Nordområdene – juridiske og geopolitiske aspekter. Om utfordringene i nordområdene, om delelinjen med Russland og om Svalbard

Må sjekkes mot fremføring.

Støre baserte sin briefing på et utvalg av følgende momenter:

 

Illustrasjon: Tittelslide.

 

·         Innledning. Takk for invitasjonen. Godt initiativ. Vil gå rett på sak om en viktig tema. Norge – Russland, delelinjen.

·         I bunn ligger: Regjeringens nordområdesatsning/strategi, siden 2005/2006 og ”Nye byggesteiner” – dokumentet fra 2009, ”Tromsø-talen II” april 2009. Nærvær, aktivitet, kunnskap. Disse grunnpilarene vil ikke stå fullt så mye i fokus for denne briefingen. Bunnplanker. Regner det som ”kjent stoff” for dere. Derfor:

 

Enighet om delelinjen

Illustrasjon: Delelinjekartet.

 

·         Enigheten om avgrensningslinjen mellom Norge og Russland i Barentshavet og Polhavet – en historisk milepæl. 

·         Avtalen vil løse det viktigste utestående spørsmålet mellom Norge og Russland gjennom flere tiår. Åpne nye muligheter for petroleumssektoren og skape et solid grunnlag for videreutvikling av samarbeidet med Russland på dette og andre områder. 

·         Delelinjen er viktig særlig av tre grunner:

- For det første vil den skape klare og forutsigbare rammer for jurisdiksjon og rettshåndhevelse, noe som alltid er en fordel.

- For det andre vil den skape klarhet omkring råderett over ressursene i området, og legge til rette for samarbeid om utnyttelse av eventuelle grenseoverskridende petroleumsforekomster i et område som tidligere har vært stengt for olje- og gassaktivitet. Bredt sikte, god og bred plattform.

- For det tredje sender den et signal til resten av verden om hva slags region Arktis er: En fredelig region der spørsmål løses i samsvar med folkeretten, ikke en region preget av ”kappløp”. 

·         I denne sammenheng bruker å si: ”High North – Low tension”. Arktis en stabil, fredelig region hvor samarbeidet rår, til tross for at de arktiske statene kan ha ulike synspunkter på enkelte områder. Det er allerede etablert gode internasjonale samarbeidsorganisasjoner i nord hvor utfordringer knyttet til utviklingen av regionen er satt på dagsorden. 

·         Arktisk Råd er viktig i denne sammenheng. Aktiv norsk deltakelse for å styrke organisasjonen.      

·         Delelinjen: Etter signering skal avtalen godkjennes av Stortinget og Dumaen før den kan tre i kraft. Vi legger opp til å legge avtalen fram for begge lands parlamenter rett etter undertegning. 

·         Avtalen, herunder avgrensningslinjen, er fullt ut i tråd med folkeretten. Havretten og internasjonal rettspraksis gir god veiledning på løsningen av slike spørsmål. Den anbefalte løsningen er utarbeidet i tråd med dette, og vil dele det tidligere omstridte området på ca. 175 000 km² i to tilnærmet like store deler. (Se kartet bak meg). 

·         Avtaleutkastet vil klargjøre den nøyaktige grensen for henholdsvis norske og russiske soner og kontinentalsokkelen i hele Barentshavet og i Polhavet. Avtalen vil skape klarhet, forutsigbarhet og stabilitet hva gjelder myndighetsutøvelse, kontroll og råderett over ressursene i dette området.

 

Illustrasjon: Energiressurser i Arktis. (30 % av verdens uoppdagede ressurser av gass og 13 % av verdens oljeressurser befinner seg i Arktis).

 ·         Avtaleutkastet inneholder detaljerte regler og prosedyrer for å sikre en effektiv og ansvarlig forvaltning av petroleumsressurser, i tilfeller der en enkelt olje- eller gassforekomst skulle vise seg å strekke seg over avgrensingslinjen, såkalte unitiseringsbestemmelser. Disse er utformet etter mønster av tilsvarende bestemmelser i andre avtaler og omforent etter grundige drøftelser mellom energieksperter fra begge land. 

·         Det har siden 1980-tallet vært enighet mellom norske og russiske myndigheter om at det ikke skal letes etter eller utvinnes petroleum i omstridt område (moratorium). Dette vil bortfalle når avtalen trer i kraft.  

·         Hvilke petroleumsressurser som eventuelt måtte befinne seg i omstridt område, har ikke vært tema under forhandlingene. Forhandlingene har vært basert på havrettslige regler og prinsipper for avgrensning av havområder.

·         Inngåelsen av avtalen innebærer en videreføring av det nære og gode samarbeid med Russland på fiskerisektoren. Gråsoneavtalen, som er en midlertidig praktisk ordning for fiskerikontroll og -håndhevelse i en bestemt del av Barentshavet, vil imidlertid falle bort. 

·         Avtaleinngåelsen vil åpne nye muligheter for samarbeide med Russland og russiske aktører – f.eks. innen energi og miljø – men den vil ikke endre de underliggende utfordringer knyttet til næringsvirksomhet i Russland.

·         Når bredden i vårt samarbeid øker, øker også kontakt- og friksjonsflaten.  Dette må vi være forberedt på.

 

Illustrasjon: Kart.

Polhavet

·         Polhavet er et hav – i dag stort sett med is på – og derved regulert av den internasjonale havretten.

·         Havretten er det uomstridte juridiske rammeverket, men innenfor denne rammen må kyststatene hver for seg og i samarbeid seg i mellom og med andre berørte, gjennomføre nødvendige tiltak for å sikre at ny aktivitet som issmeltingen åpner for, ikke skaper unødige risikoer for miljø eller sikkerhet.

·         Kyststatene har et hovedansvar for forvaltningen av Polhavets ressurser, men må også gjøre dette i samarbeid med andre.

 

Illustrasjon: Polhavet, issmelting, 1979 vs. 2007.

·         Tidligere har havområdene lengst i nord vært vanskelig tilgjengelig på grunn av tykk havis.

·         Klimaendringene i nord er i ferd med å endre dette bildet. Havisen sommerstid har trukket seg kraftig tilbake i løpet av de siste tretti årene. Isutbredelsen har avtatt med 11,2 % per tiår sommerstid siden 1979. Minst is så langt var det i september 2007, da sommerisen kun utgjorde 4,2 millioner km2, mot 7,8 millioner km2 i 1980.

 

Illustrasjon: Kartet over nye seilingsruter.

·         Smelting av den arktiske isen vil føre til nye muligheter til å drive økonomisk aktivitet innen petroleumsutvinning, fiskerier og skipsfart.

·         Det er mange store spørsmål knyttet til geografi, energiressurser, transport, m.v.

·         Og her kommer den økende interessen vi ser internasjonalt inn.

·         Fra norsk side arbeider vi med å berede grunnen for økt menneskelig aktivitet i regionen. Kunnskap er kjernen og råmaterialet i Regjeringens nordområdestrategi.

·         Satsing på polarforskning og forskningssamarbeid mellom universiteter i nord er helt sentralt for å kunne forstå konsekvensene av klimaendringene i Arktis, og hvordan de vil kunne påvirke f.eks. nye kommersielle seilingsruter i nord og utvinning av evt. nye petroleumsforekomster.

 

Illustrasjon: Foto, nediset skip/rør. Hardt klima.

·         I denne sammenheng: av stor betydning at vi har like strenge standarder mht helse, miljø og sikkerhet (HMS) på begge sider av grensen i forbindelse med økende aktivitet i både norsk og russisk del av Barentshavet.

·         Siden 2007 har vi hatt et samarbeid med russiske industri- og myndighetsaktører om etablering av felles HMS-standarder ved utvikling av olje- og gassvirksomhet i Barentshavet. Dette prosjektet i regi av DNV er støttet av UD (totalt 18 mill. kr., 2007-2009).

·         Gjennom Barents 2020-midlene, som forvaltes av UD, har vi bidratt (som mange av dere kjenner til) til etableringen av et senter for nordområdelogistikk, kalt Centre for High North Logistics (CHNL). Jeg var i Kirkenes i april i år og deltok selv på en workshop om kommersielle muligheter forbundet med den nordlige sjørute. Meget interessant og mange norske og russiske aktører samlet.

 

Illustrasjon: Malmskipet fra Kirkenes til Kina, Nordic Barents.

·         Samhandling og nettverk mellom ulike kunnskaps- og næringslivsmiljøer i Norge og Russland er helt avgjørende. Å utvikle ny kunnskap er grunnlaget for fremtidig verdiskapning i nord.

·         Som eksempel på ny kommersiell bruk av Nordøstpassasjen fraktes 41 000 tonn jernmalm fra den gjenåpnede  Syd-Varanger gruve med skipet ”Nordic Barents” fra Kirkenes i disse dager, med kurs for Kina, ledsaget av to russiske isbrytere.

·         Det er industrien selv, med selskaper som Gazprom, Statoil, Shtokman Development Company AG I (SDAG) og DNV, som har drevet samarbeidet fremover. Til sammen har 100 norske og russiske eksperter fra industri og myndigheter vært involvert i prosessen. Prosjektet har nå gått over i en fase 4 hvor norsk, russisk og internasjonal industri står for 86 % av finansieringen.

·         Regjeringen legger vekt på tett dialog med næringslivet om verdiskapningen og de nye økonomiske mulighetene som avtegner seg i nord. Nordområdeutvalget er en viktig partner. Derfor gledelig å se regiondirektør i NHO Finnmark, Marit Helene Pedersen, her i dag som er nestleder i Nordområdeutvalget. (Jfr. din interessante artikkel i pressen her om dagen). 

·         En betydelig del av Polhavet er undergitt kyststatenes særlige rettigheter og ansvar. Flere steder strekker kyststatenes kontinentalsokkel seg lenger enn 200 milssonene, til dels betydelig lenger. Også for disse områdene følger kyststatenes særlige rettigheter og ansvar direkte av havretten. Og, som ellers i verden, ”vannsøylen” utenfor 200 milssonene er åpent hav, og havbunnen utenfor kontinentalsoklene er internasjonalt havbunnsområde.

 

Illustrasjon: Kartet over nye seilingsruter.

·         Noen prosesser som nå pågår for å sikre ansvarlige forvaltningsordninger for Polhavet:

·         Innenfor rammen av Arktisk Råd forhandles en rettslig bindende avtale om søk og redning for å sikre klare ansvarsforhold og en best mulig beredskap i tilfelle skipsulykker. Avtalen skal etter planen være klar til ministermøtet i Arktisk Råd mai neste år.

·         En avtale om søk og redning vil imidlertid ikke være et svar på alle de utfordringer som økt trafikk i Arktis medfører. Tidsfaktoren er ofte kritisk. Lange avstander kan gjøre det umulig å nå nødstedte i tide. Dette gjør at næringen selv må være seg sitt ansvar bevisst og ta sine forholdsregler.

·         Fiskerieksperter fra de fem kyststatene er enige om å utveksle forskningsresultater og samarbeide for å gi en best mulig vurdering av nåværende og fremtidige fiskeriressurser, etter et møte i Oslo i juni.

·         I Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen, IMO, leder Norge en korrespondansegruppe som arbeider fram et bindende regelverk for skipsfart i polare strøk, den såkalte Polarkoden. Norge har tatt en lederrolle i dette arbeidet. Tar sikte på ferdigstillelse 2012 og ikrafttredelse i 2014.

·         I Den internasjonale hydrografiske organisasjon etableres en arbeidsgruppe bestående av de fem kyststatene for å bedre sjøkartene for Polhavet.

·         Kyststatene utveksler data om kontinentalsokkelens utstrekning, for å legge til rette for en avklaring av denne i samsvar med havretten.

 

*****

 

·         Ett hovedpoeng er derfor: Det er ikke noe ”rettstomt rom” i Polhavet. Tvert imot er de rettslige rammene trygt på plass. Og kyststatene og andre jobber intenst på en rekke områder for å sikre en best mulig forvaltning av Polhavet framover.

·         Her har Norge sterke interesser, vi har vist at vi kan gjøre en forskjell og det skal vi også fortsette å gjøre. Med økt internasjonalt fokus mot nord arbeider vi for at nordområdene fortsatt skal være kjennetegnet av lavspenning.

·         Økende interesse for nordområdene er ikke negativt, truende eller nødvendigvis konfliktskapende.

 

Illustrasjon: Overvåkning og informasjonshenting, Barents Watch (kart/grafikk).

·         Vi skal utøve suverenitet og myndighet i nord, på en troverdig og forutsigbar måte, ikke som svar på opplevelsen av en militær trussel ut fra våre ”gamle mentale kart”, men fordi økt aktivitet krever mer norsk nærvær i form av blant annet utvidet oppsyn, styrket søke- og redningstjeneste og bedre maritime overvåkingssystemer. Ja, vi trenger å fornye våre ”mentale kart”.

 

Noen få ord til slutt om: Svalbard

Illustrasjon: Svalbard.  Fra Ny-Ålesund

·         Norge har (som kjent) etter Svalbardtraktatens artikkel 1 full og absolutt suverenitet over øygruppen, og Svalbardloven av 1925 slår fast at Svalbard er en del av Kongeriket. Svalbardtraktaten inneholder enkelte begrensninger på norsk myndighetsutøvelse, men det er viktig ikke å forveksle disse med innskrenkninger i suvereniteten som sådan.

·         Svalbardtraktaten slår fast at borgere fra stater som er parter i avtalen har adgang til Svalbard og rett til å drive nærmere bestemt næringsvirksomhet på ellers like vilkår.  Bestemmelser om likebehandling er ikke ukjent fra folkeretten for øvrig og rokker ikke ved Norges suverenitet.

·         Uenigheten knyttet til fortolkning av Svalbardtraktaten knytter seg til den geografiske rekkevidden av de delene av traktaten som angår likebehandling og skattlegging. Traktaten sier at disse begrensningene på norsk myndighetsutøvelse gjelder på selve Svalbard og i territorialfarvannet, og det er også norsk syn.  Enkelte har imidlertid hevdet at disse begrensningene også må gjelde i fiskevernsonen og på kontinentalsokkelen.

·         Alle statsparter til Svalbardtraktaten nyter godt av traktatens regler om likebehandling, men det er i praksis bare Norge og Russland som har hatt permanente bosettinger av betydning på Svalbard i nyere tid. De russiske og norske bosettinger er omfattet av traktatens bestemmelser på lik linje med andre traktatsparter og for øvrig er de underlagt norsk lovgivning på lik linje, slik det følger av Svalbardloven.