Innlegg i interpellasjonsdebatt om Stoltenberg-rapporten

Interpellasjon fra Bendiks H. Arnesen (Ap) til utenriksministeren:
”I februar 2009 avga Thorvald Stoltenberg sin rapport "Nordisk samarbeid om utenriks- og sikkerhetspolitikk" til de nordiske utenriksministrene. I rapporten fremmes det 13 konkrete forslag om å styrke det nordiske utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet. Hvilke initiativ er tatt, og hva er status for gjennomføringen av de ulike forslagene?”

Sjekkes mot framføringen

Utenriksminister Jonas Gahr Støres hovedinnlegg:

President,
Takk til representanten Arnesen for et aktuelt og viktig spørsmål, som for øvrig fikk behørig oppmerksomhet under Nordisk Råds sesjon på Island tidligere i måneden – nemlig oppfølgingen av de ulike forslagene i Thorvald Stoltenbergs rapport om nordisk samarbeid om utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Debatten i Reykjavik illustrerer hvordan rapporten har lykkes i et av de målene vi utenriksministere hadde da vi bestilte den, nemlig et ønske om mer dynamikk i det nordiske samarbeidet og ordskiftet.

Først noen få stikkord om ”bakteppet”, om jeg kan kalle det det: Endringene i den geopolitiske maktbalansen, nye EU-medlemskap, EØS-avtalen, Natos partnerskap, samt klimaendringer, nye arktiske skipsruter, olje-, gass- og mineralutvinning – dette er alle eksempler på forhold som påvirker behovet for å nytenke og styrke det nordiske samarbeidet om sikkerhets- og utenrikspolitikk.

Det tydelige er at mange av skrankene for slikt samarbeid fra Den kalde krigen nå er hevet. Fellesutfordringene vi møter regionalt er tydelige, og ønsket om å besvare dem er klart uttrykt. Samtidig legger vi til grunn de ulike tilhørighetene til Nato og EU i den nordiske regionen.

Oppdraget til Stoltenberg var å gi en videre horisont for det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet – sett litt frem i tid – og gjerne mer spenstig formulert en hva regjeringene kan gjennomføre her og nå. 

President,

Stoltenberg innfridde. Han fremmet tolv konkrete forslag og i tillegg ett overordnet forslag om en nordisk solidaritetserklæring.

Allerede på utenriksministermøtet i Reykjavik i juni 2009 ble alle Stoltenberg-rapportens forslag drøftet.  I en felles nordisk erklæring fra dette møtet ble det slått fast hvilke forslag som skulle prioriteres på kort sikt og mellomlang sikt. Dette gjaldt forslag 1 om sivil- og militær krisehåndtering, forslag 2 om luftovervåkning over Island, forslag 7 om forsvar mot digitale angrep, forslag 10 om samarbeid mellom utenrikstjenestene og forslag 11 om militært samarbeid.

Som forberedelse til utenriksministermøtet nå sist i Reykjavik, foretok vi en fornyet gjennomgang av status. Den viser at vi er kommet godt i gang med gjennomføringen. 

Når det gjelder nordisk samarbeid om sivil og militær krisehåndtering, forslag 1, så er alle de nordiske land opptatt av å få til sterkere internasjonal støtte til stabilisering og gjenoppbygging i post-konflikt-situasjoner. Vi er alle bidragsytere, med militære, politi og sivile spesialister i regi av blant annet FN, OSSE, EU og Nato. Som små land, med begrensede personellresurser, kan vi dra bedre nytte av hverandres ekspertise, og vi kan effektivisere våre bidrag ved å være samkjørte.

Vi arbeider nå for å styrke samarbeidet og komplementariteten i den sivile og militære krisehåndteringen. På kort sikt arbeider vi for mer felles nordisk opplæring av personell til internasjonal innsats.

Samtidig setter vi i gang en nordisk studie for å se på våre felles nordiske erfaringer fra internasjonale operasjoner. Vi har også som intensjon å styrke det nordiske politisamarbeidet i forbindelse med slike operasjoner. På militær side finnes det et etablert samarbeid mellom de nordiske land om utdanning av stabspersonell og observatører til internasjonal innsats.

Når det gjelder forslag 7 om digital sikkerhet, er landene enige om å få på plass et nordisk kommunikasjons- og kompetansenettverk mot digitale angrep. Slike trusler blir stadig mer omfattende og det er viktig at de nordiske land - som ledende IT-nasjoner - drøfter dette.

Økonomiske og tekniske implikasjoner ved etablering av et slikt nettverk vil blant annet måtte avklares. De baltiske land vil bli invitert til å delta så snart dette er mulig.

Når det gjelder forslag 10 om fordypet samarbeid mellom utenrikstjenestene, så konstaterer vi at det allerede er skjedd en betydelig styrking av kontaktene mellom utenriksdepartementene. Konkret legges det nå blant annet opp til: Bedre tilrettelegging for samlokalisering og innplassering av våre diplomater i andre nordiske lands ambassader, utforming av retningslinjer for fellesnordiske honorære konsulater, utvikling av fellesrutiner for søknader om provisoriske reisedokument, arbeidsdeling for opptak av biometriske data i forbindelse med passøknader, samt innføring av felles rutiner for registrering av nordiske borgere i utlandet.

Vi vil også videreutvikle samarbeidet med sikte på at én nordisk representasjon i krisesituasjoner kan lede arbeidet med å ta ansvar for nordiske medborgere i tredjeland.

Samtidig styrker vi det faglige samarbeidet i hovedstedene og ved utestasjonene, blant annet gjennom flere fellesnordiske rapporteringer og analyser.

President,

Så til forslag 11 om utdypet nordisk forsvarssamarbeid: Dette samarbeidet er i stadig utvikling. På mange måter har samarbeidet her vært den sterkeste katalysatoren for styrket samarbeid også på andre sektorer. 

Utviklingen gjennom de siste årene med et stadig tettere samarbeid om utenriks- og sikkerhetspolitikk, styrket samarbeid om trening, planlegging, øvelser og innkjøp – ja, ikke bare innen Nato, men også mellom de nordiske land – dette vil fortsette, også i årene som kommer.

Vi – som andre, se bare på den nylige fransk-britiske avtalen om forsvarssamarbeid – opplever at kostnadsveksten gjør at ingen land har råd til å opprettholde nasjonale og dyre strukturer alene.

Det nordiske militære samarbeidet følges opp av den nordiske forsvarspolitiske samarbeidsstrukturen Nordic Defence Cooperation, Nordefco, som ble etablert av forsvarsministrene i november 2009. Dette er omfattende og spenner over hele bredden i det nordiske forsvarssamarbeidet. Norge har for øvrig hatt formannskapet i Nordefco i 2010.

På noen områder er forsvarssamarbeidet faktisk kommet lenger enn det som ligger i Stoltenberg-rapportens forslag. Samarbeid om kampflyøvelser er et godt eksempel.

En sentral målsetting har vært å styrke det nordiske samarbeidet i internasjonale operasjoner. På dette feltet samarbeides det på flere områder i ISAF- operasjonen i Afghanistan. Vi jobber tett sammen blant annet om forsyning, transport og opplæring av afghanske styrker.

I tillegg til Afghanistan samarbeider de nordiske land om kapasitetsbygging i Øst-Afrika og sikkerhetssektorreform på Vest-Balkan og i Ukraina. Videre ser vi på hvordan vi kan samarbeide om bidrag til FN-ledede operasjoner.

Innen Nordefco arbeides det også for å styrke kapabilitetssamarbeidet, særlig på land- og luftsiden, hvor samarbeidspotensialet er størst. På bakgrunn av erfaringer høstet i det nordiske logistikksamarbeidet i Afghanistan, arbeides det med å utvikle samarbeidsformer innen logistikk som kan anvendes i fremtidige operasjoner.

President,

Det siste forslaget, nummer 13, i Stoltenbergs rapport omhandler en nordisk solidaritetserklæring.

Forslaget om en slik erklæring er spennende fordi det utfordrer oss - og en del tradisjonell tenkning - på hva nordisk solidaritet innebærer. Vi er ”vant med” artikkel 5 i Nato-sammenheng. Denne er fortsatt en bærebjelke i norsk sikkerhetspolitikk, og vil bli bekreftet og tydeliggjort på Natos toppmøte om et par dager når det nye strategiske konseptet skal vedtas.

Utenriksministrene er enige om at debatten om en slik solidaritetserklæring ikke må forhastes. En generell, men tydelig formulering ble valgt da rapporten først ble drøftet våren 2009. Debatten om hvordan er mer omfattende nordisk solidaritetserklæring kan utformes, utfordrer etablerte sannheter og speiler hensynet til nye realiteter. Norden står overfor sikkerhetspolitiske utfordringer som krever nyorientering og styrket solidaritet.

President,

Nordisk solidaritet er dypt folkelig forankret. Omsatt i politiske vendinger vil en slik solidaritet også avspeile nye sikkerhetspolitiske realiteter i nord uten at det rokker ved landenes respektive forpliktelser innen rammene av EU og Nato. Men det er et moderne paradoks at Nato-landet Norge har klarere solidaritetsforpliktelser til land sør i Europa, enn til naboene Sverige og Finland – og omvendt: EU-landene Sverige og Finland har klarere forpliktelser til de samme sørlige land gjennom sine EU-medlemskap.

Diskusjonen i Norden bør derfor handle om hvordan vi kan uttrykke solidaritetsforpliktelser som er realistiske, gjennomførbare og i tråd med våre øvrige forpliktelser.

Det er viktig at de nordiske land drøfter disse spørsmålene videre, ja det er denne type debatt Stoltenberg-rapporten inviterer til. Engasjement i nasjonalforsamlingene er helt på sin plass.

Debatt om en nordisk solidaritetserklæring vil bidra til å løfte det praktiske nordiske samarbeidet fremover, og nettopp medvirke til den gjensidige avhengigheten og det eierskapet for Nordens nærområder som Stoltenberg-rapporten sikter mot. På veldig mange områder har vi felles interesser i våre nærområder. Fra norsk side vil vi fortsette å delta aktivt i disse samtalene som et uttrykk for nordisk solidaritet.