å snakke rett fra levra. Vi blir som kikkere som får uventet innsyn der ordene vokser og vurderingene får en uvirkelig tyngde og verdi. Og enda kraftigere vokser det hele når det kommer fra amerikansk hold.  

Wikileaks gründeren Julian Assange har ønsket å avsløre bl.a. diplomatiets bakspill ved å gjøre det som var fortrolig, åpent og tilgjengelig, så folk kan se og tenke selv. Men det er jo ikke helt det som skjer. Materialet ligger ikke åpent ute, det er tatt hånd om av et antall redaksjoner, som VG og Aftenposten. Jeg må nesten smile, for nå er rollene mellom medier og myndigheter nærmest snudd. Nå er det vi i departementet som ber pressen om innsyn! Og vi skal tydeligvis tåle å smake vår egen medisin, for her vises begrenset meroffentlighet! En journalist ringer og ber om et intervju med utenriksministeren om Norges forhold til Russland på bakgrunn av påstander i dokumenter lekket til Wikileaks. Kan vi få se dokumentet ?, spør vi. Nei, sier avisen. Leve åpenheten! 

Også et annet forhold er snudd rundt med disse lekkasjene. Et gjennomgangstema i norsk utenriksjournalistikk er det politiske Norges tette bånd til USA. Det lar seg forklare gitt historien, alliansen og geografien. Nå ser vi et annet utslag av dette i pressens egen fascinasjon for det amerikanske. Formuleringer fra en amerikansk diplomat på post i Drammensveien får forside etter forside som ”breaking news”. En amerikaner med innsyn i reaksjonene på Wikileaks i hele Europa mente at knapt i noe land hadde mediene slått dette større opp enn i Norge, og det til tross for at avsløringer i andre land har vært langt større. Hvis det er riktig, hva skyldes det? 

I dekningen er det etterlatte inntrykket at det vi leser er USAs mening om Norge, norske saker, politikere og embetsfolk. Det er i beste fall bare delvis riktig, i noen tilfeller direkte feil. Det vi leser er det vi leser; rapporter fra USAs tjenestemenn på post i Oslo, mer eller mindre godt informert, mer eller mindre preget og farget av egne erfaringer, holdninger og kunnskap.  Det er jeg primærkilde til å vurdere. Hver kveld setter jeg meg ned med dagens norske innrapporteringer, et sted mellom 20 og 50 utvalgte meldinger fra Norges 110 utenriksstasjoner. Rapportene omhandler stort sett referater fra møter og diplomatenes egne vurderinger av politikk, saker og personer. 

Norges mening, syn og holdning utmeisles på hjemmebane, i UD basert på våre planer og holdninger, forankret i hele bredden av det norske samfunnsnettverket; Storting, regjering og samspillet med det sivile samfunn. Slik er det også i USA, på amerikaneres vis. Vi i UD utvikler bare i begrenset grad våre forbindelser med USA via den amerikanske ambassaden i Oslo. Den viktige inngangsporten for oss er den norske ambassaden i Washington. Der formidler vi vårt syn direkte til mottakere i det amerikanske myndighetsapparatet. 

Viktigst for å vurdere hva USA mener er likevel den direkte kontakten med amerikanske kolleger; i møter, på konferanser, på telefonen og pr brev og e-post. Den er fortløpende, gjerne ukentlig og daglig. Slik var det under Bush og slik er det under Obama. Politisk er det disse kontaktene og bredden av dem som oppsummerer USAs syn på Norge – og Norges syn på USA. Bunnplanken her er nære og tette bånd. Det handler om historie, allianse, verdiforankring og ikke minst, om gjensidig interesse i å ha slike tette bånd. Det krever felles vilje og den viljen oppfatter jeg at vi har på begge sider. Så må det da være et adelsmerke på relasjonene mellom to demokratier at vi også kan være uenige i noen saker – at vi kan si fra om det – og tåle åpen tale. Rapportene fra Wikileaks er nettopp ikke det, åpen tale. Og de blir ikke mere åpne selv når diplomatiet lekker.