Mine inntrykk fra reisen til Sudan

Et møte med de ledende skikkelsene i Khartoum – de som sitter tett på presidenten, Bashir, mannen straffedomstolen har tiltalt for krigsforbrytelser. Men det betyr ikke at vi ikke kan – og må – snakke med regimet.

Midtveis i to av samtalene kommer en rådgiver inn og gir min motpart et ark med en tekst – på den står et utdrag av mitt innlegg til konferansen (ICC) i Kampala – avsnittet med omtale av Sudan og understrekning av Sudans ansvar for å respektere domstolen.

Dette er ikke plassen for å tenke rundt Norges Sudan-engasjement. En lang historie. Men jeg merker meg: Igjen ber begge parter – NCP med makten i nord og SPLM, frigjøringsbevegelsen i sør – om at vi engasjerer oss, bistår i de kritiske månedene foran oss. Vi har null makt her, ikke noe å presse med – bare kunnskap og erfaring fra mange års engasjement – noen sterke Sudan-miljøer hjemme – nøkkelfolk herfra jobber nå i UD, partene vet hva vi står for – nå ber de om at vi engasjerer oss. Det er dette partene ber om – at Norge virker mellom dem – med de afrikanske nøkkelaktørene – med USA og UK. Om seks måneder er det møte ved korsvei etter fredsavtalen i 2005.

Det meste kan gå veldig galt, og nord og sør kan havne i borgerkrigens hengemyr igjen. Det i seg selv kan tydeliggjøre oppsiden av ikke å havne der. For alle vil rammes. Også nabolandene. Sudan har ni naboer. Afrikas største land. Darfur i vest.

Stort norsk engasjement i sør. Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp, Flyktninghjelpen. De gjør et betydelig arbeid. Verdsettes, gir resultater – og kunnskap. Jeg møter mange på en samling i det norske generalkonsulatet i Juba.

Men også er her dilemma. Etiopias statsminister Zenawi sier til meg på sitt kontor i Addis fredag ettermiddag (4.6): Det finnes to landeplager i Afrika – korrupsjon, og verst er den som følger av å ha store oljeinntekter uten institusjoner på den ene siden – og NGO-invasjon, på den andre siden. De fleste land er rammet av én av dem – Sør-Sudan er rammet av begge.

Det første er lett å forstå. Oljeinntekter uten systemer for å fordele inntekter, spare, investere – det går lett feil. Ikke korrupsjon i tradisjonell forstand, det ser man ditto av i nord – men i sør: snarere penger som kommer inn, uten apparat for å ta i mot. BNP pr. innbygger i Sør-Sudan er på nivå med Ghana. Men fattigdommen er langt større.

Det andre må vi grunne over: ”NGO-invasjon”? Etiopias statsminister mener med det et system som bidrar med tjenester – bra nok – men som ikke bygger kapasitet, og det er fatalt. En strøm av organisasjoner som gjør sitt – som gjør godt – men som ikke setter Sør-Sudan i stand til å drive Sør-Sudan. Vanskelig dilemma.

Samme tendens i Afghanistan. Hva er de beste strategiene for å bygge lokal kapasitet – altså slik at de som hjelpes raskest mulig kan styre og hjelpe seg selv?

Sør-Sudan er fruktbart. Kan bli regionens matfat, sier kjennerne. Men det er langt igjen. På markedene bugner det av varer. Men de er ”Made in Ethiopia” eller ”Made in Uganda”. Det skal omfattende kulturendringer til, for at kvegtradisjonene viker for – eller suppleres med – jordbruk. Men noe skjer. De som har fløyet ut og inn av Juba gjennom årene ser større, grønne dyrkede flekker. Utvikling er en langsom affære.

Salva Kiir – Sør-Sudans president. Nå på hans hjemmebane. Snakker rolig, analytisk og alvorlig om situasjonen og utsiktene frem mot den annonserte folkeavstemningen om uavhengighet for sør. Opplever en stemning av nedtelling, møte med en historisk hendelse, som kan slå flere veier, den virkelige skjebnetimen – fredsavtalen fra 2005 var bare forspillet – nå venter finalen.

(Teksten er et utdrag fra utenriksministerens blogg 5. juni)