Polsk nærvær

Les artikkelen oversatt til polsk (pdf)

 

Flykatastrofen preger Polen, men sorgen er synlig i Norge også. Ikke noe annet land i Europa har kommet Norge nærmere på så kort tid.

*****

Da flyet med Polens president og store deler av den polske samfunnsledelsen styrtet ved Smolensk sist lørdag, gikk det ikke mange timene før verden forsto de mange dimensjonene ved katastrofen: Hvor skjørt livet kan være – den lange listen av fremtredende kvinner og menn fra den polske samfunnsledelsen – symbolikken ved åstedet for flystyrten; i Smolensk, Russland, ikke langt fra Katyn-skogene, der Stalins våpenmenn myrdet tusenvis av polske offiserer og soldater i 1940. En polsk avis skrev at det var som om flyet med presidenten styrtet i gravene til de myrdede, at Katyn nok en gang skulle bli åsted for den polske elitens død.

President Kaczynskis liv var i seg selv en fortelling om den dramatiske polske samtidshistorien. Hans far kjempet i Warszawa-oppstanden mot nazi-styrkene under den andre verdenskrigen. Kaczynski ble på 1970-tallet en ledende personlighet i fagbevegelsen Solidaritet, selve drivkraften bak den fredelige oppstanden som skulle velte det polske kommunistregimet. Han var en polsk nasjonalist med anstrengte forbindelser til både Russland og Tyskland. Likefullt var han presidenten som snakket Polens sak som medlem i EU og alliert i Nato. Nå kan hans død bli kimen til ny forsoning mellom Russland og Polen. Intet mindre.

På søndag begraver Polen sine seneste falne, der er Kong Harald til stede. Noen har spurt om det politiske systemet vil bære et slikt samlet tap. De færreste er i tvil; dette står Polen av. Det demokratiske Polen har robuste politiske institusjoner. Selv om det kan være spenninger mellom ytterpunktene i politikken, har denne uken vist at polakkene samler seg i sorg og løfter sammen. Vi minnes om den første strofen i Polens nasjonalsang: «Ennå er ikke Polen fortapt».

Vi ser bilder av et folk i sorg, tusener på tusener på de historiske plassene i polske byer med tente lys i det vårlige kveldsmørket. Men i det nye Europa rykket sorgen enda tettere på oss. Gjennom lørdagen opplevde vi å lese sorgen i ansiktene på alle de polakkene som lever, arbeider og virker i det norske samfunnet. Det gjorde et sterkt inntrykk.

Jeg møtte sorgen lørdag kveld i den polske kveldsmessen i St. Olavs kirke i Oslo. Jeg har sjelden forstått så mye uten å begripe et ord. Jeg antar at de færreste av de fremmøtte kjente de drepte personlig. Men det sto å lese en personlig sorg i ansiktene, noe tyngende som vitnet om en dramatisk hendelse, men også en påminnelse om hva den polske nasjonen har båret og måttet tåle gjennom årtier og århundrer.

Dagen før flyulykken, 9. april, vaiet Polens flagg foran det norske Utenriksdepartementet. Polens utenriksminister Radek Sikorski besøkte Norge. På dagen 70 år etter det tyske angrepet på Norge kunne vi minnes historien, om hvordan norske og polske soldater sloss sammen mot okkupasjonsmakten ved Narvik i mai 1940. I neste måned vil vi minnes de over 100 polakkene som falt i de kampene.

Vi fikk vår frihet i 1945. Polakkene måtte bære ufattelige lidelser gjennom krigsårene. Så måtte de vente over 40 år før de fikk frihet, selvstendighet og demokrati.

Nå tar Polen egne valg. Vi er allierte i NATO. Polen er et ledende medlem av EU, og dermed vår partner i EØS. Jeg tror denne påstanden står seg: Ikke noe land er kommet Norge nærmere på så kort tid som Polen. Det går strømmer av reisende begge veier. Samhandelen vokser. Nærmere 1.300 nordmenn studerer ved polske læresteder. Over 30.000 polakker har arbeidstillatelse i Norge. Med familier blir det nærmere 100.000 polakker hos oss. Polen blir den fremste mottaker av EØS-finansieringsmidlene – rundt en milliard kroner årlig til en rekke prosjekter der også norske aktører kan ha interesser.

Økonomene kan fortelle det i rene tall; polakkenes arbeidsinnsats har hatt betydning for veksten i norsk økonomi de siste årene. Dyktige polske håndverkere og fagarbeidere gir avgjørende bidrag til norsk verdiskaping og norsk velferd. Det har vi grunn til å takke for.

Tallene kan gå litt opp og litt ned. Men dette er det nye Europa; utvekslingen er kommet for å bli. Vi oppdager hverandre. Vi erfarer at vi trenger hverandre, som allierte i Nato og i samarbeid på stadig flere felter. Eller når vi, som i disse dager, deler sorgen når katastrofen rammer.