Interpellasjonsdebatt om nordområdepolitikken,

Interpellasjon ved stortingsrepresentant Ivar Kristiansen (H, Nordland)

Nordområdene er regjeringens viktigste strategiske satsingsområde. Et av nordområdestrategiens siktemål har vært å øke den internasjonale oppmerksomheten om nordområdene. De siste to årene har stadig flere aktører, deriblant USA, Russland, EU, Danmark og Island, debattert nordområdene og utformet egne nordområde-/arktisstrategier. Hvordan vurderer utenriksministeren disse strategiene målt opp mot norske interesser og målsettinger for bruk og beskyttelse av Arktis, og hva er utenriksministerens svar på oppfordringer om å få en klarere forståelse av hva nordområdebegrepet omfatter?   

Sjekkes mot fremføring

Utenriksminister Jonas Gahr Støres hovedinnlegg:

President,

Jeg vil takke representanten Kristiansen for å ta opp spørsmål som berører viktige utenrikspolitiske utviklingstrekk i våre nordområder, et geografisk område som representanten tør være godt kjent med.

Vi nyter godt av en bred enighet om hovedtrekkene i den norske strategien. Meldingen om nordområdene fra min forgjenger Jan Petersen fikk bred tilslutning. Det taktskiftet Stoltenberg-regjeringen gjennomførte ved å definere nordområdene som Norges strategiske satsingsområde, med strategier, handlingsplaner og bevilgninger, har også hatt bred støtte.

Det står klart for oss at et nordområdeperspektiv også må omfatte våre deler av det arktiske. Dette tror jeg er en ny erkjennelse. Vi må derfor interessere oss for håndteringen av hele Arktis – en region som nå får økende strategisk oppmerksomhet. Et Arktis med åpnere farvann og transportleder som følge av smeltende is ligger der som et bindeledd mellom kontinenter, en region kartlagt og delvis innenfor kyststaters jurisdiksjon, med potensielt store ressurser, men også miljømessig sårbart og fortsatt utilgjengelig, grunnet barske forhold, polarnatt, is og store avstander.

Først om forståelsen av nordområdebegrepet. Det er helt riktig at i vår nordområdesatsing er ikke «nordområdene» presist definert med geografiske koordinater, og heller ikke avgrenset til kun norske områder. På en måte kan vi kanskje si at «nordområdene» er et politisk begrep, en politisk definisjon: Det nordligste av Europa innbefattet det nordlige av Norge, store havområder, men også på land, der menneskene lever sine liv.

Norge har viktige interesser knyttet til utviklingen i hele dette området og i hele Arktis. Vår satsing i nord må ses i en geopolitisk sammenheng, og derfor kan gjerne begrepene «nordområdene» og «Arktis» delvis være overlappende. Men fra et norsk perspektiv vil nok «nordområdene» som oftest benyttes om de nordligste landsdeler og nærområder i nord, dvs. Nordvest-Russland og fylkene i Barentsregionen, mens det er mer vanlig å bruke begrepet «Arktis» når det gjelder polare forhold, inkludert i og rundt Polhavet. Men som sagt, en klar grense tror jeg ikke er påkrevet. Strategisk utgjør alt dette nemlig en bredere, felles ramme. Selv om regjeringens nordområdesatsing i første rekke har fokus på våre landsdeler i nord og samarbeidet med Russland, er flere av strategiens hovedprioriteringer viktige også i vår Arktis-politikk og i berøring med en lang rekke land.

Vår utenrikspolitikk i nordområdene og Arktis omfatter minst fem dimensjoner:

• For det første: Vi skal utøve myndighet i nord på en troverdig, konsekvent og forutsigbar måte.
• For det andre: Vi skal være helt i front internasjonalt når det gjelder utvikling av kunnskap om, for og i nordområdene.
• For det tredje: Vi skal være den fremste forvalter av miljø og naturressurser i nordområdene. Vi skal ha en aktiv verdiskapingspolitikk, slik det bl.a. er nedfelt i rapporten Nye byggesteiner i nord, framlagt av statsministeren i mars i fjor.
• For det fjerde: Vi skal fortsette å fremme fred og stabilitet i nordområdene, og vi skal arbeide for økt godt samarbeid med relevante aktører i Arktis, både bilateralt og multilateralt – i Arktisk Råd, Barentssamarbeidet, i nordisk sammenheng og i andre fora.
• For det femte: Vi skal støtte opp om folkeretten og særlig FNs havrettskonvensjon, som det grunnleggende rettslige rammeverk for Polhavet og andre områder i Arktis.

Om sistnevnte punkt vil jeg legge til følgende: Norge tok allerede i 2007 initiativ til å samle kyststatene i Polhavet – Norge, Danmark/Grønland, USA, Canada og Russland – til et møte i Oslo for å drøfte det folkerettslige rammeverket for Polhavet. Det ble fulgt opp på ministernivå på Grønland i mai 2008. Erklæringen fra dette møtet løfter fram de prinsipper som disse kyststater vil følge for å møte utfordringene i Polhavet, erklæringens hovedbudskap er en klar referanse til det omfattende rettslige rammeverk, inkludert FNs havrettskonvensjon, som også gjelder i disse havområdene. Det er viktig å være klar over – noe jeg har understreket ofte både i Norge og internasjonalt – at Polhavet, tross en tidvis mytisk aura, ikke er et slags rettstomt område. Det er et hav, som alle andre hav.

Vår hovedoppgave er derfor politikkutforming og regelverksutvikling som fullt ut utnytter de eksisterende folkerettslige rammeverk – nettopp for å møte mulighetene og utfordringene i det fremtidige, isfrie Polhavet. Det er verken nødvendig eller ønskelig å utvikle nye folkerettslige rammeverk, for Havrettskonvensjonen gir oss rettigheter, men også plikter. Disse er bl.a. knyttet til kravet om forsvarlig ressursforvaltning i havområder som er underlagt norsk jurisdiksjon.

Som interpellanten har gjort rede for, venter vi økt aktivitet i Arktis i årene som kommer. I sum vil dette kreve økt norsk nærvær, i form av utvidet oppsyn, styrket søke- og redningstjeneste og bedre maritime overvåkningssystemer. Derfor styrker regjeringen Norges operative kapasitet ved bl.a. nye fregatter – ikke som svar på en militær trussel, men som utøvelse av myndighet i nord på en troverdig, konsekvent og forutsigbar måte.

Arktis og nordområdene er preget av et velutviklet samarbeid, både bilateralt – bl.a. nå med våre nordområdedialoger – og multilateralt. Arktisk Råd er det sentrale internasjonale samarbeidsorgan for drøfting av spørsmål knyttet til Arktis, slik Ivar Kristiansen viste til. Regjeringen er opptatt av å fortsette arbeidet, slik at Arktisk Råds internasjonale posisjon som premissleverandør i spørsmål vedrørende Arktis kan styrkes ytterligere framover. Arktisk Råd spiller allerede i dag en sentral rolle for politiske drøftinger og for initiativ som leder fram til bindende vedtak i internasjonale organisasjoner som f.eks. IMO. Det er et godt samarbeid mellom de fem kyststatene rundt Polhavet, og også i andre fora, som Barentsrådet. I våre nærområder står det omfattende samarbeidet med Russland sentralt, og – som representanten sier – i morgen vil jeg føre samtaler om dette i Moskva.

Klare kjøreregler, sikker navigering, forutsigbarhet og godt, tett samarbeid er viktig for å unngå eller dempe mulige sikkerhetspolitiske spenninger som følger av økt aktivitet og større tilgjengelighet i Arktis. Det er dessuten viktig med høy bevissthet og god kunnskap om utviklingstrekk i Arktis i en bredere krets. Dette er bakgrunnen for at jeg bruker og oppsøker anledninger til å orientere våre allierte, partnere og andre interesserte om brede og smale utviklingstrekk. Det gjelder hele det strategiske bildet, bl.a. overfor NATO, der vi ønsker å bevisstgjøre og informere våre allierte i forhold til utviklingen i nord, og dermed bidra til en fortsatt nøktern forståelse av situasjonen i alliansen. 

Interpellanten tar opp ulike sider knyttet til økt internasjonal oppmerksomhet og andre lands strategier. Generelt sett vil jeg si at det er positivt at andre aktører i internasjonal politikk – stater og organisasjoner – er godt kjent med Norges interesser, vår politikk og våre strategier. Tilsvarende er det positivt at også andre land gir uttrykk for sin tenkning og sine ambisjoner. Derfor ønsker vi velkommen det faktum at andre land presenterer sine strategier. I hovedtrekk kan vi merke oss to kjennetegn ved de strategiene som legges fram: De gjenspeiler de enkelte staters egen posisjon – f.eks. har Canada fokus på forhold rundt Nordvestpassasjen – men for øvrig ser vi framveksten av betydelig felles politisk og rettslig tankegods, bl.a. en understreking av den internasjonale havrettens sentrale stilling.

Vi har de siste årene utøvd et aktivt norsk diplomati for å komme i dialog med andre land når de utarbeider sine strategier. Jeg mener vi har kommet et godt stykke på vei. Vi har vært tidlig ute, og vi har hatt som mål å være tydelige, aktive og offensive. At interessen for nordområdene er økende, er ikke truende eller negativt, ei heller nødvendigvis konfliktskapende. Men vi skal ha som mål at det ikke oppstår uklarhet om fundamentale spilleregler og premisser for samarbeidet. Om det skjer, kan det bli spenninger som følge av økt pågang, økt oppmerksomhet og kanskje økt konkurranse. Derfor er det i norsk interesse at også andre land har utviklet og gjennomtenkt sine strategier i Arktis.  Dette er med på å skape en felles bevissthet, oppdatert kunnskap, større åpenhet, tydelighet og forutsigbarhet.

Det er altså noen tydelige, felles trekk i de strategiene som er lagt fram, og la meg nevne noen til slutt: Viktigst er at alle legger avgjørende vekt på internasjonalt samarbeid og betydningen av FNs havrettskonvensjon for styringen av Arktis. De peker videre på at vi ikke trenger noe nytt rettslig rammeverk for Arktis. Russland er i sin strategi tydelig på at havretten gjelder. Andre fellestrekk er at hensynet til bærekraftig forvaltning skal ha høy prioritet, og at man ved eventuell utvinning av olje og gass skal legge til grunn føre var-prinsippet. Strategiene legger videre vekt på behovet for utbygging av et godt system for søk og redning, et felles ønske om styrket satsing på klimaforskning, at Arktisk Råd skal være grunnpilaren, og at eventuelle tvister skal bilegges på fredelig vis. Som vi ser, sammenfaller dette med de viktigste norske prioriteringer.

På den annen side skal jeg ikke legge skjul på at Norge har måttet arbeide aktivt for å korrigere misforståelser om Arktis, spesielt om folkerettslige forhold – som f.eks. at vi ikke kan tenke på samme måte om Arktis som vi tenker om Antarktis. Dette er ikke noe nytt, og siden uklarheter om disse forholdene jevnlig oppstår, vil dette arbeidet fortsatt bli prioritert. Vårt mål er å bidra til klarhet når det gjelder folkerett og ansvarsforhold i Arktis, og å bidra til full gjennomføring av havretten.

Det er, som nevnt, betydningsfullt at Arktisk Råd fremheves som det sentrale internasjonale samarbeidsorgan for drøfting av felles utfordringer i Arktis. Men medlemskapskretsen i Arktisk Råd er ganske smal, med kun åtte medlemmer og like mange faste observatører som er tildelt en ganske passiv rolle. Flere har søkt om status som fast observatør, inkludert Kina, Japan og Europakommisjonen. Dette er tunge politiske aktører.

For å sikre fortsatt relevans og tyngde og for å forebygge potensiell etablering av konkurrerende samarbeidskanaler er det derfor norsk holdning at vi må gi observatørene en større rolle i Arktisk Råd. Ja, det må være et skille mellom medlem og observatør, men det bør være i norsk interesse at Arktisk Råd forblir det relevante forum – for flere enn de åtte medlemmene.

Jeg har brukt mesteparten av mitt innlegg til å fokusere på forholdet i Arktis. Representanten Kristiansen reiser mange interessante perspektiver på selve nordområdesatsingen i alle dens deler. Jeg viser da til de strategidokumentene regjeringen har lagt fram, særlig «Nye byggesteiner i nord», som trekker opp perspektivet for hva regjeringen akter å gjøre gjennom et lengre tidsperspektiv. Jeg er åpen for å ta en debatt om det, også som en del av denne debatten.

Utenriksministerens svarreplikk:

President,

Jeg merker meg at representanten Kristiansen advarer mot å snakke over hodet på folk i nord. Jeg har i grunnen aldri opplevd, når jeg har reist i nord, at denne debatten går over hodet på folk i nord. De er pådrivere for å få denne dagsordenen opp strategisk, politisk og konkret. Folk lever ikke på havet, de lever stort sett livet sitt på land. Derfor vil jeg si at de bekymringsfulle trekk i befolkningsutvikling og demografi som representanten riktig peker på, treffer hele bredden i politikken. Noe av det som gjorde størst inntrykk på meg da vi begynte å jobbe med nordområdene i 2005/2006, var betydningen av at vi klarte å snu kursen i kommuneøkonomien, at det var politisk vilje til å satse på en annen måte. For små kommuner i Finnmark var det avgjørende – mellom en veldig, veldig alvorlig utvikling og noe som så annerledes ut, med mer håp og perspektiver. Her er vi inne på rånerven i hele politikken, og slik skal det være.

Jeg er enig med representanten i at ikke noe politikkområde er tjent med å bli for altomfattende. Men når vi snakker om nordområdene og Arktis, er det så store geografiske områder at vi faktisk må ha noen store geografiske, strategiske perspektiver. Verdiskaping er sentralt, energi er helt sentralt. Jeg gjør det på denne måten og refererer til «Nye byggesteiner i nord», som er en grundig gjennomarbeidet rapport – om område etter område, og hvordan regjeringen tar sikte på å arbeide. Her er verdiskaping og energi helt i sentrum.

Så til spørsmålet om EUs arktiske strategi. Den uroen vi hadde, gikk på at man tenkte å gjøre i Arktis som i Antarktis. Mange ledende, tenkende og fornuftige mennesker i EU har vært av den oppfatning at vi kunne bruke antarktisregimet i Arktis. Norge argumenterte da sterkt for at det er fundamentale forskjeller. Antarktistraktaten er helt unik – Antarktis er en stor landmasse midt i et hav, mens Arktis er et hav omkranset av kyststater. Fordi om det er is på toppen av havet, er det ikke noe mindre hav av den grunn – altså, havretten gjelder. Derfor må vi legge det til grunn. Så lenge det ligger i bunnen, er Norge opptatt av alle tiltak som kan bedre bærekraft, miljøbeskyttelse og fornuftig ressursutvikling i Arktis. Hvorvidt en traktat er et hendig virkemiddel, er jeg derimot mer i tvil om. Jeg ser ikke at det er et toneangivende tema i EU-kretser lenger. Det var det, langt på vei, i Europaparlamentet i tidligere faser, men det fikk ikke noe prominent plass i sluttbehandlingen i Europaparlamentet. I rådets egen strategi er den ideen – så vidt jeg har klart å lese meg til – blitt forlatt.

Så det jeg ser som utfordringen, er at vi har rammeverket på plass, og så må vi ha politikk og regelverksutvikling på toppen. Det må skje i IMO, det må skje i regionale organer, det må skje i vår evne til å drive søk og redning, kystovervåking, definere regler, i Det Norske Veritas, i Norsk Polarinstitutt, som driver med kompetanseoverføring, i samarbeid med Russland om helse-, miljø- og sikkerhetsstandarder i Barentshavet – en lang, lang rekke slike tiltak. Men grunnlaget ligger på plass. Der har vi en traktat – det er Havrettstraktaten – og jeg tror ikke vi trenger en ny.

Utenriksministerens avslutningsreplikk:

President,

Jeg skal også takke for debatten og gi ros til interpellanten. Jeg tror det er gjennom denne type debatter vi faktisk presiserer og definerer forståelsen av strategi og retning, så jeg vil takke for alle bidrag til det.

Vi har store ambisjoner for nordområdepolitikken i denne perioden. Jeg mener «byggesteinene» – jeg kommer stadig tilbake til dem, og jeg er glad for at representanten Kristiansen refererte til dem og holder oss ansvarlige for hva som står der – gir et veldig godt utgangspunkt for hvordan vi skal arbeide videre med dette. Det er bredt forankret, det er god tilhørighet her i Stortinget. Og det er viktig – det vil være mitt hovedpoeng her – at dette er en satsing i nord av hele landet.

Denne debatten – ikke underlig – har blitt dominert av representanter fra nord, fra Tynn-Norge, hvis man skal forfølge begrepene her, mens vi fra Tjukk-Norge har ligget litt på undersiden. Men det er altså slik at alle ser mot nord, og jeg tror det er fryktelig viktig i nordområdesatsingen at det er en satsing som alle i Norge eier, og at det faktisk, slik sett, geografisk er slik at også folk utenfor Norge er med på å løfte det. Skal vi lykkes kunnskapsmessig, vil det være helt paradoksalt om vi ikke skal trekke på all erfaringen fra Rogaland-miljøet på energi, fra det kommersielle miljøet i Bergen, fra det teknologiske miljøet i Tromsø, osv. osv. Det vil være pussig hvis det bare skal være i et fokus definert nord for én strek at vi skal mobilisere til satsing i nord, som er en så viktig del for Norge. Men det skal være eierskap og forankring i nord. Jeg mener at vi har gjort det i den forrige perioden. Da hadde vi et nyttig ekspertutvalg, ledet av rektor ved Universitetet i Tromsø, som ga råd og innspill til regjeringen. Vi arbeider nå med å nedsette et verdiskapingspanel, som skal bringe verdiskapingserfaringer og behov inn til regjeringens arbeid med dette feltet.

Representantene fra Fremskrittspartiet var opptatt av forsvarsdimensjonen, og det er viktig. Det er helt klart en utfordring å sørge for at vi har nok folk og nok kompetanse til å seile våre fartøy. Men jeg tror at om kort tid kan vi si at Norge har den mest moderne marinekapasiteten i nord, med nye fartøy og med ny kapasitet. Men det er det viktig å prioritere. Det jeg derimot vil advare mot, er det representanten Woldseth sier om at «vi må kjempe om eierskapet» til våre områder i nord. Vel, vi skal gjennom et militært forsvar og en alliansetilhørighet være klar, om nødvendig, for å kjempe for det som er vårt, men mitt utgangspunkt, med vekten på havretten og de etablerte traktatene, er at det som er vårt, er vårt. Det er ikke åpne territorielle strider i nord der det nå kjempes om å kappe land og få suverenitet. Derfor er det med oppfølgingen av Havrettstraktaten, kartlegging av kontinentalsokkelen og løsing av utestående spørsmål viktig. I forrige periode trakk vi rette streker i alle havområder i nord for Norges vedkommende, med ett unntak: den fortsatt utestående delelinje med Russland, hvor vi nå også har konstruktivt arbeid. Men jeg takker for debatten og ønsker velkommen til å fortsette samtalen.