Blant de troende (svar til Kristin Clemet)

Kristin Clemet omtaler kapitalismen nærmest som en tro, moralsk overlegen andre økonomiske systemer. Det gjør oss ikke mye klokere når vi skal se fremover for en verdensøkonomi i ubalanse.

Jeg takker for at Kristin Clemet har løftet mine debattinnlegg fra kategorien «tøv» til «langt mer presis» når hun skriver om marked og moral i Dagsavisen 10.2.10 Jeg tror vi kan runde av debatten. Mye av det hun denne gang skriver vil ikke møte motstand hos meg, jeg tenker på hennes omtale av velfungerende markeder og betydningen av frie menneskers valg, og at «velfungerende markeder er et resultat av politikk». Hun har også trolig rett når hun skriver at «alle partier i Norge, kanskje med unntak av Rødt», foretrekker å ha det slik.

Men når den blå tråd i Clemets tanker er at vi alle foretrekker kapitalismen, blir det ganske så upresist for meg. I den lille debatten vi har hatt undrer jeg meg over at Clemet så systematisk avviser å reflektere over mangler og svakheter knyttet til kapitalismen, mens verdensøkonomien vitterlig er i krise. Hun forholder seg til kapitalismen nærmest som en tro. Oppstår det svakheter, så peker hun mot styringssvikt og viser til sosialistene og deres påståtte hang til planøkonomi.

Jeg mener det bør utfordre oss at kapitalismen, som hun mener er moralsk overlegen andre systemer, faktisk kan – ikke alltid – men den kan levere resultater som er dypt umoralske.

Et historisk eksempel er 1900-tallets store økonomiske og politiske kriser som førte med seg to verdenskriger. Den internasjonale erkjennelsen av farene ved ukontrollert kapitalisme førte etter andre verdenskrig til etableringen av nye institusjonelle rammer for styring av markedskreftene, nasjonalt som internasjonalt.

Et eksempel av i dag er det forhold at millioner av mennesker dør av mangel på medisiner som faktisk finnes, men som de fattigste ikke har råd til. Markedet er rasjonelt, de fattigste har ikke råd. Men moralsk er dette krevende. En slik situasjon lå til grunn for den store mobiliseringen for vaksiner til alle verdens barn, der stater og private går forbi markedet og sikrer at barn i fattige land faktisk får sine vaksiner – altså som et resultat av politikk om man vil.

En vilje til undring har nylig kommet fra en politisk leder som bør stå Clemet nærmere enn meg; Frankrikes president Nicholas Sarkozy. Til den økonomiske eliten i Davos tok han i januar et ganske flengende oppgjør ved sider av kapitalismen. Han peker på at globaliseringen gikk av sporet i det øyeblikk det ble ansett at markedet alltid hadde rett og at ingen annen logikk kunne gjelde. Han viser til fremveksten av en kapitalisme der det ble normalt å leke med andres penger, å tjene lettvint og raskt uten særlig innsats og uten å skape verdier eller arbeid, en tilstand der her og nå er alt og fremtiden ikke teller.

Sarkozy er ikke mot kapitalismen, men han går grundig inn i hvordan han mener krisen nettopp har svekket verdigrunnlaget, hvordan verden trenger regler, prinsipper og styresett som reflekterer felles verdier, ja han snakker om behov for en felles moral. Poenget fra min første artikkel var undringen over at norsk høyreside, sist ved Kristin Clemet, viser så liten interesse for denne debatten, til NHOs årskonferanse banket hun inn med store bokstaver at kapitalismen er andre systemer moralsk overlegen.

Der ute – og her hjemme – trengs viktige debatter både om systemenes virkemåte og om nye ideer for styring og regulering. Det er debatter som springer ut av at noe ikke fungerer som det skal – verken økonomisk, politisk eller moralsk.