Udelelige rettigheter

Å påvise brudd på universelle menneskerettigheter er ikke innblanding i en stats indre anliggende. Nettopp fordi det handler om universelle og udelelige verdier.

Skjebnen til enkeltmennesker speiler landenes respekt for menneskerettighetene. Derfor må alltid individuelle saker få vår oppmerksomhet: Fagforeningslederen i Colombia som fengsles for å kjempe for arbeidernes rettigheter, studentlederen i Teheran som arresteres for å si sin mening, Anna Politovskaja som ble skutt for å ha drevet uavhengig journalistikk i Russland, situasjonen for fangene på Guantánamo, eller Liu Xiaobo, som fikk elleve års dom for å si sin mening på internett i Kina. Vi tar opp deres saker i direkte kontakt med ansvarlige nasjonale myndigheter. Og vi lar dem illustrere prinsipper i vårt forsvar for universelle menneskerettigheter i internasjonale fora.

En viktig arena for forsvar av menneskerettighetene er FNs menneskerettighetsråd. Her er Norge valgt inn som medlem for en treårsperiode. I rådet har vi prioritert fokus på ytringsfrihet, kampen mot tortur, for kvinners rettigheter og særlig utsatte gruppers rettigheter. En særlig oppmerksomhet har vi viet til beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere verden over. Dette er saker vi har spisset til kritiske spørsmål når enkeltstater blir satt under kryssforhør i Menneskerettighetsrådet.

En ny sesjon i rådet er nettopp avsluttet og vi har vunnet nye erfaringer. Vi opplever at rådets arbeid aldri blir bedre enn hva landene som er innvalgt får til sammen. Rådet speiler verden. Vesten er ikke lenger i flertall. Men det betyr ikke at vi må tape alle saker som er viktige for oss. Tvert imot. Her er noen eksempler:

Sammen med Mexico, Colombia, USA og Slovenia har vi fått gjennomslag for at rådet oppretter en arbeidsgruppe som skal komme med konkrete anbefalinger for avskaffelse av kvinnediskriminering. Målet er å bidra til å fjerne lover som for eksempel forbyr kvinner å eie land og drive næringsvirksomhet, lover som står i veien for reell likestilling.

En annen milepæl var beslutningen om å utnevne en spesialrapportør på forenings- og forsamlingsfrihet. USA var pådriver for dette vedtaket, i samarbeid med land som Nigeria, Indonesia og Norge.

Et tredje eksempel: I Menneskerettighetsrådet har vi fått til framdrift i kampen mot mødredødelighet. Den kampen må også føres ved å forankre retten til rent vann. Ja, for også det må vi kjempe for som en menneskerettighet.

Globalisering og tettere kontakt mellom stater reiser nye spørsmål om de universelle menneskerettighetene. Denne uken er det satt søkelys på en paradoksal konsekvens av vårt forsvar for religions- og forsamlingsfrihet. Av trossamfunn i Norge er UD blitt bedt om å godkjenne at rike personer fra Saudi-Arabia får finansiere bygging av moskeer i Norge. På prinsipielt grunnlag utsteder vi aldri slike godkjenninger. Men saken har også en annen side: Er det naturlig å samtykke i finansiering fra et land som ikke selv praktiserer religionsfrihet? Å si ja til finansiering av en moské i Norge når det er straffbart å etablere en kirke eller et tempel i Saudi-Arabia?

Dette er viktige spørsmål. Det handler om hvordan vi skal vise respekt for universelle menneskerettigheter. I tråd med disse har vi religions- og forsamlingsfrihet i Norge. Vi har også frihet til å overføre penger fra utlandet. Men er ikke en rimelig konsekvens at friheten må gjelde begge veier? Dette er spørsmål vi nå ønsker å ta opp i de rette fora, i første omgang i Europarådet som vokter de sentrale menneskerettighetskonvensjonene i vår del av verden.

De fleste land har sluttet seg til de universelle menneskerettighetene. Flere land har en selektiv holdning til hvilke menneskerettigheter de velger å respektere. Det må vi motkjempe. Verdenserklæringen om menneskerettighetene handler om frihet og likhet, retten til personlig sikkerhet og retten til å ta del i sitt lands styre. Den slår også fast grunnleggende friheter som ytringsfrihet, religionsfrihet og forenings- og forsamlingsfrihet. Menneskerettighetene handler også om retten til utdanning, retten til grunnleggende helsetjenester, til mat og til bolig. Men det holder ikke å si at man vektlegger noen rettigheter og sjalter ut andre. Menneskerettighetene er udelelige. Og siden de er universelle skal vi avvise budskapet om at det er innblanding i staters indre anliggende å påpeke at de brytes. Det må stater tåle. Om de er aldri så store og mektige.