Å forvalte Arktis

Av Norges utenriksminister, Jonas Gahr Støre og Russlands utenriksminister, Sergej Lavrov 

«Управляя Арктикой» - russisk versjon av kronikken 

Fransk, spansk, tysk versjon av kronikken (pdf)

 

Det sies ofte at det er få helt uberørte steder igjen på jorden, men de forblåste horisontene i Arktis er definitivt det. Enkelte politiske analytikere påstår sågar at det geopolitiske landskapet er like barskt – et rettsløst område, duket for en konflikt som skyldes et akselererende "kappløp mot Nordpolen".

Vi er ikke enige. Vi har stor tro på at Arktis kan stå som eksempel på at freden og våre felles interesser faktisk vil være svært godt tjent med at internasjonale rettsprinsipper blir fulgt. Vi mener dessuten at de utfordringer vi sammen står overfor i Arktis, kan gi de internasjonale forbindelsene en ny giv som er basert på samarbeid, og ikke på rivalisering og konfrontasjon.

Her er et godt eksempel: Den 15. september undertegnet Norge og Russland en bilateral overenskomst i Murmansk, om maritim avgrensning og samarbeid i Barentshavet og Polhavet. Overenskomsten fastsetter en delelinje i et tidligere omtvistet område på om lag 175 000 m2 – et område som kan vise seg å være rikt på naturressurser. Avtalen har derfor detaljerte bestemmelser om hvordan våre to land skal samarbeide dersom man finner petroleumsressurser som strekker seg over delelinjen.  Overenskomsten sikrer en videreføring av det utmerkede fiskerisamarbeidet mellom våre to land i hele Barentshavet.

Hvorfor er denne avtalen en viktig milepæl? Fordi uavklarte sjøgrenser kan være ett av de spørsmål som stater finner det vanskeligst å løse. Det har da også tatt oss førti år å få denne overenskomsten til. Men når alt kommer til alt, ga havretten et rammeverk som gjorde at vi kunne sette til side den null-sum-logikk som ligger i konkurranse, og i stedet gå inn i en prosess der vi konsentrerte oss om å finne fram til vinn-vinn-løsninger. Vi håper derfor at overenskomsten vil være en stimulans for andre land som forsøker å løse uenighet om sjøgrensene, både i nordområdene og andre steder, slik at en unngår konflikt og styrker det internasjonale samarbeidet.

Hvordan kan vi komme dit? Vi har gjort tre viktige erfaringer:

For det første viser erfaringene fra det russisk-norske samarbeidet at De forente nasjoners havrettskonvensjon (UNCLOS) gir et stødig rammeverk for håndtering av de spørsmål som vil melde seg etter hvert som klimaet i Arktis endres og Polhavet forvandles. Dette ble også fremhevet i 2008, da de fire kyststatene som grenser til Polhavet – Canada, Danmark (Grønland), Norge, Russland og USA – kom med en felles erklæring i Illulissat på Grønland. De erkjenner der at vi vil møte økende utfordringer når klimaet endres og isen smelter i Polhavet, og slår fast at det omfattende internasjonale juridiske rammeverket gjelder også for Polhavet. FNs havrettskonvensjon gir selvsagt ingen konkrete miljøpolitiske svar på alle de utfordringer vi etter hvert vil stå overfor i nordområdene, men den er et fundamentalt og helt nødvendig rettsgrunnlag for videre forhandlinger og samarbeid om Arktis.

Den andre lærdommen er at det kan skapes enorme verdier, både for det enkelte land og for det internasjonale fellesskapet, når statene ser sine interesser i et langsiktig perspektiv og tar sikte på å finne fram til bærekraftige vinn-vinn-løsninger. Og nettopp slik er det med delelinjen i Barentshavet og Polhavet. Den uttelling hvert land kan få ved å fastlegge denne grensen nå, vil være langt større enn en eventuell framtidig fordel som ett land ville kunne oppnå ved å stå fast på sine krav om et større havområde. Å inngå en avtale åpner også for samarbeid på andre områder – fra forskningssamarbeid til fastsettelse av sjøsikkerhets- og miljøstandarder – noe som i fremtiden vil være til gagn for begge lands lokalsamfunn i nord.

Og endelig har vi lært at det i internasjonale relasjoner er svært viktig å bruke tid og krefter på en tålmodig dialog, slik at partene får tillit til hverandre. Uten tillit vil partene ikke gå inn i den type utforskende og kreativ drøfting som må til for å komme fram til en løsning. En viktig arena i denne forbindelse er Arktisk råd (der åtte arktiske stater kommer sammen på politisk nivå og på ekspertnivå) og Barentsrådet. Dette er viktige fora som kan fremme dialog, skape tillit og bringe ny kunnskap inn i politikk og beslutningsprosesser. Det er derfor helt avgjørende å styrke disse institusjonene.

Samarbeid er ikke alltid enkelt. Og å omsette det vi nå har lært til praktisk handling, vil unektelig ta tid og kreve en innsats. Men vi er overbevist om at det er helt sentralt at vi arbeider sammen på denne måten. Et slikt samarbeid vil i høy grad bedre mulighetene for å utforme løsninger som er felles, og som gir langt større uttelling enn summen av enkeltelementene. For om det er én lekse den bitende kulden og de mørke vintrene i Arktis lærer oss, så er det at her ute kan ingen overleve alene gjennom lang tid.