Innlegg om strålingssikkerhet og beskyttelse av miljøet mot forurensing fra radioaktive kilder i Nordvest-Russland

Se Innst. 75 S (2010-2011),
jf. Dokument 3:9 (2009-2010).
Sjekkes mot fremføringen

Med en så grundig innstilling og så stor enighet, er det ikke store saker for meg å ta opp. Jeg oppfatter komiteens vurdering av Riksrevisjonens rapport som en bekreftelse på at det er tverrpolitisk enighet om hovedlinjene i norsk samarbeid med Russland på dette veldig viktige området. 

Jeg har merket meg med tilfredshet at komiteen enstemmig har sluttet seg til innstillingen fra utenriks- og forsvarskomiteen av 9. juni 2010 om samarbeid med Russland om atomvirksomhet og miljø i nordområdene, som sier at atomsikkerhetssamarbeidet med Russland i det vesentlige er en suksesshistorie hvor norsk innsats har bidratt til å redusere risikoen for atomulykker og radioaktiv forurensning i våre nærområder. Jeg vil bare understreke at for regjeringen er det en styrke at vi har denne enigheten å bygge på i våre fremtidige forhandlinger med Russland, og også i det internasjonale arbeidet for å få oppslutning om denne type oppryddingsarbeid. 

Jeg har merket meg at komiteen fremhever at samarbeidet har bidratt til en tryggere verden, og at det utgjør en viktig komponent i arbeidet for sikring av sensitivt radioaktivt materiale, slik at det ikke kan brukes bl.a. til kriminell virksomhet og terrorhandlinger. 

Vi er fornøyd med at det er økende russisk egeninnsats på området. Det har vært en premiss hele tiden. Regjeringen legger til grunn at Russland har hovedansvaret for utfordringene i det videre arbeidet med atomsikkerhet, slik også komiteen peker på. 

Så er det slik at det fortsatt er betydelig risiko for radioaktiv forurensning fra kilder i Nordvest-Russland. Arbeidet med disse utfordringene vil derfor bli videreført både i rammen av det internasjonale samarbeidet og i vår dialog med russiske myndigheter. 

Vi er glad for at Riksrevisjonen ikke har påvist økonomiske misligheter i prosjektsamarbeidet. Det er viktig å sikre mest mulig effektiv utnyttelse av de midlene Stortinget bevilger. Det er vesentlige midler, og det arbeides kontinuerlig både med å finne løsninger på forvaltningsmessige utfordringer og bedre rutinene med kvalitetsmessig kontroll av prosjektene. Den oppfølgingen som nå er avtalt mellom den norske og den russiske riksrevisjonen, vil være et verdifullt bidrag til dette. 

Avslutningsvis vil jeg benytte anledningen til å berømme norske strålevernsmyndigheter for den innsatsen som er gjort gjennom mange år. Samarbeidet om atomsikkerhet må være basert på langsiktighet, og det videre arbeidet vil følge den retningen som er angitt i Meld. St. 11 for 2009–2010 og Riksrevisjonens rapport og komiteens innstillinger. 

Jeg kan bekrefte overfor representanten Nybakk at vi tar med oss de innspillene som er kommet fra Riksrevisjonen, og også komiteens ulike vurderinger. La meg nevne én sak der. I merknader fra Fremskrittspartiet blir det vist til usikkerheten rundt atomkraftverket på Kola, og det har også tidligere i samfunnsdebatten vært påstander i ulike artikler om at den norske støtten tvert imot bidrar til at russiske myndigheter forlenger levetiden til de eldste reaktorene. Det er vurderinger vi skal ta på alvor. 

Fra norsk side er vi av den oppfatning at vi siden 2003 har finansiert sikkerhetstiltak ved kraftverket som nettopp ikke kan knyttes til forlengelse av reaktorens levetid. Det har bl.a. vært trenings- og opplæringstiltak, med fokus på beredskap, sikkerhet og opplæring, for på sikt å redusere risikoen for ulykker ved kraftverk og følger av eventuell radioaktiv forurensning. Antall registrerte hendelser på Kola kjernekraftverk er redusert de senere årene, og det kan ikke være noen tvil om at den norske innsatsen har bidratt til denne positive utviklingen. Norskfinansierte tiltak er rettet mot å sikre og håndtere etterlatenskapene fra den kalde krigen. Det ytes ikke støtte for å håndtere utfordringer av nyere dato. Den russiske økonomien har siden 1990-tallet utviklet seg positivt, og derfor er det rimelig at vi peker på at Russland må ta en økende del av ansvaret for kostnadene. 

Samtidig er det en økende bevissthet hos russiske myndigheter om den faren disse etterlatenskapene utgjør, og en uttalt vilje til å gripe fatt i dette. Dette er bakgrunnen for at landet nå i større grad selv bidrar i atomsikkerhetssamarbeidet, i tråd med våre ønsker. 

Presidenten: Det blir replikkordskifte. 

Øyvind Vaksdal (Frp):
I Riksrevisjonens rapport på side 13 kan man bl.a. lese følgende: «Riksrevisjonens undersøkelse viser at det hittil ikke har vært vanlig praksis for Utenriksdepartementet eller prosjektlederne å gjennomføre systematiske analyser og utarbeide mottiltak med sikte på å forebygge og avdekke misligheter og korrupsjon på russisk side i forbindelse med atomsikkerhetssamarbeidet.» Har man fra Utenriksdepartementets side endret denne praksis etter at rapporten ble kjent? 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
I tillegg til at vi oppfatter Riksrevisjonens rapport som en god gjennomgang av dette samarbeidet kan vi også konkludere med at samarbeidet har høy kvalitet. Vi har altså merket oss akkurat det som representanten Vaksdal her påpeker. Det er noe vi vil ta med oss, og som vi har begynt arbeidet med å forbedre, med det siktemål å kunne leve opp til god kontroll og ettersyn av den måten russerne følger opp sin del av samarbeidet på.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme. 

*****

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (avslutningsinnlegg):
Jeg vil ikke forlenge debatten. Jeg vil bare si at representanten Borten Moe peker på mange dilemmaer i dette sakskomplekset. 

La meg bare ta hovedelementet: Er det rimelig at vi skal betale for andres opprydding? Det har jo ligget der helt siden 1990. Jeg mener det er et viktig spørsmål stadig å minne om og bli minnet på. Det er selvsagt ikke rimelig ut fra normale omstendigheter at et naboland skal inn og avlaste et normalt naboland ved å betale regningen for en opprydding som det landet har ansvaret for. Derfor har min vurdering vært i alle disse årene – også i de årene hvor jeg har hatt politisk ansvar – at dette må vi se på i et litt annet perspektiv, delvis som en investering til egen helse og egen sikkerhet, rett og slett fordi vi ikke kan føle oss trygge på at den type tiltak blir gjennomført uten at vi engasjerer oss. 

Det samme dilemmaet gjelder opphugging av atomubåter. Er det rimelig at vi bidrar finansielt til det når Russland moderniserer og bygger nye? Jeg forstår det spørsmålet veldig godt og at mange stiller det. Men igjen tror jeg vi må se pragmatisk på det, at innsatsen vår – som ikke bare er vår, men mange andre lands også – har bidratt til at atomubåter som burde hugges opp, har blitt hugget opp på en sikker og forsvarlig måte. Flere land har vært med på det. Informasjonen har kommet ut, og søkelyset er satt på det. La oss heller ikke glemme at det at vi bidrar med store summer – det skal jeg medgi – ikke må skygge over at hovedansvaret ligger på Russland, som bidrar gradvis med mer og mer. 

Jeg mener derfor det også er riktig at vi over tid kan trappe noe ned beløpet på vårt bidrag, i takt med at vi holder et arbeidsprogram som gjør at Russland betaler for sin side. Men jeg vil bare understreke at dette er en helt spesiell type samarbeid, med en spesiell type land, i en spesiell type region der vi blir veldig påvirket av hva som skjer og ikke skje på andre siden av grensen. Derfor må vi se på denne innsatsen som en investering i egen helse, egen sikkerhet og også forhåpentligvis til bedre praksis og prosedyre på russisk side. 

**** 

For alle øvrige innlegg, se Stortingets nettsider.