Åpning av utstillingen "Mot og motstand"

Tale ved utenriksminister Jonas Gahr Støre ved åpningen av utstillingen “Mot og motstand” om de fire sør-afrikanske fredsprisvinnerne.

Sjekkes mot fremføringen

Deres Majestet, ambassadør, statsråd, ordfører, kjære forsamling – ja, kjære dere alle her som står bak denne utstillingen,

Jeg vil i likhet med Bente Erichsen si noen ord både på norsk og engelsk. Vi har et ”blandet publikum” og det er en glede å hilse spesielt velkommen til tilreisende kunstnere fra Sør-Afrika.

Hennes Majestet Dronningen og jeg er også av dem som får gleden av å være til stede ved to åpninger av denne utstillingen. Dronningen åpnet den – med innlevelse og engasjement og satte dermed tonen – først i Cape Towns Iziko National Museum, og det er derfor en ære for meg å åpne utstillingen her i Nobels Fredssenter.

Velkommen til dere, a hearty welcome – Peter Clarke, Kendell Geers, George Hallet, Churchill Madikida, Claudette Shcreuders, and Jonathan Zapiro. It is a great pleasure to meet you again – on Norwegian turf.

In 1960, in 1984, and again in 1993, the Nobel Peace Prize was awarded to South Africans in recognition of their efforts to oppose the apartheid regime.

All of the four laureates – Albert Luthuli, Desmond Tutu, Frederik Willem de Klerk and Nelson Mandela – taught us that dialogue – painful as it can be – is a powerful way of achieving peaceful transition. – Reconciliation rather than revenge.

Despite widespread violence during the 1960s, 70s and 80s, the leadership of these men – and others – paved the way for an end to apartheid, and for a new and democratic constitution.

The exhibition Strengths and Convictions pays tribute to these four Peace Prize Laureates and their efforts to achieve peace.

It also pays tribute to the people of South Africa, the unknown heroes, the widespread expressions of mass resistance.

It is a reminder of the mobilisation of the South African people.

Also through art. Because the arts can shape and move history. 

Ja, kunst og kultur kan forandre. Og bevege, forklare, utdype og en hel del ting som annen kommunikasjon, som innen politikk og diplomati, ikke kan. I krig og konflikt blir kunstneriske uttrykk raskt offer for sensur. Neppe uten grunn – men feil og feigt.

For: kunst kan mobilisere. Bilder kan avsløre. Tegninger kan vekke harme. Symboler kan tilbes.

Vi kjenner den historiske kraften i dette opprøret. Derfor har historien gitt oss bokbål, utviste komponister, forfulgte forfattere, utestengte kunstnere, folk som har blitt drept.

Fordi for noen kan kunst være farlig.

Men: kunsten kan også kunsten å bygge tillit og skape forståelse.

Nå skal jeg ikke trekke linjene for langt. Men: siden norsk utenrikspolitikk de siste ukene har handlet om ”tegning” av linjer, skal jeg driste meg til dette: Selv om det er en lang vei, geografisk og på alle andre måter, fra kampen i Sør-Afrika og til det høye nord, har jeg lyst til å nevne:

I nord har kultur bygget tillit. Mellom Norge og Russland, mellom to folk, atskilt i mange tiår med kald krig og stengte grenser. Noe av det første som ble sluppet løs da murene falt, var kulturen – kunstnere og kulturarbeidere – og deres publikum.

Og jeg mener vi kan si: Uten den tillitsbygging som kulturen sådde, i det stille, og også noen ganger mer høylytt, og med mange mennesker involvert på norsk og russisk side, så hadde ikke det norsk-russiske forholdet i dag vært så rikt, så variert, så folkelig, så tillitsfullt, så åpent. Kulturen spiller på alle strenger, der politikernes register er mer begrenset.

Jeg har derfor tro på kulturen.

Og jeg har derfor tro på dialogens potensial.

Dette hører sammen – for kulturelle uttrykk er: samtale – et maleri, et fotografi, en konsert, et ensemble – alt dette kommuniserer – engasjerer mennesker, setter oss i stand til å se nye perspektiver – og oppdage hverandre.

Noen hevder at dialog som virkemiddel i konflikter viser mangel på vilje, mangel på mot eller mangel på makt.

Det er feil. Se til Mandela.

Han kunne valgt konflikten, ropt sine masser til våpen, og de ville svart ham og verden ville forstått.

Det gjorde han ikke, han reddet sitt land og sitt folk, og verden holdt pusten.

Dialog er ikke tegn på svakhet. Dialog er et tegn på mot.

For dialog behøver ikke bety aksept og underkastelse. Dialog er også forenlig med tydelighet.

Jeg har lest nobeltalene og nobelforedragene til disse fire unike personlighetene – ja, det vil jeg anbefale dere alle å gjøre, f.eks. i utstillingens bok eller via Fredssenterets websider – Albert Luthuli, Desmond Tutu, Frederik Willem de Klerk, Nelson Mandela, fra 1960 og en generasjon frem. Det er veldig interessant fordi det går en linje gjennom talene:

Som Desmond Tutu sa det i Oslo i desember 1984: ”Perhaps oppression dehumanizes the oppressor as much as, if not more than, the oppressed. They need each other to become truly free, to become human”.

Den gjensidige avhengigheten.

Og den felles dehumaniseringen. Som hos: Fangevokteren – og den fengslede.

Jeg tenkte på dette da vi fikk en rapport om norske holdninger til menneskerettigheter og tortur. Civitas undersøkelse viser at 30 prosent av de spurte svarer ja på spørsmålet ”Er det riktig å benytte alle midler, inklusive tortur for å få vedkommende til å utgi opplysninger som hindrer terrorhandlinger?”

Da jeg var generalsekretær i Norges Røde Kors stilte vi det samme spørsmålet, for å undersøke respekten for Genève-konvensjonene. Vi fant at 12 prosent av alle spurte mente at soldater i krig bør kunne benytte alle nødvendige midler og metoder, også tortur.

Hva skal vi tenke om det? Hva betyr dette?

Finnes det ikke absolutte grenser?

Igjen går det noen linjer i historien. Vi hadde et stort antall fangeleire i Norge under krigen, flere fungerte som dødsleire for sovjetiske soldater, noe vi kan lære om i en utstilling i regi av Falstadsenteret på Forsvarsmuseet nå. Nordmenn forsøkte å hjelpe fangene. Under deportasjonen av norske jøder til dødsleirene i Tyskland, var det nazistene som gav ordren. Men det var nordmenn som kjørte bilene, førte listene og administrerte konfiskasjonen av eiendelene, da flere hundre jøder ble fraktet til skipet ”Donau” her på kaia 26. november 1942. 

Kjære forsamling, dear friends,

The history of transition in South Africa has proved to the world that it is possible for a country to rise above a legacy of oppression and discrimination, promote reconciliation and move forward.

The leadership provided by the four South African Peace Prize Laureates in facilitating this process is of inestimable importance. Here – in this exhibition – we let art tell most of the story. And we realise that art can be as compelling as any other form of storytelling.

When Albert Luthuli was awarded the Nobel Peace Prize, discussion arose about its political significance. Many people felt that the Nobel Committee had taken a new direction, one where human rights was a key criterion. This was controversial. But it was right.

When Desmond Tutu was awarded the prize in 1984, the injustice of apartheid was at the top of the political agenda. “Do not hate, let us choose the peaceful way to freedom,” he said. Extraordinary words indeed.

I am therefore delighted to take part in the opening of this exhibition. I know that it will inspire me, the Norwegian public, and foreign tourists alike. We will walk away with a stronger sense of hope that peace and justice will prevail in the end.

And just how powerfully art can speak to us.

For it is the good in people that saves the world. Det gode i menneskene redder verden. – For å vri litt på Bjørnstjerne Bjørnsons kjente linje, nå i jubileumsåret: De gode gjerninger redder verden. Good deeds save the world.

Det er med stor glede jeg kan åpne utstillingen – Strengths and Convictions, Mot og motstand.