Normans virkelighet (svar til Victor D. Normans innlegg)

Victor D. Norman vil ha et samfunn med én mann, én stemme. Ingen kan være uenig i det. Men også han vet at makt ikke stopper der. Derfor har organisasjonene en soleklar rolle i vårt demokrati.

 

*****

Takk til Victor D Norman for et interessant tilsvar til min kommentar om den nordiske modellen. Mange av hans betraktninger inspirerer til refleksjoner, men jeg skal begrense meg til hans syn på organisasjonenes rolle.

Først en formalitet: Norman skriver om samfunnslivets organisasjoner som ”Støres dinosaurer”. Med respekt å melde var det en karakteristikk Norman selv brakte til torvs i sin lørdagskommentar, ikke jeg. Dinosaurene døde ut fordi vær og klima endret seg. Den veien ønsker Norman organisasjonene også. Jeg er uenig.

Norman skriver at han aldri har likt organisasjonenes rolle, ”selv da organisasjonene var representative”. Hans ideal er et demokrati der ingen har mer enn én stemme. I utgangspunktet et uklanderlig synspunkt, men mener professoren virkelig at samfunnet er så enkelt?

Poenget er jo at makt ikke er begrenset til den ene stemmen vi alle har. Historisk var retten til en stemme en hovedsak for arbeidsfolk som organiserte seg. Da stemmen var oppnådd, fortsatte de det faglige arbeidet for å danne motmakt mot kapitaleiere som hadde langt mer makt enn den formelle stemmen også de har.

Det er ikke overraskende at Norman og Høyre misliker denne type organisasjonsmakt, fordi den har vært med på å temme kapitalmakten og drive gjennom reformer som er i vanlige folks interesser. Min lesning er likevel at et rikt organisasjonsliv beriker samfunnet og sørger for bedre forankring av krevende beslutninger. De styrker demokratiet ved å tilby en viktig kanal for deltakelse. Så er det også slik i vårt representative demokrati at storting og regjering tar ansvar for helheten, om nødvendig på tvers av organisasjonenes meninger.

Det er også direkte feil å hevde at organisasjonene representerer næringer som har passert middagshøyden. Både LO og NHO, for å nevne to, er da i høyeste grad representative for teknologitunge næringer der Norge er helt i front, takket være utstrakt evne til fornyelse og modernisering.

Jeg har akkurat besøkt den maritime klyngen på Sunnmøre der blant andre Fellesforbundet har vært med å ta et stort ansvar for nødvendige omstillinger som har trygget arbeidsplasser og bidratt til ny kraft i verdiskapingen.

Samfunnets livskraft er avhengig av vilje til omstilling, for å sikre arbeidsplasser og for å sikre velferd. Derfor må et vedvarende spørsmål være hva som bidrar til god omstillingsvilje. Her vil jeg mene at involvering er et viktig stikkord, både av enkeltmennesker og av organisasjoner som representerer enkeltmennesker.

Norman ser organisasjonene som dinosaurer. På reiser i utlandet hører jeg at samspillet mellom politiske myndigheter og arbeidslivets parter fremstilles som et fortrinn for Norge og de nordiske land i den globale konkurransen.

Til sist, tilbake til utgangspunktet, det er like sant i dag som for 100 år siden: Organisering er veien for enkeltmennesker til å stå sterkere mot annen organisert makt. Svekkes arbeidslivets organisasjoner, så svekkes vanlige menneskers innflytelse over arbeidslivet. Svekkes lønnsmottageres involvering, styrkes penge- og kapitalmakten.

Det overrasker ikke at høyresiden og Norman ønsker en slik maktforskyvning. Det bør heller ikke overraske at Arbeiderpartiet og jeg ønsker ikke en slik utvikling.