Lidelse som normalt? Om lidelsen og livet

Det er et trekk ved vår samtid at refleksjoner om lidelse stues bort, blir tabubelagte og privatiseres.

 

***

Årets festspillforestilling av Calixto Bieito handler om lidelse, om sykdom og død. Hvordan forholder vår samtid seg til noe som er både vanskelig og så vanlig? Det er godt vi har kunsten. Igjen vil vi få oppleve at teatret – eller musikken, maleriet og dansen, uttrykker viktige sider i livet der den vanlige samtalen lett stopper opp.

Festspillene tvinger likevel lidelsen inn i debatten i samtale om lidelse i Logen Teater i kveld. Det er utfordrende og spennende. Min inngang vil være denne: Det er dypt menneskelig å oppleve lidelse. Det er en del av livet. Det kan oppleves ulikt, gjennom sykdom, personlige tap, fysisk og psykisk smerte, ensomhet eller store savn.

Likevel er det et trekk ved vår samtid at refleksjoner om lidelse stues bort, blir tabubelagte og privatiseres. Men lever vi ikke i en strøm av andre menneskers lidelse fra medieberetninger om katastrofer? Kommer ikke andres lidelse oss nær gjennom medienes viktige fokus på mangler og skjevheter, historien om kvinnen som ble feilbehandlet ved et sykehus eller lokalsamfunnet som fortviler over at skolen blir nedlagt?

Jo – men medieformidlingen inviterer snarere til tilskuerrollen enn til medfølelse. Det som vekker vår oppmerksomhet er en formidlet kontrast til det smertefrie. For her ligger idealet i samtiden – ofte formidlet av medier og en egen litteraturgenre – det gode liv, lykkelig, bekymringsløst, smertefritt.

Men ingen levde liv er slik. Lidelse og smerte er en naturlig del av livet, noe som knytter oss sammen, nettopp fordi det er gjenkjennelig, et kjennetegn ved å være menneske. Se på folk som stanser ved Edvard Munchs Skrik. Bildet formidler en følelse, kjent og tilgjengelig - ja, akkurat det; frykten, angsten, smerten, ensomheten, de svarte, likegyldige konturene bak i bildet, den blodrøde bakgrunnen. Motivet synes evig gyldig, gjenkjennbart utenfor tid og sted, det rører ved alle menneskers felles klangbunn, uavhengig kultur og religion.

Det umenneskeliggjør oss å fornekte lidelse. Det handler ikke bare om død, men også om vilje til forsakelse. Det er en nerve i vår kultur om at du må forsake noe for å oppnå noe annet, at ikke noe kommer gratis. «Mørkemenn» har trukket denne erkjennelsen til et skremmende ytterpunkt der «hver gledesstund du har på jord, betales må med sorg».

Vi kan ikke ta lidelsen inn som en skjebnetung del av våre livsregnskap. Likevel må vi ikke slippe erkjennelsen av at det koster å streve mot et mål. Nuller vi ut lidelse og savn ødelegger vi kreativitet og skaperkraft.

Dette perspektivet angår også Norge. Vi som er verdens rikeste er ikke verdens utvalgte. Rundt oss nå opplever europeere store prøvelser, grensende til lidelse som følge av finanskrisen. For noen kommer det som en brutal påminnelse. Vi minnes om at også vi må strekke oss.

Det ligger til oss å lindre, motvirke, trøste og hjelpe. I min tid i Røde Kors fikk jeg se hvordan den viktigste medisin mot ensomhet og fortvilelse veldig ofte er et annet menneske. Det overrasker ikke at innsats fra en frivillig kan hjelpe den som er ensom. Det som gjør inntrykk, er å se hvilken virkning disse møtene har på den frivillige selv, hvilken opplevelse av mening og verdi i livet de gir.

Jeg tror dette bunner nettopp i at lidelse og smerte er gjenkjennelig. Det å være til for andre og gjøre en forskjell i andre menneskers liv, svarer på dype behov vi har som mennesker. Til dette trengs det åpenhet. Vi snakker åpnere om psykiske lidelser; det usynlige blir mer synlig – eller slik TV-aksjonen formulerte det for noen år siden – «ingen er bare det du ser». Mens vi ofte siterer ordtaket «det du ikke vet, har du ikke vondt av», så kan det heller være slik at mine medmennesker kan ha vondt av det jeg ikke vet. Når vi vet mer, så kan vi bry oss, med respekt og med nærhet.

Norge skal ta ansvar internasjonalt i en verden der medmennesker rammes av lidelse fra fattigdom, krig og katastrofe. Jeg er glad for debatten om hvordan vi kan ta et slikt ansvar. Men jeg har vondt for å godta spørsmålet om vi bør engasjere oss i andres nød. Historisk har førende ideer fra nestekjærligheten i kristendommen og solidariteten i arbeiderbevegelsen stått samlet bak en politikk for bistand, nødhjelp, fred og forsoning. Dette verdigrunnlaget må vi holde levende og kraftfullt ved like.

Til sist: Lidelse kan danne utgangspunkt for splittelse, strid og konflikt - mellom mennesker, folkegrupper og nasjoner. Samtidig kan lidelse også forsone og forene fordi den er gjenkjennelig og allmennmenneskelig. Nelson Mandelas budskap var at alle – hvite, fargete og svarte – var ofre for apartheid. Ja, selv fangevokteren som pinte ham på fangeøya var et offer. Denne erkjennelsen la grunnlaget for at Sør-Afrika slapp unna borgerkrigen. Men lidelsen skulle ikke forties. De som sto frem med sine overgrep for Sannhets- og forsoningskommisjonen slapp forfølgelse og straff. En mektig historie og en mektig lærdom.