Norsk Sri Lanka-politikk. Interpellasjonsdebatt i Stortinget

Eva Kristin Hansen (A):
”Valget på Sri Lanka er nylig over, og den norske regjeringen har gratulert den sittende presidenten med valgseieren. Norge har i en årrekke hatt et stort engasjement på Sri Lanka. Det er nå gått flere måneder siden krigen på Sri Lanka fikk en militær løsning gjennom at de tamilske Tigrene ble nedkjempet militært. Situasjonen for tamilske fordrevne har vært beskrevet som prekær og uholdbar av humanitære observatører. I etterkant har det blitt rapportert om en positiv utvikling og at returprosessen av fordrevne er kommet i gang. Hvilke konsekvenser får den nye politiske situasjonen på Sri Lanka, og hvordan vurderer regjeringen et fornyet politisk engasjement fra norsk side?”

 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (hovedinnlegg):
Jeg vil få takke representanten Hansen for et godt og reflektert spørsmål om et viktig spørsmål for norsk utenrikspolitikk. Jeg vil benytte anledningen til å gjøre opp status for norsk Sri Lanka-politikk etter at tamiltigrene ble nedkjempet militært i fjor.

De dramatiske månedene fram til 18. mai i fjor resulterte i store sivile tap, nesten 300 000 internt fordrevne og en prekær humanitær situasjon for store deler av den tamilske befolkningen. LTTE er i dag en ubetydelig maktfaktor i Sri Lanka.

President Rajapaksa ble gjenvalgt med klar margin 26. januar i år og vil ventelig bli sittende i nye seks år. Hans parti vil etter all sannsynlighet også få et klart flertall i det forestående parlamentsvalget 8. april. Rajapaksa-regimet har dermed fått et klart mandat til å styre Sri Lanka.

Ti måneder etter krigens slutt er ikke en politisk løsning rykket nærmere. De etniske skillelinjene er snarere blitt forsterket gjennom de store sivile tapene, behandlingen av internflytningene og en økt tilflytting av singalesere til områder tidligere dominert av minoritetene. Srilankiske myndigheters svar på det nasjonale problemet blir trolig økonomisk utvikling og gjenoppbygging i nord og øst snarere enn satsing på å få til en politisk løsning som er akseptabel for minoritetene.

La meg gjøre dette klart: Utgangspunktet for vårt engasjement som tilrettelegger i ulike fredsprosesser har hele tiden vært et ønske om å bidra dersom Norge kan gjøre en forskjell og vår innsats er ønsket av partene. På denne måten kunne Norge bidra til partenes bestrebelser på Sri Lanka for å få til en politisk og fredelig løsning, som under inngåelsen av våpenstillstandsavtalen i 2002.

Utviklingen tok så en vending utover i tiåret. Vi gjorde det klart at partene hadde ansvar for de resultater det var mulig å oppnå. De måtte således både ta ansvar for oppturene og for nedturene i fredsprosessen. Da den militære logikken tok helt over, kunne vi konstatere at fredsprosessen i realiteten var over. Foranledningen for den rollen Norge spilte fra slutten av 1990-tallet, var ikke lenger til stede i Sri Lanka.

Norge har således i dag ikke noen særskilt rolle i landet. Slutten på den militære konflikten betydde også slutten for ti års norsk engasjement som tilrettelegger for å få en fremforhandlet løsning. Vår særskilte rolle kom i stand etter henvendelser både fra den srilankiske regjering og fra LTTE.

Den nye politiske situasjonen tilsier en omlegging av Norges tilnærming, samtidig som vår målsetting om å bidra til en politisk løsning i Sri Lanka ligger fast. Da Regjeringen gratulerte president Rajapaksa med gjenvalget 26. januar, uttrykte vi derfor håp om at han vil vise vilje til å strekke ut en hånd til minoritetene. Vi forsikret ham også om at dersom han gjør det, vil han kunne regne med vår støtte.

Srilankiske myndigheter har på sin side gjort det klart at de ønsker å normalisere sitt forhold til Norge og å se på fredsprosessen som et tilbakelagt kapittel. Krigens utfall og srilankiske myndigheters syn får derfor konsekvenser for Norges tilnærming politisk, både for bistandsprofilen og i forhold til øvrig ressursbruk.

La meg så konsentrere meg om tilnærmingen til vår Sri Lanka-politikk i den nye situasjonen hvor vi ser for oss tre hovedspor.

For det første vil Sri Lanka fortsatt ha spesiell oppmerksomhet i norsk utenrikspolitikk. Krigen har ikke løst de underliggende politiske konfliktene. Det er viktig at Sri Lanka oppfordres til å bidra til gode løsninger for alle etniske grupper både fra oss og fra andre. President Rajapaksa har så langt ikke gjort nytte av den klare valgseieren han fikk, til å rekke ut en hånd til andre etniske grupper.

Utviklingen har så langt gått i motsatt retning. Myndighetenes grep om media er strammet inn. Journalister er blitt forfulgt. Omstendighetene rundt arrestasjonen av opposisjonskandidat Fonseka gir signaler om frykt og innstramming snarere enn tillit og åpning.

Mistanker om brudd på humanitærretten og krigsforbrytelser i krigens siste fase er kanskje det srilankiske myndigheter er mest urolige for. Fra norsk side har vi gjort det klart at vi ønsker at informasjon om det som skjedde, skal komme fram, og at vi vil støtte en eventuell granskning i regi av FN dersom ikke myndighetene selv tar troverdige grep og initiativ i den retning.

Norge vil være tjent med en normalisering av de politiske forbindelsene med srilankiske myndigheter. Sri Lanka har lange demokratiske tradisjoner, sterke institusjoner og en elite som i stor grad er utdannet i og har tette bånd til Vesten. Det er derfor ikke ønskelig at Sri Lanka isoleres. Både kritisk dialog med myndighetene og vår kritiske røst i det offentlige rom vil derfor videreføres fra norsk side.

Norsk UD og en rekke andre miljøer har opparbeidet dyp kunnskap om Sri Lanka. Vi vil selvsagt at denne kunnskapen og engasjementet for fred og forsoning skal komme til positiv anvendelse.

Vi vil opprettholde kontakten og støtten til tamilske miljøer og organisasjoner både i Norge og i andre land. Tamilene skal ikke oppleve at Norges engasjement for den tamilske befolkningen er over. Mange tamiler i Norge, som interpellanten var inne på, ønsker å bidra til å hjelpe sine slektninger og lokalsamfunn, og til dette skal Norge fortsatt være en medspiller. Samtidig må vi stille krav til de tamilske miljøene om at de må arbeide på en demokratisk måte og oppgi alle forsøk på å gjenoppta den væpnede kampen. Vi vil støtte arbeidet for at Sri Lanka blir en inkluderende stat med minoritetsrettigheter og økt selvstyre for tamilene, innenfor rammene av staten Sri Lanka.

For det andre – mitt andre hovedspor – er det viktig med en nøktern vurdering av hva Norge faktisk kan bidra med i Sri Lanka gitt den politiske situasjonen nå. Det er naturlig at nivået på vår samlede bistand reduseres som følge av at Norge ikke lenger har en særskilt rolle. Dette må skje gradvis. Vi vil selvsagt ikke løpe fra noe vi har tatt ansvar for gjennom år.

De største utfordringene ligger fortsatt på det humanitære området. Representanten Hansen peker på den positive utviklingen i retur av internt fordrevne. Vi har anerkjent den srilankiske regjeringen for de positive skrittene som ble tatt i november–desember i fjor i retning av gjenbosetting og større bevegelsesfrihet for flyktningene. Omkring to tredjedeler av de opprinnelig nesten 300 000 internt fordrevne som satt i lukkede leirer, er nå løslatt eller returnert.

Samtidig så vi at utviklingen bremset opp da valgkampen gikk mot slutten. I underkant av 100 000 mennesker sitter fortsatt i leirer. Regjeringens løfte om å tømme leirene innen 31. januar ble ikke holdt. En særlig bekymring er at mange LTTE-medlemmer sitter i lukkede leire der ingen får tilgang. Det gjenstår også store utfordringer i forhold til gjenbosetting og rehabilitering.

Som følge av krigen var Norges humanitære bistand i 2009 på hele 94 mill. kr, noe som var en dobling i forhold til planlagt nivå. Dette plasserte Norge blant de fem største giverne av denne type bistand til Sri Lanka.

For inneværende år er det lagt opp til 35 mill. kr i humanitær bistand og 24,2 mill. kr i overgangsbistand. De umiddelbare behovene i tilknytning til retur og gjenbosetting av de internt fordrevne i nord og øst vil fortsatt være betydelige. Midlene er derfor øremerket gjenoppbygging, gjenbosetting, rehabilitering og minerydding i nord og øst. Norge vil bidra gjennom norske, internasjonale og lokale hjelpeorganisasjoner. Samtidig vil vi fortsette å jobbe sammen med andre land for å bedre tilgangen til disse områdene for hjelpeorganisasjonene.

Gitt Sri Lankas status som mellominntektsland vil den mer langsiktige bistanden gradvis endres og reduseres. De midlene som helt konkret har vært knyttet til Norges rolle som tilrettelegger i fredsprosessen, vil fases ut.

For det tredje vil vi foreta en reduksjon i de personellressursene vi har anvendt på vårt engasjement i Sri Lanka. De ekstra ressursene som ble avsatt ved ambassaden i Colombo og i Utenriksdepartementet for å håndtere fredsprosessen, er ikke lenger nødvendige. Bemanningen ved ambassaden reduseres med to stillinger fra høsten 2010. I departementet ble stillingen som spesialutsending for Sri Lanka faset ut våren 2009, og teamet som håndterte fredsprosessen i departementet, vil fra høsten gå over til å være en beredskapsenhet.
Til slutt vil jeg nevne at vi har tatt initiativ til en ekstern, uavhengig evaluering av fredsprosessen og Norges rolle. Dette oppdraget vil bli lagt ut på internasjonalt anbud i løpet av våren.

Formålet med evalueringen vil være å akkumulere generaliserbar kunnskap om hvordan Norge kan spille en rolle i fredsprosesser, basert på den konkrete erfaringen fra Sri Lanka. Den skal også være et bidrag til den akademiske debatten om internasjonale bidrag til konfliktløsning og gi en politisk nøytral vurdering av den norske rollen på Sri Lanka – for nåtiden og for ettertiden. Og det følger av tidligere debatter vi har hatt i denne sal om Norges fredsengasjementer, at vi også skal være grundige i evalueringsfasen for å kunne lære for fremtidig innsats.
Jeg ser fram til evalueringen og til debatten som vil følge, og håper de vil interessere et bredere publikum samt gi anledning til diskusjon og refleksjon – både om Sri Lanka-erfaringen og om norsk engasjementspolitikk generelt.

*****

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (svarreplikk):

Jeg har lyst til å begynne dette svaret med å si at det som gjør inntrykk på oss alle, tror jeg, som er engasjert i norsk politikk, er engasjementet hos tamiler i Norge som vi møter i arbeidslivet, på gaten, i politiske partier, i det sivile samfunnet.

Det er en hardt arbeidende gruppe i vårt land som vi har grunn til å sette stor pris på som medborgere. Og det er klart at de dramatiske meldingene vi fikk fra familiemedlemmer som hadde beskjeder på sin mobil i form av bilder og tekst om hva som skjedde med familien tilbake på Sri Lanka, har gjort inntrykk på oss gjennom krigens faser. Det brakte krigens gru veldig nær oss. Så jeg vil understreke at fortsatt å ha kontakt med og åpne kanaler og lyttende ører til disse miljøene vil være viktig for oss i UD og, tror jeg, i hele det politiske system.

Mitt innlegg ga uttrykk for at vi står ved et veiskille i det moderne forholdet til Sri Lanka. En periode for et norsk engasjement er åpenbart over, og det illustrerer at når Norge engasjerer seg i denne type freds- og forsoningsprosesser, engasjementspolitikk, hører det med ansvaret for å engasjere seg også et ansvar for å kunne si at en prosess kommer til en slutt – ikke fordi Norge valgte ikke å velge fredsprosessens siste fase, men fordi partene valgte en annen vei.

Jeg har ment at det har vært viktig for Norge siden 1997 at det har vært tverrpolitisk enighet om dette engasjementet. Det er slik at fire utenriksministre fra tre partier har hatt ansvaret for denne prosessen, og det har vært sagt tidligere at evnen til å stå i slike engasjementer over tid er noe av det som gjør det mulig for Norge å være engasjert i slike prosesser.

Det interpellanten også tar opp i sitt innlegg nå, er at selv om vi erkjenner slutten for tilrettelegging av en fredsprosess som er over, så betyr ikke det at engasjementet for befolkningen på Sri Lanka er over. Derfor kan jeg forsikre om både et bistandsengasjement og en våken røst når det gjelder de uløste spørsmålene, fordi selv om krigen er over, er ikke de underliggende spørsmål løst. Det er et samfunn som står overfor store utfordringer som vi blir nødt til å følge grundig med på i tiden fremover.

Jeg kan også forsikre representanten Hansen om at Norge vil støtte en gransking når det gjelder spørsmål om brudd på humanitærretten. Vi så på Sri Lanka, slik vi har sett i andre konflikter i moderne krigføring, et veldig urovekkende trekk: at det internasjonale samfunns øyne og ører stenges ute i sluttfasen. Vi så det i Gaza-krigen, vi så det som sagt på Sri Lanka og i andre tilfeller. Dette kan ikke føre til at de som er ansvarlige for krigføring, fritas for det ansvaret som humanitærretten, Genèvekonvensjonene osv. gir.

Vi vil ha et fortsatt engasjement for Sri Lanka, et fortsatt engasjement hvor vi skal trekke på den store kunnskapsbasen vi har, men også en vilje og evne til å erklære og erkjenne at en lang periode med en helt særegen innsats er gått mot slutten. 

*****

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (sluttreplikk):

Først vil jeg takke interpellanten. Dette er et eksempel på at en interpellasjon virkelig kan være nyttig til for sette strek og for å gi oss et utgangspunkt for veien videre, og jeg vil takke for innleggene som kom fra de ulike partiene.

Til representanten Raja kan jeg si at selv for en utenriksminister som er hundre prosent frisk – og det er ikke tilfellet i dag – vil tre minutter ikke være nok til å svare på de meget omfattende spørsmål han stiller. Jeg var inne på mye av det i mitt svar. Det er ikke mulig for meg å stå her og gi en vurdering av eventuelle strategiske feil når vi har invitert til en evaluering.

Grunnen til en evaluering er å gi tillitt til å lære av et stort engasjement gjennom mange år, og det tror jeg utgangspunktet der skal være. Men jeg vil få si at det er mange eksempler på at fredens vei hadde lysende muligheter i Sri Lanka. Våpenstillstandsavtalen inngått i 2002 har noen evaluert til å kunne ha spart 10 000 menneskeliv. At partene på Sri Lanka – dette er min personlige oppfatning – ga fra seg en mulighet til å bygge varig fred uten krig ved å løse de underliggende problemene, føler jeg er historiens dom, men det får vi se videre på.

Så stiller også representanten spørsmål om Norges videre mulighet til å bidra til forsoning på tvers av etniske skillelinjer. I mitt innlegg forsøkte jeg å si at vi er kommet til et skille når det gjelder Norges rolle, og vi skal definere en ny rolle, som et engasjert, aktivt land som bryr seg om Sri Lanka.

Begrepet «humanitær stormakt» tror jeg at jeg forsøkte å distansere meg fra etter bare noen måneder som utenriksminister. Det er fordi jeg ikke liker begrepet «stormakt» og mener at Norge ikke skal søke å bli assosiert med det. Men en aktiv humanitært handlende stat med rom og mulighet for engasjement, det skal Norge være, og det skal vi også kjennes igjen på.

Ellers synes jeg representanten Chaudhry sa det veldig klokt: Opprørerne ble nedkjempet, men ikke årsakene til opprøret. Det er vel det som uroer oss som følger Sri Lanka. Vel har våpnene talt og på mange måter løst og avsluttet en situasjon, men de underliggende problemene er der fortsatt. Det holder ikke da å si at noen hadde rett og noen tok feil. Spørsmålet er: Hva skjer fremover, og hvilke muligheter brukes nå når våpnene tross alt tier? Det er positivt.

Men med 100 000 personer i leirer, mange ikke reintegrert på ordentlig vis, og fortsatt dype spenninger mellom minoriteter, er det all grunn til å være urolig for fremtiden i Sri Lanka. Som all annen konflikt i verden, er heller ikke denne konflikten bare lokal, for alle konflikter har store internasjonale ringvirkninger. Det kan vi se når vi besøker norske lokalsamfunn der det sitter mennesker som har hatt den konflikten tett på.

Jeg tror jeg kan oppsummere med at Sri Lanka fortsatt vil være et engasjert område for norsk utenrikspolitikk. Vi har mye kunnskap, vi har frivillige organisasjoner og aktivt sivilsamfunnsengasjement. Men vi erkjenner også at en rolle er tilbakelagt. Vi skal ikke ha nostalgi i forhold til det. Men vi skal bruke vår posisjon og vår kunnskap til det beste for menneskene som lever der og fred og stabilitet i regionen.

*****

For alle de øvrige innlegg i debatten: www.stortinget.no