Nordområdesatsingen er mer enn industripolitikk

Fram-senteret i Tromsø ble åpnet i september av statsminister Jens Stoltenberg. Det var en klar understrekning av vekten regjeringen legger på arbeidet for klima og miljø. Senteret er et av de høyest prioriterte tiltakene i vår nordområdesatsing, med ambisjon om at det skal være et internasjonalt ledende senter for forskning på klima og miljø i nordområdene.

Satsingen skaper debatt, og det er bra. Brigt Dale og Berit Kristoffersen i Nordlys 23. oktober mener at statsministerens tale på Fram-senteret viser at «nordområdepolitikken fylles med innhold hovedsakelig som et nasjonalstatlig industrialiseringsprosjekt, som ikke åpner for vurderinger av Norges utfordringer og forpliktelser rundt eksempelvis klimaspørsmålet». Jeg er uenig.

Et hovedpoeng er jo at vi setter de globale utfordringene og forpliktelsene på dagsordenen. Der er klimaendringene allerede synlige. Ved å fokusere på utviklingen i nord skaper vi større forståelse for klimaproblemene internasjonalt, slik jeg denne uken kunne gjøre i EU-landet Slovakia. Fram-senteret er ett av mange konkrete initiativer som gjør at Norge blir lagt merke til som et foregangsland på dette området.

Når dette er sagt: Jeg lever godt med at nordområdesatsingen blir oppfattet som et «nasjonalstatlig industrialiseringsprosjekt» også, selv om jeg ville ha valgt litt andre ord. Vi skal ha flere tanker i hodet samtidig. En av de viktigste må være hvordan vi legger til rette for kunnskapsbasert verdiskaping i nord eiet og drevet fram av initiativ fra nord, understøttet av kunnskap og innsats fra alle deler av landet.

Da er det langt fra bare kartlegging av ressursene i tidligere omstridt område i Barentshavet som er interessant. Vi styrker arbeidet med kartlegging av mineralressursene til lands med 20 millioner kroner i statsbudsjettet. Landsdelen samarbeider bedre enn før for å utvikle reiselivet, blant annet med etableringen av Nordnorsk reiseliv. Det satses stort på marin bioprospektering, og innsatsen er forankret i nord. For å nevne noe.

Jeg mener at en stat som også ivaretar sin rett til å utnytte egne ressurser, er helt nødvendig for en god utvikling. Slik må Norge tenke i utviklingen av samarbeid med Russland. Norge og Russland har undertegnet en avtale om maritim avgrensning og samarbeid i Barentshavet og Polhavet. Det er når vi vet hvem som har rett til å disponere hva, at vi oppnår forutsigbarhet og nye muligheter for tillitsfullt samarbeid. En av de veldig gode sider ved avtalen er at den inneholder detaljerte bestemmelser om hvordan partene skal samarbeide dersom den ene finner en drivverdig forekomst som er grenseoverskridende. Jeg opplever at nærhet, snarere enn avstand, er en god karakteristikk på det omfattende samarbeidet vi har med Russland.