Religion og utenrikspolitikk – og om religiøse lederes rolle i utenrikspolitikken

·         Takk for invitasjonen. Nyttig for meg å møte dere, ikke minst spesielt relevant nå i lys av arbeidet i integreringsutvalget, og vi skal forøvrig ha et nytt møte rett etter dette. Jeg tar svært gjerne i mot forslag, innspill, synspunkter.

·         I bunn ligger engasjementspolitikken. ”Engage the other”. Dialog er avgjørende. Et begrep som nærmest har blitt diskreditert... Dialog forutsetter respekt. Forskjellene på respekt og aksept. Dialog forutsetter at man er modig, sterk. Motsatte av dialog er monolog eller ikke-kontakt. Dialog i sameksistens, identifisering, man er ikke enige om alt, men man kan samtale. Dialog tar deg med inn. Kunnskap, respekt og dialog. Vi må forstå for å kunne respektere, vi må respektere for å kunne snakke sammen, og vi må snakke sammen for å komme nærmere hverandre.

·         Fredspolitikken. Menneskerettigheter, ytringsfrihet, religionsfrihet/trosfrihet.

·         Norge: Vi lever her i en fredelig del av verden, et av verdens rikeste land. En overskuddsnasjon. Hvordan forvalter vi dette?

·         Framtidsbilder, livsanskuelser, identitet, konfliktmønstre. Moïsi’s bok “Politikk og følelser”. Frykt – håp – ydmykelse. Preger livsanskuelsen. Hvilket bilde har vi av folk og nasjoner, ved hjelp av dette begrepsapparatet? (Hva preger Norge?) Potensialet for krig, konflikt, den kontinuerlige ydmykelse. Frigjorte nasjoner. Kunnskap viktig for å forstå alt dette.

·         Noen flere hovedpunkter for det jeg videre ønsker å si:

·         For det første: Betydningen av å styrke kunnskapen om religionens rolle i utenrikspolitiske spørsmål, og ikke minst om religiøse aktørers rolle i forhold til konfliktløsning og fredsbygging. (UD etablerte i 2006 bl.a. et forum for religion og utenrikspolitikk, hvor ressurspersoner fra organisasjoner og akademia møtes. Ett formål her er å se på hvordan vi kan trekke veksler på norske religiøse aktører – både for å hente kunnskap og i forhold til deres nettverk ute (og hjemme). Og øke bevisstheten (i UD) om mulighetene som ligger i kontakt med religiøse aktører. Selv har jeg i det siste hatt god kontakt med Olav Fykse Tveit i KV.

·         Et hovedbudskap for meg: Religions- og livssynsledere i Norge spiller en viktig rolle i forhold til norsk arbeid for fred og forsoning. Deres nettverk og kunnskap er nøkkelord her. Utenriksdepartementet ønsker en mer aktiv dialog med tros- og livssynssamfunn i Norge. Vi tar gjerne imot deres råd på spørsmål som berører arbeidet med fred og forsoning. 

·         For det andre: UD er engasjert i arbeidet for å bekjempe motsetninger mellom Vesten og den muslimske verden. Ordskiftet i Norge og i Europa har blitt svært polarisert. Debattene omkring religiøse hodeplagg, karikaturer, moskéfinansiering, homofili, m.v. Nevne spesielt: Norges dialog med Indonesia, politisk, MR, medier, næringsliv, miljø. Viktigheten av nye koalisjoner, samarbeidet med ”nye” land, med moderate muslimske land f.eks. Det må ikke bli ”Vesten mot resten”.

·         Her har religiøse ledere i Norge også et ansvar: Dere kan bidra til at samtalen i det offentlige rom baseres på kunnskap og åpenhet. Bidra til å fremme toleranse og respekt. Fundamentale verdier i et pluralistisk samfunn, og i de fleste religioner. Menneskeverdet. Viktigheten av kontakter og nettverk mellom trossamfunn i ”normal tid” som i tider preget av konflikt. Denne kontakten er en god investering (jfr. karikaturstriden).

·         Norge er ikke lenger et ”isolert”, homogent samfunn. Del av en verden i rask endring. Uro utenlands spiller over på oss. Innenrikspolitikk – utenrikspolitikk.

·         Globale maktforskyvninger. Vesten ”blir mindre”. Horisonten i øst. Kina, India, Indonesia. ”Nye” aktører er kommet på banen, både statlige og ikke-statlige. Mange har et tydelig religiøst fundament. Dette viser seg blant annet i våre felles arenaer, som for eksempel FN, i forhold til spørsmål om verdier, identitet, og organiseringen av samfunnet. Dilemmaer.

·         Vi kommer derfor i økende grad til å bli utfordret på verdier som oppfattes som sentrale i vårt samfunn. Ett eksempel ytringsfriheten. Det finnes ingen fasitsvar på hvordan møte disse utfordringene, men: kunnskap, kontakt, åpenhet. Fortsette å fremme våre verdier, men samtidig være åpne i møte med andres.

·         Både rettigheter og plikter. Stille krav til folk.

·         Lovgivere og normgivere (dialog, forventninger).

·         På globalt nivå kan man se spenninger mellom religiøse og sekulære ytterpunkter. Norge er, sett fra et globalt perspektiv, et ”sekulært ytterpunkt” og vil derfor være et av de samfunn i verden som vil oppleve spenningene mellom religiøsitet og sekularisme.

·         Bekjempe ekstremisme. (Jfr debatten i spontanspørretimen nylig). Spørsmålet om finansiering av religiøse bygg i Norge (Saudi-Arabia). Finansiering, godkjennelse. Gjensidighetsdimensjonen. Trosfrihet. Igjen: Lovgiver – normgiver.

·         Et tredje punkt: Om religiøse aktører og arbeidet for fred og forsoning: Folk har tillit til sine religiøse ledere, og religiøse ledere har derfor også et særskilt ansvar for hvilke budskap som formidles. Religiøse ledere kan gjennom sine tolkninger av hellige skrifter, sin vektlegging av ulike skriftsteder, både bidra til å øke konflikt eller til å roe konflikter ned (og i noen land er også lovverk religiøst baserte).

·         Positivt, i Norge: Vi har et bredt spekter av norske fagmiljøer og organisasjoner som bidrar til å sette religion på vår utenrikspolitiske agenda. Mange norske miljøer er engasjert i interreligiøs dialog. Et par eksempler: Tett samarbeid med Trond Bakkevig i forhold til hans arbeid med religionsdialog i Midtøsten. Med Gunnar Stålsett i forbindelse med hans engasjement i Øst-Timor.

·         For det fjerde: Et mål for meg: Å styrke kontaktene ytterligere, og systematisere samspillet med slike aktører, også til dere, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, STL. Jeg tror det er ganske unikt at livssynsledere og ledere for religiøse samfunn møtes jevnlig. Og at det også inkluderer humanistisk tradisjon, som er en viktig del av det norske samfunnet.

·         Godt utgangspunkt hjemme lover godt for arbeidet ute. Eksempel på hvordan lignende felleskap kunne skapes ute. Et felleskap som møtes i ”fredstid” kan lettere mobiliseres i tilfelle ”kriser”.

·         Nettverk er et nøkkelord, internasjonale møtesteder. UD har god erfaring fra samarbeid med religiøst funderte organisasjoner, som Kirkens nødhjelp, og European Council of Religious Leaders i arbeidet med å samle religiøse ledere i konfliktområder til samtale.

·         UD støtter flere prosjekter der norske religiøse ledere bidrar med å legge til rette for interreligiøs dialog ute. Eksempler: Etableringen av interreligiøse råd i Sør-Asia, på Afrikas horn og i Midtøsten: Forum som arbeider lokalt i konfliktområder, på tvers av landegrenser, og i noen tilfeller regionalt. Gir mulighet til å møte vanskelig spørsmål med dialog.

·         Men: Det finnes religiøse organisasjoner, trossamfunn og religiøse ledere som bidrar til å forsterke og utnytte motsetninger snarere enn å dempe dem. (Religion og religionens retorikk kan – som alle vet – brukes til å legitimere både gode og dårlige handlinger...).

·         De siste ukene: saker i media med oppslag om imamer som skal ha spredt hatpropaganda om Vesten fra moskeer i Norge. Hvis dette er riktig, er det noe vi må stå opp mot. Men vi kan ikke forby det. Det er ytringsfrihet i Norge. Nyansene er det første som forsvinner i et polarisert debattklima. 

·         Mitt femte punkt: Om betydningen av interreligiøs dialog. Ingen ”enkel” form for dialog, ikke noe ”trylleformular” for konfliktløsning. Religionsbasert dialog kan bidra til å finne fram til hva vi har felles og motvirke polarisering på tvers av frontene i en konflikt. Kunnskap. Dempe konflikter.  

·         Identifisere mulige konfliktskapende spørsmål. Bidra til å skape møteplasser for innflytelsesrike religiøse ledere. Bl.a. når andre virkemidler feiler, kan slike møteplasser bidra til å finne løsninger også på politiske utfordringer. På samme måte kan interreligiøs dialog brukes som springbrett for å ta opp politiske spørsmål. Religiøse ledere kan gi støtte til forsoningstanker og fredsbudskap. Har i mange samfunn større legitimitet og støtte enn andre aktører har. Ved visse konflikter hvor f.eks. staten er svekket eller har brutt sammen, er religiøse institusjoner ofte de eneste som fungerer. Godt forankret lokalt og har evnen til å mobilisere.

(Spørsmål/svar/samtale)