Ny giv for norsk-svensk samarbeid – i anledning Voksenåsen 50 år

Teksten nedenfor er basert på
en direkte avskrift av et lydopptak

I dag, for nesten nøyaktig 55 år siden, overrakte statsminister Gerhardsen et gavebrev for Voksenåsen til sin svenske kollega, Tage Erlander.

Jeg har blitt fortalt at da dette gavebrevet ble overlevert under statsministermøtet her, så formulerte Gerhardsen ambisjonene for hva dette skulle være og forhåpningene – på en så entusiastisk måte – at statsminister Erlander og utenriksminister Undén reiste hjem til Sverige med en viss ”usikkerhet” om hva dette skulle bli, hvordan dette skulle gå. De stilte spørsmål ved om de ville kunne leve opp til forventningene.

Jeg har ikke fulgt, med like detaljert interesse, alle disse femti årene, men jeg har fulgt de siste, og jeg mener at vi kan se i tid tilbake til de to statsministrene, når vi nå følger opp videre, og vi ser at svaret på det spørsmålet nå i vår samtid er – ja.

Jeg har opplevd i mitt liv som utenriksminister, og før det, i mange sammenhenger, at Voksenåsen er et sted som betyr mening og impulser for det norsk-svenske forholdet. Det er jo en rekke konferanser som nå – slik at folk som kommer hit opplever at det gir et norsk-svensk perspektiv bare å være her.

Jeg vil berømme Voksenåsen for dette, og vi fra norsk side – fra regjeringens side – er opptatt av å gjøre vårt for å fylle dette med norsk-svensk innhold.

*****

I korte trekk, hvis man skal se fremover for det norsk-svenske samarbeidet, så skal jeg gjøre noen få refleksjoner:

Vi kan bruke mye tid på å ta utgangspunkt i hvor tette de norsk-svenske forbindelsene er og det kan gi inspirerende foredrag i mange retninger. Det aller viktigste, etter min mening, er å fokusere på kulturen, folk-til-folk-samarbeidet, forbindelsene som går imellom familier slik som min egen, som er norsk-svensk. Veldig mange norske familier er det.

Jeg har til og med vært ”sommerprater” i fjor i svensk radio P1. Og min kollega Carl Bildt sa da til meg, at det er to måter å bli berømt på i Sverige, den ene er å vinne Nobelprisen og den andre er å være ”sommerprater”. Jeg sa – at da begynner jeg med ”sommerpraten”.

I denne ”sommerpraten” reflekterte jeg over dette forholdet, og noe som er interessant er at over halvparten av Norges befolkning bor under en time fra svenskegrensen. Det sier noe om det norske utsyn. Den samme ligningen er ikke gjeldende i Sverige, men det er en interessant refleksjon om hvordan vi er skrudd sammen.

Så kan vi selvfølgelig snakke om at Sverige var Norges viktigste importmarked i fjor og samtidig det femte viktigste markedet for eksport. Tallene for utenrikshandelen, som er imponerende, 1500 norske selskaper i Sverige og mer enn 2500 svenske i Norge.

Vi stifter bekjentskap med mye svensk arbeidskraft i Norge i disse dager; et uttrykk for hvordan det norsk-svenske bør fungere – at man tar lett over grensen når det er behov for arbeid. De er velkomne og bidrar jo meget sterkt til den norske verdiskapningen. Og atter ligger Anne Holt på toppen av bestselgerlistene i Sverige. – Det er også et kulturelt inntrykk som vi setter pris på.

*****

Jeg vil videre gjøre fem korte refleksjoner ”pluss en”:

1. Næringslivssamarbeidet er selvfølgelig spennende og interessant. Det er også tidvis konfliktfylt og fylt av paradokser. Og vi vet alle om de store norsk-svenske planer som aldri ble mer enn planer. Men det er likevel, etter mitt skjønn, et uttrykk for at det er en søken mellom Norge og Sverige, og det er ikke unaturlig at svenske og norske muligheter dukker opp på svensk og norsk næringslivs radar.

Det må vi som myndigheter ønske velkommen, og så må næringslivet selv finne ut av det. Jeg har registrert at vi nå har fått spennende norsk – svensk samarbeid og nye næringer i nord, noe som opptar meg spesielt. Carl Bildt og jeg var i Tromsø med en stor næringslivsdelegasjon i 2007. Det ga avspark til mye spennende akademisk forsknings- og næringssamarbeid i nord. – Et felt som marin bioprospektering – ja, det tar tid å lære å uttale det – kanskje er det den store nye vekstnæringen i havet, utnyttelse av organismene på de store havdyp. Der er det nå et spennende samarbeid mellom Universitetet i Tromsø, NTNU og Universitetet i Umeå.

Jeg var i Tromsø i forrige uke og så hva den forskningsparken der kan gjøre. Jeg synes det er et veldig spennende femårsprosjekt som ble igangsatt i 2009; 70 millioner kroner, med de ledende forskningsinstitusjonene – Forskningsrådet, Wallenbergfondene, osv. Det er et eksempel på en ny næring hvor vi kanskje kan være en viktig ”match” for hverandre.

Vi ser entreprenørsutdanning ved Universitetet i Tromsø, det er spennende. Vi har Nordic Climate Cluster som er et samarbeid mellom 16 norske og svenske bedrifter innenfor miljøteknologi og vi har samarbeid også innenfor romvirksomhet, hvor vår lokalisering nord på kloden gir interessante muligheter.

Og så vil jeg si til sist – når det gjelder dette – at nordområdesatsingen, som er regjeringens strategiske hovedsatsing, den vil måtte ses i sammenheng med Sverige. Sverige har også et nordområdeperspektiv – som er innenlands. Vi har et nordområdeperspektiv med et sterkt havfokus. Det er bare noen meter eller kilometer mellom våre nordområder og de svenske. Så det at vi kan gjøre mer ut av dette sammen, det synes jeg er spennende og jeg ønsker å ta det videre.

2. Så har vi det maritime samarbeidet, som har lange tradisjoner og som vi bør kunne videreutvikle. Der deler vi syn når det gjelder hvilke regler som bør gjelde for det maritime og det er spennende kontakter mellom våre selskaper.

3. Og så er det forsvarssamarbeidet. Og det har i nyere tid ofte blitt markert med ”det som ikke ble noe av” – så vi bør heller fokusere på alt det som det faktisk blir noe av nå. Det er et veldig tett norsk – svensk forsvarssamarbeid nå, det er inne i en positiv utvikling. Vi har fra 2009 alt nordisk forsvarssamarbeid samlet i én organisasjon – Nordic Defence Corporation – som ledes av Norge nå og som er et operativt samarbeid om utvikling av nye kapabiliteter innen forsvaret. Dette er spennende. Og jeg tror, i likhet med våre forsvarssjefer og forsvarsministere, og forankret i Stoltenbergrapporten – ja, den ble lansert her på Voksenåsen – så er samarbeidet på forsvarssiden mellom små nordiske liketenkende land – selv om noen er innenfor og noen er utenfor Nato – ja, det er et spennende scenario. Jeg mener at i et 10-15-20 års perspektiv, så kan ikke et land på vår størrelse operere ”individuelt” med et forsvar. – Det er for dyrt, for teknologisk krevende, til at vi kan gjøre dette over tid. Vi er nødt til å se hvordan vi kan bygge opp trening, kapasitet og utvikling sammen, og så kan vi ha våre egne operative ”spisser” hver for oss, men dette må ikke være i den eller den alliansen eller unionen.

4. Så er det klima og fornybar energi. Der er jo Norge og Sverige i forhandlinger nå; tett på hverandre – spiller godt sammen – dere innenfor EU, Norge utenfor. Og vi – ja, jeg må bare reklamere for det – den 27. mai vil Norge arrangere et høynivåmøte med flere statssjefer og ministere – innenfor skogsatsingen. – Altså hva vi kan gjøre for å bekjempe ødeleggelse av tropisk regnskog. På alle disse områdene har vi god dialog med Sverige. Og Sverige er jo for Norge et foregangsland når det gjelder å utvikle fornybar energi; vi kan lære mye og vi ser mange områder hvor vi kommer tettere sammen her.

5. Det femte området, før jeg kommer til ”pluss en”, går på den politiske dialogen, hvor jeg opplever at – vel, dette at vi ikke er i EU begge to – det gir en klar begrensning på potensialet. Det er ingen grunn til å legge skjul på det. Men når det er realiteten, så har likevel Norge og Sverige en tett og viktig politisk dialog. Det bilaterale – ja, jeg skal ikke dvele mye ved – jeg tror ambassadørene kan fortelle om en hyggelig trafikk av ministere begge veier, for det er mye å koordinere. Og nå har vi Riksdagens talmann her som sammen med stortingspresidenten skal snakke også i ettermiddag. Men jeg vil også fokusere på de tre regionale samarbeidsrådene vi har i vår region – Arktisk råd, Barentsrådet og Østersjørådet i tillegg til Nordisk Råd.

Det som er felles for dem alle, er at Norge og Sverige er pådrivere i alle sammen. Det er det man på engelsk kaller ”interlocking institutions” – og vi kan på en måte drive dagsorden. For 5-10 år siden var det spørsmål knyttet til relevansen for disse organisasjonene. Jeg opplever at den debatten har fullstendig snudd. Og Arktisk råd, som var en ”perifer, litt underlig organisasjon” for noen år siden, har fått sitt største problem i dag ved hvordan de skal håndtere den store pågangen av land som vil bli observatører, ja en håndtering av det fenomenet.

Barentsrådet drives nå fremover meget godt av et svensk formannskap. Og vi tar over. Og om Østersjørådet, hvor det kanskje har vært mest diskusjon de senere årene, skal Norge overta formannskapet, og vi jobber tett med Sverige om dette.

Alt dette mener jeg er veldig viktig fordi dette viser en nordeuropeisk pragmatisk måte å drive regionalt samarbeid på, og det er også av stor betydning at dette er en måte å vinne Russland inn i et slikt pragmatisk, europeisk samarbeid.

I disse rådene er det ikke de store erklæringene, ”de store ordene”, men det er fokus på å løse problemer som oppstår, grenseregionalt, og jobbe konkret med dette.

Så har vi, som sagt, denne Stoltenberg-rapporten som – jeg tror det er riktig å si at Carl Bildt og jeg var pådrivere for den – hvor Thorvald Stoltenberg fikk i oppdrag å tenke 10-15 år fremover – og gjerne 40-50 prosent ”lengre” enn en regjering kan gjøre – om visjoner for det nordiske samarbeidet: 13 punkter, ingen er avslått og vi jobber med alle sammen for å ta dem videre. Et veldig bredt spekter av områder for samarbeid og fordypning. 

Så dette er, på en måte, fem områder som jeg tror det kan bli spennende for Norge og Sverige å jobbe tett sammen fremover, i tillegg til det jeg begynte å si noe om – hele denne sfæren som handler om det sivile samfunn – folk-til-folk, utveksling på tvers av grensene.

5+1. Fem ”pluss en” – det siste punktet:

Dette går på noe av det som vil skje rundt oss. Og jeg mener at vi kan ikke ha noe møte, om bilaterale forhold til Europa i dag, uten å gjøre det talmannen og jeg gjorde da vi møttes først, nå før dette møtet, og det er å se på den utrolig dramatiske situasjonen Europa står overfor.

Det er klart at når den tyske forbundskansleren for to dager siden fra Bundestags talerstol sier at det er en skjebnetid for Europa og Europas fremtid står på spill – ja, så er dette noen tunge størrelser, også for Norge og Sverige, utenfor og innenfor EU, for Europa og for hele det økonomiske verdenssamfunnet. 

Hvor går Europa i de årene vi har foran oss? I fjor ble vi vant med å si at banker kan gå konkurs – selv de største. I dag er spørsmålet: Kan stater gå konkurs? Og som talmannen så riktig sa det, gjeldskrisen har flyttet inn i statsbudsjettene. Dette mener jeg er en dagsorden av uhørt stor politisk betydning, som Norge og Sverige må stå tett sammen om.

Punkt to her – hvor går Russland i årene som kommer? Dette kommer også til å få stor betydning for Norge og Sveriges nære samråd i nord. Den norsk-russiske delelinjen i Barentshavet, som vi ble enige om nå i forrige uke, er jo et signal om at Russland kan innta kloke, balanserte løsninger i sine nærområder også om territorielle spørsmål. Men jeg er overbevist om at Russlands utvikling, både som hjemmemarked, som teknologimarked og så videre, blir spennende.

Her har Norge og Sverige ulik historie. Sverige er i sammenheng med Østersjøen en historisk makt, men det er i det nordlige Europa at Russland har sin mest konstruktive forankring i sin naboskapspolitikk. Men Russland har ikke én naboskapspolitikk, de har én pr nabo, og derfor er det viktig hvordan vi innretter vår egen.

Det samme gjelder vårt forhold til de baltiske stater. Der har vi alle spilt en rolle siden tidlig på 90-tallet med å engasjere de baltiske statene i nordisk samarbeid – i Nordisk Råd, i bilateral sammenheng. Nå er de Nato-allierte med Norge, og EU-allierte med Sverige. Hvordan jobber vi med disse landene, som ikke lenger er ”de fattige fetterne”, men som også i dag er stater som er ”i spill” økonomisk i lys av finanskrisen og den situasjonen som er nå? I det hele tatt så tror jeg at i utenrikspolitikken så er det å trekke inn tunge lærdommer fra finans-, budsjett- og økonomisk politikk noe som vi må gjøre.

Jeg har valgt ut mine tre siste redegjørelser om utenrikspolitikk i Stortinget med fokus på dette, og noen har sagt at det er å flytte perspektivet i en underlig retning. Jeg mener det er en historisk observasjon i Europa at finanskrise kan utløse økonomisk krise, sosial krise og politisk krise, en full sirkel. Og det berører utenrikspolitikken.

Og så er det selvfølgelig spørsmålet: Hva med Nato og EU selv? Hvor er vi der om 10,15, 20-30-40-50 år? Det vil oppta både Norge og Sverige som har medlemskap i det ene og ikke i det andre – respektive – og måten de samarbeider om dette. Jeg har også observert at vi har et ganske ”parallelt forhold” til EU og Nato, med omvendte fortegn. Sverige søker et så tett samarbeid med Nato som mulig, uten å være medlem, og vi er i et tett samarbeid med EU uten at vi er medlem.

Og så til sist, så er det klart at vi opplever at Norge og Sverige er ”navnet på statene”, men det er ikke det tradisjonelle ”navnet på innbyggerne”, fordi vi opplever befolkninger i kraftig endring – sammensetningsmessig – og dette er, uten tvil, den største endringen i våre samfunn i nyere tid; dette at vi lever i denne verden med en migrasjon som også slår inn over oss. Og derfor så tror jeg at for våre nye landsmenn – enten de kommer fra Iran, Irak, Afghanistan – så blir de ”nordmenn” og ”svensker”. Men de har ikke med seg en historie om ”det norsk-svenske”. Dette er noe vi skal tenke på i vårt samarbeid fremover.

Alt i alt så mener jeg at dette er dagsorden som kunne trenge ”flere Voksenåsen’r”, men vi skal bruke det vi har. Og jeg synes det er spennende at vi setter en arena for diskusjonen her i dag, og jeg vil igjen takke for invitasjonen til å komme hit.