Møtemani jorden rundt

Tirsdag i forrige uke var jeg vert for ministermøte i det som kalles «Den nordlige dimensjon», et nordeuropeisk samarbeid mellom EU, Russland, Norge og Island. Det ble et nyttig og produktivt møte. 

I en lunsjdiskusjon blant ministrene kom vi inn på samarbeidet i de andre regionale ordningene i nord: Arktisk Råd, Barentsrådet og Østersjørådet. Hvert råd har sin historie og sin egenart, de bidrar alle til å løse oppgaver nord i Europa. Men fokuset mellom de ulike rådene er delvis overlappende. Mange av de samme landene deltar i samtlige. Dessuten er møtene mange, og tar tid. 

Om kvelden samme dag reiste jeg og mine nordiske kolleger videre til Reykjavik for nok en nordlig forsamling, denne gangen årlig sesjon i Nordisk Råd. 

Institusjonell knoppskyting, eller «sverming», kan man kalle det. Og fenomenet gjelder ikke bare i nord. Både sør, øst og i midten av Europa ser vi det samme. Mens EU strever med egen utvidelse, effekten av felles valuta og konsekvensene av ny traktat, formes nye regionale nettverk. 

Listen er lang, og voksende. Tre dager etter samlingen i Reykjavik møtte jeg min indonesiske kollega, Marty Natalegawa i Jakarta. Jeg fikk erfare at hans ferd mellom regionale møter er enda heftigere enn min. Han fortalte om møter innen rammen av samarbeidsorganisasjoner som Apec, Asean og EAS, for å nevne noen. I likhet med i Nord-Europa er også mange av de asiatiske organisasjonene delvis overlappende. Bak hver av sammenkomstene finnes ulike slags sekretariater, forberedende møter, og en hale av representanter for det sivile samfunn og media - verden over. 

Hva er det som skjer? Er det internasjonale samfunnet i ferd med å bli rammet av et slags globalt «møtemani» på regionalt nivå? Og er det en god måte å styre verden på? 

En viktig årsak til den globale knoppskytingen er naturligvis at nærliggende stater har mye til felles. Norden vet alt om det. Men svermen av møter og regionale samarbeidsprosjekter har også en annen, og mer alvorlig årsak. Vi er vitne til en system- og leveringssvikt i de store, globale organisasjonene. Verdens mektigste stater klarer ikke å bli enige om å gi FN den kraften organisasjonen trenger for å løse sine viktigste oppgaver. Sikkerhetsrådets sammensetning forblir den samme og det er ikke konsensus om nye globale styringsredskaper. 

Vi opplever et styringsvakuum på toppnivå i internasjonal politikk. Med mange maktpoler i en multipolar verden, og uten et kraftig globalt styringssystem, er det ingen stat som har egenkraft til å si hvor skapet skal stå. 

G20 er et av symptomene på dette. Gruppen er en selvoppnevnt samling av «de 20 største». G20 har til tider hatt positiv betydning, globalt sett, blant annet i etterkant av finanskrisen. Men krevende globale spørsmål lar seg ikke nødvendigvis lettere løse blant 20 enn blant nærmere 200 stater. Også G20 består av flere konkurrerende poler. Gruppen mangler dessuten legitimitet, fordi den ikke er representativ for de fleste land i verden, mandatet er uavklart og skal vi andre ta diktat fra en gruppe vi ikke er medlem av, ei heller har vært med på å oppnevne?

Vi står overfor et vanskelig dilemma. På den ene siden, små beslutningsdyktige enheter, men med svak legitimitet. På den andre siden, store kollektive samlinger av land, men uten enighet.

To eksempler – handel og klima: WTO består av 153 medlemmer, men greier ikke å gå det siste strekket mot en global handelsavtale. I stedet forhandler land og grupper av land om bilaterale og regionale handelsavtaler over en lav sko. Klimatoppmøtet i København maktet ikke å levere en global klimaavtale. I stedet får vi ulike og spredte initiativ (som den norske skogsatsingen i Indonesia og Brasil). Men ingen felles plan som verden sårt trenger.

Den regionale knoppskytingen kan tolkes som et uttrykk for avmakt i forhold til manglene i det globale styringssystemet. Summen av møter går ikke opp i det som kan kalles en «orden». Snarere ser vi trekk av en organisert uorden. Og dette er ikke noe fullgodt svar på dagens mest åpenbare felles utfordringer, som klima, energi, handel og sikkerhet.

For det er dette globaliseringen handler om. Politiske, økonomiske, klimatiske, teknologiske og biologiske prosesser har gjort det nære globalt. Lokale og nære problemer og utfordringer i vårt eget samfunn er derfor i økende grad avhengig av globale styringsmekanismer.

Norge støtter mange av dagens regionale grupperinger av stater. Men det urovekkende i dagens bilde er svekkelsen av evnen til global styring. Dagens regionale «møtemani» er neppe noe godt svar på utfordringen. Det trengs flere broer mellom ulike regionale samarbeidsorganisasjoner.

Og det trengs bedre kobling av svermen av nye organisasjoner inn i etablerte globale rammeverk, som FN og IMF. I dag samles G20-landene til møte i Seoul. Gruppen står overfor viktige globale arbeidsoppgaver. Men det er dessverre usikkert om G20 har en form som overhodet gjør jobben mulig.