2010 – en milepæl i det globale arbeidet for mødrehelse

Sjekkes mot fremføringen.

Støre baserte sitt innlegg på følgende momenter:

 

Kjære alle sammen,

En honnør og stor takk til CARE Norge, Amnesty International og UNICEF for invitasjonen til å delta her idag, noen dager før FNs toppmøte om tusenårsmålene. Og takk til Stortinget som stiller som vertskap. Et meget godt tiltak som viser ikke minst det tverrpolitiske engasjementet og tett samarbeid mellom myndigheter, folkevalgte og organisasjonene i et slikt viktig arbeid. Det gir Norge troverdighet og styrke. Dette er en felles sak. En honnør også til alle ildsjelene i dette arbeidet – mange ser jeg her i salen, Tore Godal og mange flere. Et tilsvarende samarbeid ser vi om arbeidet med gjennomføringen av Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 (kvinner, konflikt) som i år markerer 10 år. Fattigdom – konflikt – flukt – helse. 2010 er et avgjørende år, ja – men hvert år er egentlig et avgjørende år innenfor dette arbeidet.

Som filmen og materialet for denne konferansen viser: Hvert minutt, året rundt, dør en kvinne under fødsel. I 1980 døde ca 526 000 kvinner i forbindelse med graviditet og fødsel. Nye tall indikerer at det i 2008 døde ca 350 000. Det er riktignok gledelig at vi ser fremgang, men det er fortsatt en lang vei å gå. Fortsatt opprørende tall og opprørende enkeltfortellinger, som filmen viste.

Dersom kvinner i fattige land får adgang til å føde på en klinikk med kvalifisert helsepersonell og riktig utstyr vil 2/3 av kvinnedødsfallene og 40 prosent av barnedødsfallene unngås. Det er altså ikke snakk om store ”high tech” – virkemidler, men om ”low tech” – virkemidler og vi vet hva som skal til (til forskjell fra for en del andre store globale utfordringer i dag). Parallell til helse/vaksine-saken (GAVI) for noen år siden: Vi visste hva som skulle til.

De viktigste elementene for å få ned mødre- og barnedødeligheten er bl.a.: Trygg og god graviditets- og fødselsomsorg, familieplanlegging, tilgang til lovlig og trygg abort, og helhetlige helsesystem som kan levere kvalitetstjenester. Et tilstrekkelig antall kvalifiserte og motiverte helsearbeidere, som har nødvendig infrastruktur, utstyr og retningslinjer og arbeidsvilkår for å kunne gjøre en god jobb er avgjørende. Penger, organisasjon, utstyr, logistikk. En ekstra utfordring: Flyktningproblematikken, kvinner på flukt.

Åpenhet om budsjettprioriteringer og mekanismer for ansvarliggjøring av givere, lokale og sentrale myndigheter er en forutsetning for å sikre gode resultater. Vi vet at mye kan oppnås med enkle midler. Samtidig er dette et uhyre sammensatt og komplekst felt. Jeg snakket i går med Brasils utenriksminister om behovet for å løfte dette feltet på den internasjonale agendaen og under den kommende FN-generalforsamlingen. Ett tema er mottakerlandenes integritet.

Likestilling og kvinners rett til å bestemme over egen seksualitet og kropp er helt essensielt for at våre mål skal oppnås. Kvalitet, relevans og helhet i tjenestetilbudet er selvfølgelig avgjørende for at kvinner skal velge å føde på sykehus. Selv om kvinnen selv ønsker å benytte tilgjengelige helsetilbud, er det heller ikke gitt at hun får gjennomslag hos sine nærmeste. Kvinners helse har ikke alltid høyeste prioritet i fattige familier. Ektemannen og svigerfamilien har gjerne den avgjørende innflytelsen over anvendelse av knappe ressurser.  Kvinners verdi og posisjon i familien og samfunnet rundt må anerkjennes og styrkes. Kvinners helse favner både moralske, rettighetsmessige og økonomiske spørsmål; det er økonomisk lønnsomt (det lærte jeg ikke minst i min tid i WHO) å satse på kvinners helse – i likhet med å prioritere jenters utdanning. Det har en dramatisk utviklingseffekt.

FNs utviklingsfond UNDP fremhever manglende likestilling og kvinners manglende muligheter i samfunnet som kanskje den viktigste enkeltfaktoren som forhindrer oppnåelse av tusenårsmålene. Særlig viktig – som jeg nevnte – er jenters tilgang til helse, utdanning og produksjonsmidler. Når kvinner dør og barn dør, er dette – i tillegg til alt annet – en økonomisk katastrofe for samfunnet.

Altså: Et av våre hovedbudskap er at likestilling ikke bare er et rettighetsspørsmål. Det er også økonomisk lønnsomt.

Den nordiske samfunnsmodellen, bygd på likestilling, har vist seg robust i skiftende økonomiske og politiske forhold. Norge viderefører den sterke og tydelige satsningen på kvinners rettigheter og likestilling i utviklingspolitikken – i tråd med Tusenårsmål 3 om jenters og kvinners tilgang til utdanning, samt politisk og økonomisk deltakelse og innflytelse. (Dette var et hovedtema i går i samtalene med UNESCOs leder som var i Oslo – og i seminaret som ble arrangert).

Kvinner har rett til adekvate helsetjenester og til å kontrollere egen kropp og seksualitet. Seksuell og reproduktiv helse og rettigheter står derfor helt sentralt i Norges innsats for helsetusenårsmålene.

Det har allerede vært flere store politiske møter hvor mødrehelse har vært på toppen av agendaen. I juni var verdens G8 land samlet i Muskoka. Barne- og mødrehelse var en høyt prioritert sak for vertene Canada (ikke helt uten påvirkning fra Norge, og igjen vil jeg vektlegge betydningen av tverrpolitisk enighet og påvirkningskraft fra norsk side). Det er selvsagt noen emner vi gjerne hadde sett tydeligere omtalt i erklæringene fra møtet i Muskoka, ikke minst betydningen av trygg abort. Ikke desto mindre er det et svært viktig signal fra verdens ledende økonomiske makter, at de forplikter seg til å bidra med minst 5,5 milliarder USD de neste fem årene til barne- og mødrehelse.

Videre stod Tusenårsmål 4 og 5 svært sentralt på AUs toppmøte i Kampala i sommer. Her forpliktet landene seg til å stå ved Abuja-erklæringen om at innen 2015 skal minimum 15 % av statsbudsjettet benyttes til helseformål – noe som er svært viktig.

Om 14 dager møtes verdens ledere til Toppmøtet om FNs tusenårsmål som finner sted i New York.  I den anledning vil Generalsekretær Ban ki-Moon legge frem en global strategi for barne- og mødrehelse, ”The Global Strategy for Women`s and Children´s Health”. Norge og noen andre land og aktører har bistått Generalsekretærens kontor i utarbeidelsen av denne strategien. Jeg mener dette er av de mest konkrete og handlingsrettede dokumentet som blir lansert i New York under disse viktige dagene.

Strategien legger vekt på at det nå må en felles dugnad til for å oppnå våre mål. Alle aktører må bidra: giverland, mottakerland, sivilt samfunn og kvinners egne organisasjoner, privat sektor og filantroper for å nevne noen. Strategien trekker frem at det er et behov for å styrke det politiske lederskapet, behovet for mobilisering av ressurser og engasjement på grasrotnivå. Dette viser, igjen, hvor viktig NGOene og deres nasjonale og internasjonale nettverk er.

Resultatbasert finansiering er en annen form for innovasjon. Det kan være rettet mot å øke etterspørselen etter helsetjenester, gjennom for eksempel å gi støtte til transport til fødende kvinner, eller ved å øke tilbudet av og kvaliteten på helsetjenester gjennom å gi økonomisk bidrag til helsefasiliteter dersom de leverer tjenester i henhold til avtalte målsetninger. Både Statsministeren og jeg har erfart den positive effekten av slike tiltak under besøk til India, der mødre selv har fortalt hvordan det finansielle bidraget har gitt dem et helt nytt ”forhandlingskort” i forhold til svigermor og mann; de får mer kontroll.

Samtidig vet vi av egne erfaringer at det er vanskelig å bygge opp et effektivt helsesystem. Manglende tilgang til leger, sykepleiere, vei, vann og strøm er problemer i seg selv. Legg til mye større sykdomsbelastning, og oppgaven i utviklingsland blir enda vanskeligere. Likevel er det fremgang å spore. Daglig dør det nå 10 000 færre barn enn det gjorde for 20 år siden – over 3,6 millioner liv spart på et år – det går riktig vei. Tilbud om profesjonell hjelp for gravide og fødende kvinner rustes opp i alle regioner, fra et veldig lavt nivå, det er derfor langt igjen.

Bistand spiller en sentral rolle i arbeidet med å bedre fattiges helse. Millioner av mennesker har fått tilgang til behandling for aids bare de siste fem årene. I samarbeid med kommersielle aktører – en bred tilnærming er nødvendig – utvikles nye medisiner og behandlingsmuligheter mot de mest dødelige sykdommene, som aids, malaria og tuberkulose.  Sammen med økt vekt på forebygging, og arbeid mot stigmatisering og diskriminering av hiv og aids-smittede, er det håp om å håndtere og begrense epidemien og effektene av den.

Norge mener at kvinners rettigheter og likestilling må stå i sentrum under FNs høynivåmøte og det videre arbeidet for å nå tusenårsmålene. Kvinners underordnete og underpriviligerte stilling i mange samfunn er et hovedproblem, ikke minst når det gjelder reduksjon av mødre- og barnedødelighet.  Vi vil argumentere for investeringer i kvinners helse og utdanning, og styrking av kvinners innflytelse politisk og økonomisk, som en sentral ”gjennombruddsstrategi” for tusenårsmålene.

Norge vil fremme seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, seksualopplysning og prevensjon, lavterskeltilbud for helsetjenester som er gode, brukervennlige og tilgjengelige for fattige kvinner og unge mennesker uavhengig av kjønn og kjønnsidentitet.  Kvinner er ofte taperne i lokale maktkamper.

Tilgang til gode helsetjenester – som bedre utdanning – reduserer ulikheter. Det er god likestillingspolitikk å bygge helsesystemer som prioriterer fattige kvinner og barn. Det er god fattigdomspolitikk å investere i helse for en mer rettferdig fordeling, og gi alle mulighet til å vokse opp og bidra positivt til utvikling. Et hovedpoeng for meg er derfor: Det er en klar sammenheng mellom økonomisk utvikling, likestilling og befolkningsutvikling. Familieplanlegging på kvinners vilkår er viktig i et befolkningsperspektiv, som igjen har implikasjoner for klima. 

La meg avslutte med å slå fast det jeg sa innledningsvis: Mye er oppnådd, men mye gjenstår.  Nødvendigheten av fortsatt dugnad er de aller fleste enige om. Vi som politikere må gjøre vårt, det sivile samfunn må bidra, andre aktører må trå til. Sammen skal vi ansvarliggjøre hverandre for å bedre barne- og mødrehelsen. Våre bidrag som enkeltmennesker – ildsjeler som dere – og som nasjon teller. Takk for meg.