Åpningstale ved utstilling av Ernesto Neto – Intimacy

Sjekkes mot fremføringen

Ambassadør, kunstnere, kjære venner,

En gang i mellom får jeg muligheten som utenriksminister til å åpne utstillinger i Norge som viser betydelige verker av utenlandske kunstnere. Det er alltid en stor glede. Og det er lærerikt; det åpner øye og sinn, gir nye perspektiver, setter ting i relieff. Det er viktig – ja, nødvendig - å bli bedre kjent med ledende kunstnere fra andre land.

Og når jeg er her ved Ernesto Netos utstilling ”Intimacy” – takk til Gunnar Kvaran for invitasjonen! - så er det minst to gode grunner til det:

Den første grunnen har å gjøre med norsk kulturlivs plass på den internasjonale kulturscenen:

Internasjonalt kulturarbeid handler ikke bare om å presentere norsk kunst ute. Når museer og gallerier inviterer kjente utenlandske kunstnere hit, tiltrekker vi oss det internasjonale kunstlivets oppmerksomhet. Det trengs.

Samtidig: Dette gir viktige impulser til vårt eget, hjemlige kulturliv. Det trengs også.

Og, ikke minst: Vi får målt oss mot et internasjonalt kvalitetsnivå. Banalt sagt: Strømningene i internasjonalt kulturliv må gå ”begge veier”, som innen næringsliv, forskning, utdanning – og politikk. ”Stille vann” er ikke godt utgangspunkt for god kunst.

Når en internasjonalt kjent kunstner som Ernesto Neto velger å presentere sin første retrospektive utstilling her i Oslo, så er det en spesielt stor anerkjennelse til Astrup Fearnley Museet, til Gunnar Kvaran, hans kuratorer, styre og stab.

Det er en anerkjennelse av kvaliteten på museets samling og utstillingene de siste årene, og en anerkjennelse av omfanget av det internasjonale kontaktarbeidet som gjøres her.

Det er kanskje også et tegn på at Oslo trer frem i en tydeligere posisjon som arena for internasjonal samtidskunst.

En parentes i den sammenheng: Jeg synes det er fascinerende å tenke på at akkurat her vi er nå, midt i det gamle, opprinnelige Oslo, rett ved vika, fjorden, festningen, altså hvor denne byen slo rot for mange hundre år siden, så har alltid de utenlandske impulsene kommet først. Med mennesker, på skip. Ved Bjørvika og Akershus har ulike språk, mennesker, varer, nyheter, stemmer og lukter fra mange andre land komme til kai og blitt tatt opp av dem som bodde her. Andres skikker, tradisjoner og kulturuttrykk. I hundrevis av år. Akkurat her vi er nå. Og altså: Som i dag. Vel, det var en parentes.

Det norsk-brasilianske samarbeidet som innledes med denne utstillingen er enestående – både gjennom sine dimensjoner, slik vi hørte Gunnar Kvaran og Heitor Martins nettopp beskrive det - og ved sin langsiktighet.

De prosjekter Astrup Fearnley Museet nå går inn i – som foreløpig har en tidshorisont på tre år – er nok uten tvil den største internasjonale satsning noen gang av en norsk institusjon for samtidskunst. Det står det respekt av!

Da jeg fikk muligheten til å bla gjennom katalogen, ble jeg møtt av en eksplosjon av farger, materialer og former, i et frodig, originalt og ”organisk” samspill. Kunstneren viser oss arbeider der vi inviteres med i en direkte opplevelse.

Kanskje er det mangfoldet og fargene i det brasilianske samfunnet som inspirerer kunstnere og musikere til å arbeide på tvers av trender og sjangere?

Ernesto Netos verk bærer preg av akkurat dette. Han har videreutviklet inntrykk fra hjemlige kunstretninger og bearbeidet tema fra flere europeiske retninger.

Musikken som Gustavo Tavares nettopp fremførte er et annet godt eksempel: Han har klassisk skolering og arbeider (som Gunnar Kvaran nevnte) ved Operaorkesteret i Oslo. Men i musikken som han spilte - og som han selv har komponert – trekker han inn populære brasilianske musikkformer som samba og choro. Man får egentlig ikke lyst til å snakke – men til å bevege seg til musikk! Rytmer er det i Ernesto Netos kunst også. 

Denne sjangeroverskridende tilnærmingen kan noen ganger virke provoserende og fremmed på europeiske kulturmiljøer. Man kan ikke blande populærmusikk og kunstmusikk, sier noen. Men kanskje er det nettopp viljen til å arbeide på tvers av vedtatte grenser som gir brasiliansk kunst styrke internasjonalt.

Og jeg tror det er riktig å si: Vi her i Norge - mange av våre billedkunstnere og musikere er eksempel på dette - er mottakelige for akkurat denne måten å arbeide på. Det lover godt for dette kunstsamarbeidet som nå innledes.

Så er det dette: Kultursamarbeid kan – selvsagt - også ha god innflytelse på andre sektorer. Og her er jeg ved den andre grunnen for hvorfor det er en glede å åpne denne utstillingen:

Det store landet Brasil spiller en stadig viktigere rolle internasjonalt – innen politikk, næringsliv og kultur. Og Norges samarbeid med landet er som sagt i kraftig vekst.

Regjeringen har besluttet at det skal lages en Brasilstrategi for å utdype kontakten innen blant annet næringsliv og miljø og utforske mulighetene for samarbeid på andre områder.

I arbeidet med strategien har vi et bredt fokus. For å få et godt resultat ønsker vi en inkluderende prosess der innspill og ideer fra det sivile samfunn, næringsliv, kultur og akademia tas inn. Vi vil trekke på all den kunnskap om Brasil som finnes i det norske samfunn. Vi vil finne nye muligheter og bevisstgjøre betydningen av Brasil og et styrket norsk-brasiliansk samarbeid.

Det passer godt at utstillingen til Ernesto Neto faller sammen med starten av dette strategiarbeidet. Vi trenger den kreativitet og nytenkning som kunstnerne representerer.

Denne utstillingen og omfanget av kunstsamarbeidet som nå innledes, vil fungere som en inspirasjonskilde i arbeidet med Brasilstrategien. Vi har fått et klart signal fra kulturlivet om at listen bør legges høyt!

Jeg vil gratulere Ernesto Neto og Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst med utstillingen!