Slovakia – ikke lenger ”et sort hull i Europa”

“Slovakia er et sort hull i Europa”, sa USAs utenriksminister Madeleine Albright i 1998.

Ledende politikere vi møtte under det norske statsbesøket til Slovakia denne uken kom ofte tilbake til det utsagnet. Albright skal ha siktet til at det meste stod stille i den nye staten mot slutten av 90-tallet. Økonomien var i krise, og mens nabolandene satt kursen mot både EU og Nato gikk slovakene rundt seg selv.

Drøye ti år senere er det andre bilder som melder seg; som at Slovakia er mer enn det geografiske sentrum i Europa. Slovakia hadde den høyeste veksten i EU før finanskrisen, og etter en knekk er veksten på vei opp igjen. Slovakia er medlem av EU og Nato og det første landet i regionen som har innført Euro. Akkurat nå har landet formannskapet i Visegrad-samarbeidet som omfatter Slovakia, Tsjekkia, Polen og Ungarn. Fullt opptatt av EU medlemskapet, men mest fokusert på utfordringene tett på, i egen region, med utsyn mot Ukraina og Balkan.

Noen inntrykk mens flyet tar meg fra Wien, som ligger en drøy halvtimes kjøretur fra Bratislava, til Oslo.

“Jeg skulle gjerne hatt dine problemer!”

Sitatet er fra Slovakias første kvinnelige statsminister, Radicova. Under en offisiell lunsj sammenliknet vi de viktigste utfordringene sett fra regjeringskontorene i Bratislava og Oslo. Det går fremover i Slovakia. Men fremgangen er skjør, du føler det i samtaler, formelle og uformelle. Underskudd, gjeld og høy ledighet, hvor kraftig medisin trengs? Hvordan beskytte de mest utsatte delene av befolkningen? Hvordan tiltrekke utenlandske investeringer, er 19 prosent flat skatt nok? Hvordan beskytte miljøet, giftskandalen i Ungarn, kunne den skjedd her? Hvordan stabilisere politikken i en politisk kultur med tydelige underliggende spenninger, fra fortid og nåtid?

Så lyttet hun til meg, om hvordan vi skal sikre at norsk økonomi forblir konkurransesterk med et stort oljefond i ryggen, hvordan vi forbereder oss på nye helse- og omsorgsoppgaver med en aldrende befolkning, hvordan vi kan lykkes med klimapolitikken. Sosiologiprofessoren, statsministeren, så på meg med et nesten melankolsk smil; “jeg skulle gjerne hatt dine problemer”!

“Var vi for myke med kommunistene i 1989?”

Mange slovaker gjør gode forretninger med Russland. Jeg hørte få, om noen, antirussiske utspill, som du ofte gjør i denne delen av Europa. Men hos de som nå har makten, en broket høyre allianse av fire partier, var mange opptatt av dette: “Vi som kom i aktiv alder rundt 1990 er en tapt generasjon. Kommunistene fikk beholde sine posisjoner. Vi slapp aldri riktig til. Vi skulle tatt kraftigere i. Men Havel ville forsoning nesten for enhver pris, vi unngikk blod og strid, det skal han ha. Men de slapp for billig.”Under den offisielle middagen pekte min sidemann ut ulike gjester, fra nederst til øverst ved bordet, og sa: “Han der var medlem av kommunistpartiets sentralkomité.” Så hevet han øyebrynene, og sa ikke mer.

“EU er vår fremtid, men hvor går EU?”

Slovakia er solid forankret i EU. Har innført euro. Medlemskapet bidrar til å fendre av intensiteten i gamle regionale konflikter som med EU-naboen Ungarn. Og de fleste politikere i Slovakia vil si at EU stabiliserer og trygger det nye demokratiet i Slovakia. Men også opplevelsen av frustrasjon, hvor går EU? Blir det virkelig en felles utenrikspolitikk hvis de store EU landene fortsetter dobbelt bokholderi og tviholder på egen rolle og egne markeringer? Hva skjer om det tvinges gjennom endringer i Lisboa-traktaten allerede nå med en omfattende runde med nasjonale ratifikasjoner?

“Vi prioriterer vår egen region”

Utenriksminister Dzurinda og jeg møter en fullsatt sal på universitetet i Bratislava. Tema er grenseregionalt samarbeid. Jeg snakker om Nordområdene, erfaring fra nordisk samarbeid, grensesamarbeid med Russland og delelinjen. Utenriksministeren snakker om sin region, det er langt fra oss i nord til det absolutte geografiske sentrum i Europa. Men han er tydelig; hans prioritet er nabolandene, særlig Ukraina, og oppmerksomhet om Balkan. Sist fredag var han vert for en samling av kolleger fra alle disse landene. Her hadde den serbiske utenriksministeren og en representant fra Kosovo noen forsiktige ordvekslinger, om praktiske sider ved det å være nabo. Her er Slovakias umiddelbare muligheter og utfordringer. Mitt fokus er mot nord. Men vi trekkes sammen av nytten ved å dele erfaringer.

“Mulighetspenger”

EØS-finansieringsordningene er samlebegrepet på Norges bidrag til økonomisk og sosialutvikling i det vi forsatt kan kalle de nye demokratiene i Sentral- og Øst-Europa. På besøk til Slovakia er det ikke vanskelig å se at gode prosjekter kan komme godt med. Dette er ikke utviklingshjelp, men støtte til prosjekter utløst av søknader fra landene selv innen områder vi er enige om.

Alle rikere land i Europa bidrar. Dette er vår måte, vår andel av et spleiselag for å støtte demokrati, kamp mot korrupsjon, for ren energi, kulturminner, samarbeid mellom organisasjoner i og utenfor arbeidslivet, tiltak mot utslipp av klimagasser, og andre prioriterte områder land for land. Søknader fra mottakerlandene, gjerne med norske partnere.

80 millioner euro, over 600 millioner kroner, er øremerket Slovakia for perioden 2009-2014. Landet var først ute med å undertegne avtalen, det skjedde under Statsbesøket, med den norske Kongen og slovakiske Presidenten som vitner. Så får vi gjøre alt vi kan for at prosjektene skal leve opp til forventningene.

"De gode gjerninger redder verden"

Ja, det er et sitat fra Bjørnstjerne Bjørnson, de siste ordene han skrev før han døde i Paris i 1910. Det gjør inntrykk å se og føle at dikteren er så avholdt i Slovakia. I 1907 ropte han ut sin protest mot behandlingen av den slovakiske minoriteter, han skrev side opp og ned i europeiske aviser om de små folkenes rettigheter. Han ble hørt over hele Europa. Og ikke glemt i Slovakia.

Jeg vet ikke om Bjørnson hadde trodd sine egne øyne om han hadde sett dagens Slovakia, midt i Europa, selvstendig og med kraft til egne valg og eget språk.

Den 17. mai holdt jeg tale ved Bjørnsons grav på Vår Frelsers Gravlund, 100 år og noen få dager siden Bjørnsons død. Rundt 2000 mennesker lyttet i den kjølige regnværsmorgenen. Etter talen la jeg ned blomster ved dikterhøvdingens grav. Da de fleste hadde beveget seg bort fra graven, kom en mann frem med sin egen blomsteroppsats, han la den ved graven, bukket og gikk stille bort. Det var Slovakias ambassadør.

***** 

Artikkelen er hentet fra Jonas Gahr Støres blogg.