The Oslo region – engine of change

Direkte avskrift fra et lydopptak
(innlegget ble holdt på norsk):

Tusen takk til Oslo Innovation Week, takk til ordføreren for hyggelig invitasjon. Det er veldig flott å være her i rådhuset – jeg synes Ordføreren hadde et godt poeng da han vektla innovasjonen bak dette bygget, og jeg vil få lov til å si – som utenriksminister har jeg hatt gleden av å bruke bygget mange ganger.

Og vi tenker jo selvfølgelig hele tiden på innovasjon i utenrikspolitikken, så det er ikke bare når vi er publikum under utdelingen av Nobels Fredspris at vi er her. Men jeg har i denne salen vært vertskap for Natos utenriksministermøte, et seminar om Natos nye strategiske konsept – det var innovasjon lagt til Norge – og det var i dette hus at Konvensjonen om forbud mot klasevåpen ble undertegnet. Og det er et stykke innovasjon faktisk, et spennende varemerke på Norge, som Oslo kommune var velvillig til å stille dette flotte rådhuset tilgjengelig for.

Og jeg vil slutte meg til byråd [Øystein]Sjøtveit, som sier at dette er et flott arrangement, et flott sam-arrangement av mange arrangører, og selvfølgelig er det naturlig å rette oppmerksomheten mot de unge innovatørene og de som satser på å få kunnskap til å bli verdiskapning.

Jeg synes det er hyggelig å stå her på en nasjonal, bytalerstol, jeg som er valgt fra Oslo. Selv om jeg bruker mye av min tid på ”verden utenfor”, så har jeg som et mantra i Utenriksdepartementet at ”utenrikspolitikkens mening er å gjøre innenrikspolitikken mulig”.

Og selvfølgelig, for meg er innenrikspolitikken personlig – den byen jeg bor i, og det skal vi ha mange politiske, spennende diskusjoner om i året som kommer, når det stunder mot valg: det er den måten vi driver innovasjon på også i politikken, ved valg, og det kan Oslo sikkert ha godt bruk for.

*****

Men jeg tenkte jeg ville begynne: når vi ser på en hovedstadsregion: hev blikket og se hva ser vi rundt oss. For det vi alle er enige om, tror jeg, det er at vi ønsker at hovedstadsregionen vår skal være nyskapende, konkurransedyktig, spennende å leve i, og alle superlativene vi kan legge inn.

Det som jo må være viktig da, det er at vi er gode. En tilleggsdimensjon, som også henger sammen med dette, er hvordan gjør vi det i forhold til andre.

Når jeg ser ut på andre hovedstadsregioner i dag, så blir jeg slått av de store utfordringene som følge av den økonomiske krisen: Vi kan tenke oss Hellas, hvor man har store demonstrasjoner, bilder av Akropolis som er sperret av av demonstranter. Vi kan tenke oss Paris de siste dagene, i Frankrike hvor flere millioner mennesker har demonstrert, og man frykter at det nå går tomt for bensin på flyplassene. Og det slo meg den dagen jeg forlot Stortinget sent om kvelden etter trontaledebatten. Da hadde de ”trontaledebatt” også i Reykjavik. Da var Alltinget beleiret av demonstranter.

Bildet av mange hovedsteder i Europa i dag er bildet av store økonomiske, politiske problemer. Og det følger, etter min vurdering, et ”hjul”, hvor finanskrise blir til økonomisk krise, og for noen går det videre til sosial og politisk krise.

Vi har i Norge klart, så langt, å håndtere en finanskrise, vi har håndtert en økonomisk krise og vi har ikke fått sosial eller politisk krise. Dette hører også til i bildet av hva samfunnet vårt har som plattform å fungere på, når vi skal tenke nyskapning i tiden fremover. Vi er i en annen situasjon, med lav ledighet, gode statsfinanser, tett samspill mellom det offentlige og privat næringsliv, og vi har den norske modellen.

Men: vi vet også at denne hovedstaden ikke er en selvfølge i andre lands bevissthet. Da jeg satt og jobbet litt med dette innlegget her i dag, så tenkte jeg på hva jeg så på Aftenpostens nettsider i går – da var det et nytt besøk hos en fra norsk turistnæring som sliter med dette at kunnskapen om Norge som reisedestinasjon er liten.

Det samstemmer med det vi i UD har sett i noen år – som er at Norges problem ikke er et dårlig omdømme, men mangel på omdømme, altså et lite lands behov for å markere seg.

På Aftenpostens nettsider var det et oppslag om hvor mange nordmenn som visste hvor Bratislava var og hva Bratislava egentlig var. Og Bratislava er altså hovedstaden i Slovakia, der Kongen og Dronningen skal på statsbesøk i neste uke. Men det er en stolt by med lange tradisjoner, de vil hevde seg – like stolte som vi er – men på andre kjenner man seg selv, og vice versa, og det sier altså litt om Oslos behov for å ha god markering ute.

Men så er det sånn at det knytter seg – etter min mening, og jeg snakker da som utenriksminister, jeg er verken næringsminister eller finansminister – store muligheter til denne hovedstaden vår. Også sett i sammenheng med andre hovedsteder i Norden.

Og da vil jeg sitere fra en bok som jeg har skrevet forordet til, som er skrevet av den franske politikeren, næringslivsmannen og tenkeren Jacques Attali, som heter Kort historie om framtida, den kom ut på Samlaget i fjor, og det er altså en bok om tiden som ligger foran oss. Den er ikke bare oppløftende i sin lesning. Attali gjør et stort tankesprang inn i det 21. århundre. Og han spør: ”Hvor vil de nyskapende hjertene være?” – De sentra hvor det skjer nyskapning. Han peker ikke ut vinnernæringer og vinnerbedrifter, men spør: hvor er betingelsene er samlet for dette? Og da er det ett avsnitt på side 176, som jeg skal lese, tenkte jeg. Jeg er god i engelsk, men nå skal jeg prøve på nynorsk. Han skriver her:

Eit anna hjarte kunne oppstå i dei skandinaviske landa, mellom Stockholm, Helsinki og Oslo. I desse landa er det eit eksepsjonelt samarbeidsklima, høgteknologisk industri, framifrå universitet, store oljeressursar, høgt utdanningsnivå, svært stor tryggleik, eit framifrå sosialvesen og ein høg levestandard som paradoksalt nok vil auke oppvarminga av atmosfæren, noko som i seg sjølv er eit trugsmål mot kystområda. Dei tre byane kunne også trekke til seg ein stor kreativ elite frå resten av verda. Etter mi meining ...

... og det første her, er jo veldig spennende tanker, selvfølgelig, det at han har gitt seg tid til å tenke på den måten. Men så kommer neste del, det er jo alltid en antitese i franske, spennende utsagn...

Etter mi meining kjem likevel ikkje dei nordiske landa til å ville blande seg opp i andre sine saker på anna vis enn som diskré diplomatar.

... en hilsen til oss da...

Dei vil verne seg mot farane i verda, og har ikkje lyst til å trekke til seg folk som er fiendar av fridommen. Dei vil altså nekte å spele rolla som ”hjarte”, for eit hjarte er aldri nøytralt.

Det interessante med dette, etter mitt skjønn, er at en internasjonal finansmann, filantrop og mye annet ser mot disse tre byene, som alle ligger på 60. breddegrad, som et potensielt senter for mye av det som kan skape verdier, innovasjon og utvikling i det 21. århundre.

*****

1. Og da gjør jeg meg følgende tanker om veien videre, og jeg skal gjøre det med et eget utgangspunkt:

For det første, så er det viktig, tror jeg – for å begynne hos oss selv – at Oslo blir kjent som mer enn hovedstaden i Norge, i Norge.

Oslo er en ressurs for hele landet, og jeg håper at vi inn i dette århundret som Attali beskriver, kommer bort fra tanken om at det nordmenn flest er enige om, det er å være ”mot hovedstaden”. – Fordi hovedstaden faktisk har et stort potensial i nesten alle sammenhenger med resten av landet.

Jeg trekker da litt på de erfaringer jeg har hatt med å arbeide med nordområdene: Jeg har sett så tydelig at Norge ikke kommer til å lykkes i nordområdene, om ikke hele Norge er med på den øvelsen. Dette er ikke en ”Finnmarkssatsning”, det er ikke en Finmark-, Troms- og Nordlands-satsning, men det er en satsning på hva vi kan få til langt nord i Norge, nord i Europa, inn mot Russland, Arktis og Barentsregionen.

Og da må vi ha med alle de kunnskaps- og teknologimiljøene Norge kan by på og selvfølgelig også miljøene her i Oslo. Og derfor så må vi forsøke å ha en politisk kultur og en samtale der Oslo på en måte også er et navn for Norge, til fordel for Norge. Og ha et godt samarbeid mot andre deler og nettverk mot andre deler av landet. Oslo må spille på lag, gjøre andre byer og regioner i Norge gode, for å gjøre seg selv enda bedre.

Norge er i dag sentral i de regionale samarbeidsorganene nord i Europa, det er de mest vellykkede regionale samarbeidsavtalene Europa – og jeg tror verden – ser. Arktis, Barents, Østersjøen, hvor Norge nå har formannskapet, Nordisk råd og Nordlig dimensjon. Den nordlige dimensjon er EU, Russland, Norge og Island: Vi har ministermøte i Oslo, her i Rådhuset 2. november.

Så Norge sitter som en edderkopp i dette nettverket av regionale bestrebelser på å utvikle denne regionen. Og det er selvfølgelig Oslo som er senter i alt dette. Så mitt første punkt er altså: Vi må heve Oslos stemme som en samlende kraft i nasjonens bestrebelser på å gjøre seg gjeldende i regionen.

Det krever et godt stykke kultur av Oslo og et godt stykke kultur av resten av landet. Men når Oslo forhandler, når Regjeringen i Oslo – for den sitter i Oslo og forhandler og utvikler det tosidige forholdet til vår nabo Russland – så er det selvfølgelig på vegne av hele Norge – med innspill fra nord, men også med innspill herfra, og den rollen skal etter mitt skjønn anerkjennes.

Regionalt sett, som Attali sier, så har vi en av de mest vekstkraftige regionene i verden, fra St. Petersburg til Oslo, og fra Oslo til Arkhangelsk, når vi skal bruke Oslo som et nettverk for å gå ut. Gode læresteder, variert næringsliv, høy innovasjon. Dette er mitt første punkt.

*****

2. Det andre punktet må være slik: at vi er nødt til å utnytte våre naturlige fortrinn. Det er unaturlig om vi ble gode der andre har sine fortrinn.

Og her har vi fått dokumentert gjennom erfaring og studier at vi har helt åpenbare fortrinn. Kompetanseressurser, mangfold og diversitet trekker Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) frem når de beskriver Oslo.

Jeg synes det er befriende og utrolig viktig at begrepene mangfold og diversitet trekkes frem som et fortrinn i innovasjonen og kampen for nyskapning. Og byråden og jeg vil vite at vi trekkes ut i samfunnsdebatten ukentlig for å beskrive og tydeliggjøre problemene ved mangfold og diversitet. Ordføreren sa det egentlig på en måte som jeg fullt og helt kan slutte meg til.

Mangfoldet som det moderne samfunnet skaper hos oss må også gjøres til et fortrinn, ikke snakkes ned fordi det er utfordringer for noen og enhver. Folk i Oslo har bakgrunn – som vi hørte – fra 193 nasjonaliteter, og det er en styrke.

Ja, problemet for Norge kan jo komme dersom folk med kunnskap og kompetanse utenfra sier at det er uinteressant å komme til vårt land og jobbe. At du ikke er velkommen om du kommer med kompetanse utenfra. Og det finnes jo selvfølgelig mange andre steder folk da vil reise til, så jeg mener at dette er et veldig viktig poeng for oss å få frem.

Så er jeg ikke en næringslivsekspert, men jeg registrerer at vi har verdensledende kunnskap og kompetanse innen sektorer som hører fremtiden til; livsvitenskap, energi og miljø, maritime næringer, materialteknologi, kultur- og kreative næringer og mye mer. Og så vil alle i næringslivet vite at det finnes ikke en ”quick fix”, at Osloregionen er like utsatt for knallhard internasjonal konkurranse som andre, at vi må ha varer og tjenester som andre vil ha dersom vi skal være en livskraftig og vekstkraftig region.

Og vi skal huske at vi er et land hjulpet av oljeinntekter, men den lange historien om Norge er tross alt at vi har et verdiskapende næringsliv som hele tiden omstiller seg i møte med internasjonal konkurranse. Det er en del av det nordiske kompromisset, det konkurransedyktige næringsliv, og med en sterk, god velferd hjemme.

Og da står vi overfor noen utfordringer – og det er, som jeg ser det: Vi har et betydelig potensial for økt innovasjon. Og vi må da jobbe med å utnytte synergimulighetene mellom sektorer og på tvers av miljøer.

Det er tross alt fordelen med å være et – i internasjonal sammenheng – lite land: Miljøene kan snakke sammen, maksimere det de kan få til sammen. For hvis ikke vi er best på dette, så kommer vi ikke til å hevde oss.

Er vi gode nok til verdiøkende samspill? – At samspill mellom tjenester og produksjon, offentlig og privat, sammen er med å legge en verdi på det vi produserer.

Oslo er en kunnskaps- og utdanningsby, det er riktig, men er vi gode til å koble kunnskapssamfunnet godt nok til det skapende næringsliv?

Jeg mener at jeg ser mer av dette andre steder i landet når jeg reiser. Når jeg er på Høgskolen i Ålesund så får jeg høre om at de rigger simulatormaskinene sine for supplybåtene i Nordsjøen, lærer opp folk til å operere fartøyene inn mot en oljerigg, i 3D. De rigger maskinene i nært samråd med dem som jobber på de fartøyene i dag.

Og det er bare et lite eksempel, men spørsmålet er: Hvor tett er våre utdanningsinstitusjoner koblet på hele det verdiskapende samfunn – ikke bare næringsliv – men på alle de oppgaver vi har innenfor offentlig sektor? Også her kan nok vi på Østlandet lære av dem på Vestlandet. Vi har spede begynnelser til utviklingstrekk, klynger og samarbeidsallianser, men jeg mener at vi kan bli enda bedre på dette i denne regionen.

*****

3. Og så, for det tredje, så vil jeg trekke frem her at vi er nødt til å utnytte styrken i den norske modellen, slik forskere og næringslivet trekker dette frem.

Selvfølgelig har ordføreren rett – uten næringsliv ingen offentlig sektor. Uten godt næringsliv, ingen offentlig sektor. Men la meg snu på det: Uten en god offentlig sektor, dårlig næringsliv.

I våre samtaler med næringslivet, når vi nå er i prosess frem mot [et eget tema under] World Economic Forum i Davos i januar neste år – ja, Storebrands konsernsjef Idar Kreutzer her har vært med på de samtalene – i en nyttig dialog. Hva er det denne modellen består i? Særlig fra næringslivets side trekkes det frem noen sentrale punkter:

Punkt én: Evnen til konsultasjon på alle nivåer, som bidrar til felles forståelse: den må vi også bruke i Oslo og i regionen.

Punkt to: Staten tar relativt sett et større ansvar hos oss for sosial trygghet og fleksibilitet; det gir også større risikovilje og mulighet til å utsette seg for konkurransen ute, fordi muligheten for omstilling blir større.

Punkt tre: Vi har mindre lønnsforskjeller. Det bidrar positivt til omstilling og innovasjon, som gjør at vi raskt kan forlate uproduktive sektorer og gå mot nye.

Punkt fire: Et godt organisert arbeidsliv: de som får ansvar tar ansvar. Det er mindre streiker i vårt land, mindre konflikter, flere felles løsninger.

Og punkt fem: Kvinners deltakelse i arbeidslivet: en stor ressurs, et stort mangfold hos oss. Det fortinnet må vi utnytte som nasjon i globaliseringen, men vi må også gjøre dette som by og som region. 

*****

4. Og så, for det fjerde: Vi må ta tak i svakhetene, og dette må være en del av den dialogen vi har – at det er mulig å peke på hva som er mangler.

Jeg er helt sikker på at jeg ikke har oversikt over alle, men det blir påpekt at vi har mangler i det regionale beslutningssystemet, at det altså er manglende utviklings- og innovasjonsledelse for hele denne regionen fordi vi går på tvers av politisk-administrative grenser – og at det er en fragmentering der som gjør at vi ikke får et helhetsperspektiv på hva regionen er.

Dette fører til stykkevis politikk for næring og samfunnsutvikling. Vi har åpenbare flaskehalser i transportsystemet. Dette blir det tatt fatt i og er prioritert i Nasjonal transportplan og i regionale planer, men det er åpenbart en utfordring.

Og så kunne vi vært langt bedre på å gjøre fortrinnene våre godt kjent i utlandet – jamfør mitt første punkt, at vi er dårlig kjent og langt dårligere kjent enn vi selv mener å hevde at vi kjenner oss selv, for å si det på den måten.

Og så spørsmålet om vi er flinke til å se kunnskap, forskning og innovasjon i regionen som helhet.

*****

Så vil jeg legge til noen punkter til sist:

Det er klart at også Oslo-regionen, som resten av landet, kan få en utfordring i den internasjonale konkurransen. –- Delvis som følge av at andre land nå kutter dypt i sine utgifter, som følge av høy gjeld, store utgifter – og det kan igjen gi konsekvenser for vår egen konkurranseevne. Dette må vi holde et meget skarpt søkelys på.

Og vi må stille spørsmål ved om vi klarer å skape arenaer hvor aktører kan komme sammen for samhandling mellom de mange ulike klynge- og kunnskapsmiljøene som vi har her i regionen.

Jeg vil også si til sist på dette at det er klart at der hvor Norge/Oslo ”slutter”, der fortsetter norske interesser, ut av byen og fylket, inn i Østfold, sørover, og så selvfølgelig inn mot Gøteborgregionen, sørover mot København, i den regionale aksen, og også i den regionale aksen som går østover. I det hele tatt, det å klare å tenke disse regionale aksene – jeg prøver på det ved å si St. Petersburg-Oslo, Oslo-Arkhangelsk: disse bildene blir viktige for oss, og at vi klarer å sette arenaer hvor de aktørene som kan fylle hele denne verdikjeden møtes, utveksler, ser hvordan vi kan gjøre hverandre gode. Dette må være et av de organiseringsfortrinnene Norge har som kan bøte på det andre har og som vi ikke har.

Så vil jeg si helt til sist og overskriften på dette er ”Hva skal vi leve av etter oljen?” Og da er det jo godt å snakke rett før Alf Bjørseth [grunnleggeren av bl.a. REC, Scatec og Norsun] selvfølgelig, som bruker alle døgnets timer på å svare på dette spørsmålet i praksis, men jeg vil si følgende – en refleksjon: Den debatten opplever jeg at er kommet litt ”skjevt” av sted, for det skaper bildet av at ”det kommer en dag etter oljen”. Poenget er jo at siden 1970 så har vi vært i overgangen til den dagen. Og veldig mye av det vi gjør i dag innenfor olje og gass har enorme ”spinn-offs” til det som skal bli et næringsliv som blir mindre avhengig. – Enten det handler om finans og forsikring og alt det som handler om tjenester, eller det handler om høyteknologi.

Det holder å reise til Kongsberg og se hva Kongsberg er av industrisamfunn i dag, inspirert av muligheten til å knoppskyte og gå andre veier. Så jeg tenker at det litt nedtrykkende, defaitistiske utsagnet som handler om ”hva skal vi leve av etter oljen”, det kan fremstilles på en helt annen måte: nemlig hvordan kan Norge utnytte sitt utrolige spennende utgangspunkt som energinasjon inn i det 21. århundre, som har produkter som verden etterspør, og som har muligheten til å bruke den basen til å skape nye produkter og tjenester.

Det er klart at i forlengelsen av ren olje- og gassproduksjon, fra leting, søking produksjon og transport, så ligger det jo en testbane for å utvikle en hel skokk av andre næringer. Og dette driver vi med i dag og derfor er det så viktig å se på dette fortsatt som en mulighet, en stor mulighet for Norge i hele sin bredde – og den må vi ta del i.

Så, helt til sist, vil jeg si at Utenriksdepartementet engasjerer seg i dette arbeidet med alle våre utenriksstasjoner, vi støtter norsk næringsliv som jobber ute, er tilstede også her hjemme, slik at de som vil satse hjemmefra og ut kommer tett i kontakt med oss. Og det håper vi de vil fortsette med og det vil vi gjøre til beste for hele landet, for Norge, men gjerne med særlig fokus på hovedstadsregionen.

Takk for oppmerksomheten. 

Mer informasjon på nettsidene til Oslo Innovation Week.