Konfliktens nødvendighet – forsoningens pris

Denne teksten er basert på avskrift fra et lydopptak 

Deres kongelige høyhet, kjære jubilant, ambassadører og kjære godtfolk,

Først vil jeg gjerne slutte meg til gratulantenes rekker: Gunnar – gratulerer med dagen! Jeg tenkte i dag – da jeg skulle forberede meg de siste timene før dette – hvor er det jeg skal? Jeg visste jeg skulle feire deg, men jeg var ikke helt klar over hvor det var, og så fant jeg ut at det var på Nobelinstituttet. Og så tenkte jeg – det fortjener Gunnar Stålsett – han har vært medlem av Nobelkomiteen.

Men jeg tenkte at når vi nå skal feire Gunnar Stålsett, så burde det ha vært ’ute i felten’ et sted. Ja, jeg hadde en tanke om at vi skulle ’ut’, fordi det er der jeg ser deg, og det er der du har kommet fra, når du med jevne mellomrom kommer inn på mitt kontor, setter deg i sofaen og forteller hva du har opplevd på dine reiser – ja, for du er ’en feltens mann’.

Og når vi i dag feirer en 75-års jubilant, som til de grader er en feltens mann, så ligger det fra min side en beundring i dette. Jeg beundrer deg for at du kommer tilbake, har blitt ’sydd igjen’ fra skader du har fått, venter til stingene er helet, og så reiser ut igjen! – Så jeg tenker at det er godt å ha – for oss som er noe yngre – en å strekke seg etter, som et ideal – i engasjement!

Og så tenkte jeg på dette – for meg, som fyller 50 år i år – at familien har jo spurt meg ’hva vi skal gjøre på 50-årsdagen?’ – men det har jeg ikke tenkt så mye på. Men så ser jeg at Gunnar Stålsett – han arrangerer fagseminar på 75-årsdagen sin! – så det skal jeg nå ta opp hjemme, om vi ikke kan arrangere et fagseminar på 50-årsdagen min!

*****

Men jeg synes det er noe ’uegennyttig’ i at vi da samles på din fødselsdag for – forsøksvis – å bli litt klokere. Jeg sitter jo ikke med noen fasit på dette fantastisk spennende spørsmålet, som du og familien nå har ledet oss inn i (Konfliktens nødvendighet – forsoningens pris), men jeg vil begynne med å tenke litt rundt følgende:

Det er naturlig å tenke på deg som en fredens mann. Det tror jeg er ’politisk korrekt’. Du er en kristen, du er prest, du er biskop, og du har sittet i Nobelkomiteen. Men det er nå likevel ikke slik jeg tenker på deg. Jeg tenker mer på at du er ’en forandringens mann’. Og jeg vil jo tenke at også i lys av ditt kall – og som kirkens mann, og som en som bringer det budskapet ut – så er forandring helt sentralt.

Og da er det slik for meg – at all forandring er konfliktfylt – og derfor mener jeg at det er viktig, slik som Sturla (Stålsett) inviterer til – å ikke avvise konflikten. Konflikt er ikke negativt, konflikt er å bryne sine interesser, og skal det bli noe forandring, så er vi nødt til å vedgå at konflikt er en del av det. Forandring og konflikt hører sammen; veldig sjelden er forandring et null-sum-spill. Forandring vil alltid kunne skape konflikt. – Jesus, som du har forkynt, var jo slik sett ”en konfliktens mann”.

Jeg var i Sør-Afrika i 1995, og gikk rundt på kaia i Cape Town sammen med en kollega, og vi snakket om en mann som var mer forandret av konflikt enn oss, og det var Nelson Mandela. – Og så tenker jeg, er ikke Mandela en slags Kristus-skikkelse? Et menneske som har båret en enorm byrde, og så kommer han ut, med et kall og på mange måter frelser folket sitt fra konfliktens undergang.

*****

Poenget mitt er – og det sentrale tema for debatten vår i dag – det er: hvordan mestrer vi konflikt? Og her mener jeg – at Mandela i vår tid er fabelaktig interessant å studere. Fordi han kunne – da han gikk ut av fengselet – valgt den voldelige konflikten, og han ville ha fått full tilslutning til det. – Ja, han ville til og med fått anerkjennelse, langt opp i Drammensveien, for å velge konfliktens vei – dersom han hadde sagt at ’nå var det på tide å ta til våpen’. Men hans refleksjon og hans mestring av hvordan han skulle håndtere konflikten – som jo var helt nødvendig, konflikten i apartheidregimet – og løsningen på den – var altså å mobilisere intellekt og klokskap og ha en kulturell tilnærming, inspirert av afrikanske tradisjoner.

Så derfor tenker jeg – som en slags innledning her – at konflikt er en del av samfunnet vårt. Det er nødvendig å bryte interesser for å få til forandring. Og i et samfunn som har forskjeller, som genererer forskjeller, så må vi altså anerkjenne at konflikter er der.

En viktig ting, for meg, er hvordan vi håndterer konflikter. Jeg mener at Obamas tale, for å si det med Geir Lundestads ord, ’det var ikke en tale, det var en forelesning’. Og av de nobeltalene jeg har hørt, så må dette være noe av det nærmeste det skal være – en forelesning. Jeg er ikke enig i alt han sa – men jeg mener det var en ’comprehensive’ tilnærming til temaet konflikter.

*****

Akkurat nå kommer jeg fra et møte som ble berammet ’utenfor møteboken’, med to sentrale skikkelser i det muslimske miljøet i Norge, som kom med en ny bekymring i forhold til hvordan vi lever sammen i håndteringen av en annen – og helt nødvendig – interessemotsetning – hvordan vi lever sammen – med flere kulturer, flere religioner – og i dialog for fred. Vi har ’dialog om fred’ ute, men vi blir testet her hjemme på hvordan vår kultur er i stand til å håndtere dette.

Da jeg var i kontakt med høyskoler i USA om dette på 1980-tallet, møtte jeg dem som gjorde en hovedtese ut av dette å forstå konflikter som skiftende interesser og posisjoner. Og særlig i vår kultur er vi opptatt av å forsvare våre posisjoner – i ’enstavelser’ – av hva vi skal oppnå, mens våre evner til å forstå disse interessene, som underbygger posisjonene, er svake. Våre tanker går rett til kravene, mens forståelsen av våre egne interesser, som underbygger kravene – ja, de tar vi på ’med harelabb’. Og enda dårligere er vi til å forsøke å forstå – intellektuelt – andres interesser. – Ikke fordi vi skal være enige med dem, men en av grunnene til at vi ikke vil forstå dem, er at vi tror at det å forstå andre er en ’konsesjon’.

Den ’gode forandrer’ vil jo si at det er først når du forstår hva som driver – og motiverer den andre siden – at vi begynner å nærme oss også ivaretakelse av våre egne interesser.

Jeg mener nå det – og jeg ser jeg får to-tre karikaturtegninger om meg i uka med en ’dialog snakkeboble’ – vel, det har jeg vent meg til. Mitt poeng er at jeg mener det er et stort fravær i den norske politiske, intellektuelle og moralske samfunnsdebatten av konflikthåndtering, ja – metoder for konflikthåndtering, og tilnærminger til det. Og da mener jeg alt fra det faglige og akademiske studiet av dette og til det praktiske.

Det er imidlertid en person som deg, Gunnar Stålsett, som har et virke i akkurat dette rommet. Du virker i konflikthåndtering. Og du har jo i den siste tiden oppsøkt noe av det absolutt mest kompliserte – Øst-Timor. Og du forteller historier om det aller mest forferdelige, undertrykkelse, fattigdom, svake statsstrukturer – for å se på nettopp konflikthåndtering.

Jeg kan jo nå la meg inspirere av dette at i Utenriksdepartementet, noen etasjer over Gestapos gamle torturkjellere, ligger nå avdeling for fred og forsoning. Det er en ’billig’ konstatering, men det er likevel interessant, i og med at dette er mennesker som gir bygningen sjel.

Og ’Villa Grande’ var før fylt av ondskap, men er nå fylt av forsøk på kunnskap og forståelse om Holocaust og folkemord. – Jeg mener jo, og det vet du Gunnar, at dialog er noe vi må snakke mer om, og forstå mer av hva som ligger i det – særlig fordi vi lever i en tid hvor dialog bli assosiert med svakhet og vilje til å avgi posisjoner.

Jeg har da en motsatt tilnærming – at dialog ikke er aksept av hva andre står for, nødvendigvis, men det er en inngang, med respekt, til hva den andre står for – og stort sett et redskap, det eneste redskapet, vi har til også å få gjennomslag for våre egne interesser.

Dialog må jo ha konkrete mål, og i konfliktsamarbeid, som vi arbeider med, så kan det handle om reduksjon av vold, det kan handle om respekt for internasjonal humanitærrett, det kan handle om humanitær hjelp, menneskerettigheter, fredsløsninger, også videre. Men dialog er for meg hovedredskapet i engasjementspolitikken. Og jeg tror at vi kommer ut av et tiår som har vært veldig preget av at ’enten så er du med oss’, ’eller så er du mot oss’, svarte mot hvite, det gode mot det onde. Jeg tror at de fleste av oss erkjenner at det er mer komplisert enn det.

Og da, Gunnar, er det jo deg som bør fortelle om alle disse erfaringene. Jeg vet det sitter mange mennesker i Norge som har fått veiledning av deg, i håndtering av konfliktsituasjoner i vår tid. – Enten fordi de har møtt deg, men enda flere fordi de har hørt deg.

Og der vil jeg si, ikke bare som utenriksminister, men personlig, så har jeg opplevd det at din tilnærming, din medmenneskelighet, og din spesielle raushet har inspirert meg mer enn en gang til å tenke etter hva jeg kan gjøre for å forsone meg selv med ting jeg ikke kan forstå.

*****

Helt til sist, så vil jeg komme tilbake til at jeg ikke tror vi kan redusere denne debatten til bare å snakke om de store konfliktene der ute; vi må ta det inn i vårt eget land. Jeg tror vi står midt oppe i en meget spennende og krevende kulturkonflikt i Norge. – Hvor, og for å spissformulere litt, vi har fått en debatt om ytringsfrihet, hvor en dimensjon av ytringsfriheten, en ’test’ på at ytringsfriheten er reell, er at vi har evnen til å såre! – At det liksom ikke er ordentlig ’tæl’ i ytringsfriheten før vi har krenket. Jeg vil mene at dette er en dårlig tilnærming.

Og derfor så ønsker jeg altså et fagseminar om dette når jeg blir 75, slik at vi kan fortsette denne fine diskusjonen, på denne måten. Tusen takk for meg – og hjertelig gratulerer med dagen!