Svar på interpellasjon fra Frp om utenrikstjenestens fremtidige oppgaver

Interpellasjon fra stortingsrepresentant Morten Høglund (Frp):
Norsk utenrikspolitikk må ha som det primære mål å sikre norske interesser ute i verden, og dette må igjen gjenspeiles i de prioriteringer som gjøres i Utenriksdepartementet og ved våre utenriksstasjoner. Globaliseringen har økt behovet for en sterk politisk, økonomisk og kommersiell tilstedeværelse i utlandet og synliggjort viktigheten av en fleksibel ambassade og konsulatstruktur tilpasset disse utfordringene. Den økende internasjonaliseringen av norsk næringsliv stiller samtidig nye krav til den bistand som ytes fra norske myndigheters side. Hvordan ser utenriksministeren for seg den fremtidige organiseringen av norske utenriksstasjoner i lys av de utfordringer som skisseres?

Sjekkes mot fremføringen

Utenriksminister Jonas Gahr Støres hovedinnlegg:

President,

Representanten Høglund tar opp viktige spørsmål om norsk utenrikstjeneste, og det gir en god anledning til å legge frem i denne sal noen tanker og perspektiver om utviklingen av utenrikstjenesten fremover. – Utover de debatter vi har om slike spørsmål blant annet i budsjettsammenheng når den årlige budsjettproposisjonen som bevilger til drift av utenrikstjenesten, behandles. 

Jeg vil først kommentere de premissene som interpellanten legger til grunn – at globaliseringen har økt behovet for en sterk politisk, økonomisk og kommersiell tilstedeværelse i utlandet. Det kan jeg helt klart slutte meg til.

Det samme gjelder hans vurdering av den økende internasjonalisering av norsk næringsliv, som stiller nye krav til bistand som ytes fra norske myndigheters side.

Det er ved gjentatte anledninger slått fast at norsk utenrikspolitikk må ha som sitt primære mål å sikre norske interesser ute i verden, og at dette må gjenspeiles i prioriteringer som gjøres i Utenriksdepartementet og ved våre utenriksstasjoner.

Dette har vært – og er – reflektert i Utenrikstjenesteloven og Utenriksinstruksen – og det reflekteres i sammenheng med de årlige budsjettproposisjoner. 

Men, President,

tolkningen og implikasjonene av dette utsagnet beror også på hva man legger i uttrykket ”norske interesser”.  I fjor ble Stortingsmelding nr. 15 (2008 – 2009) om ”Interesser, ansvar og muligheter” fremlagt. I meldingen rehabiliteres – hvis jeg kan si det slik – interesser som fundamentet i utenrikspolitikken.

Med en interesseorientert utenrikspolitikk menes bl.a. en politikk som systematisk søker å fremme det norske samfunnets velferd, sikkerhet og grunnleggende verdier. Dette perspektivet ble grundig utredet og debattert i denne sal i fjor. Det følger av dette at interesser ikke er en gitt størrelse, det vil være avhengig av politiske vurderinger, som naturlig er i et demokrati.

Globalisering og geopolitiske endringer gjør at interesser og verdier veves stadig tettere sammen, og stedet ”langt unna Norge” finnes ikke lenger i utenrikspolitikken, og heller ikke for norsk næringsliv eller andre norske reisende. 

Interpellanten Høglund peker på at globaliseringen har synliggjort betydningen av en fleksibel ambassade- og konsulatstruktur. Det er jeg helt enig i, og la meg vise til de tilpasninger som regjeringen har foretatt.

Norge var ved inngangen til 2010 representert med diplomatisk eller fagkonsulær representasjon i 92 land, med til sammen 110 fagstasjoner, det vil si 88 ambassader, 11 generalkonsulater, tre ambassadeseksjoner, ett representasjonskontor og syv faste delegasjoner.

Hvis vi ser på de siste seks årene, fra 2005 til 2010, er det blitt opprettet to ambassader, tre ambassadeseksjoner og fire generalkonsulater. Samtidig er fire diplomatiske representasjoner oppgradert til fullverdige ambassader. I samme periode er det blitt lagt ned to ambassader og to generalkonsulater.

Vår stab i utlandet var i 2005 samlet sett på 1523 årsverk, mens den nå er 1616 årsverk. Antallet ansatte gir et høyere tall. Disse endringene vitner om økt norsk tilstedeværelse i utlandet – og om en aktiv tilpasning av norsk utenrikstjeneste.

Økningen har nesten i sin helhet skjedd ved at antall lokalt ansatte på stasjonene har økt. Mange av disse jobber med å bistå norske bedrifter og bedrifter på tjenestestedet som ønsker kontakt med norske selskaper. Det har også vært en økning av antall såkalte spesialutsendinger, det vil si ansatte fra andre deler av forvaltningen som tjenestegjør i utenrikstjenesten i en periode for å arbeide på sitt fagfelt.

Fra regjeringens side er disse tilpasningene uttrykk for en helhetlig vurdering, hvor økonomiske interesser er veid opp mot alle andre viktige oppgaver som utenriksstasjonene skal ivareta. Og innenfor de budsjettmessige rammer som Stortinget bevilger.

Beslutningene om å opprette ambassader i Alger og Astana og generalkonsulater i Guangzhou og Hamburg, var basert på slike vurderinger – og ikke minst veide næringsinteressene tungt her.

I tillegg, President, kommer de tilpasninger som fortløpende finner sted innenfor nåværende struktur og oppsett.

Mange av utenriksstasjonene rapporterer om at fremme av norsk næringslivs interesser og kontakter opptar en stadig større del av deres totale ressursbruk. Dette er også et arbeidsfelt jeg selv prioriterer, hjemme og ute.

Ressursene vi har til disposisjon søkes hele tiden kanalisert mot de mest prioriterte oppgaver eller de tjenester hvor det er stor etterspørsel og klare politiske behov, noe som varierer fra sted til sted og i tid. Vi ønsker å demonstrere en fleksibilitet i systemet som er av stor betydning for at utenrikstjenesten kan fungere på en effektiv måte.

President, når det gjelder den fremtidige organiseringen av norske utenriksstasjoner, vil jeg igjen vise til Stortingsmelding 15 og Komiteens behandling av den. Den inneholder et eget kapittel 14 om utenrikstjenestens oppgaver med å sikre norske økonomiske og samfunnsmessige interesser i en globalisert verden.

Det understrekes her at ansvaret for å håndtere internasjonale økonomiske spørsmål er fordelt på flere departementer og at et godt samarbeid mellom disse er viktig. Videre anses utenriksstasjonene og Innovasjon Norge som sentrale kontaktpunkter og døråpnere for norsk næringsliv.

Flere store norske bedrifter vokser i hovedsak utenfor Norges grenser og norske utenriksstasjoners plassering, oppgaver og prioriteringer må fortløpende vurderes i lys av dette. Arbeidet for å bedre norsk næringslivs tilgang til utenlandske markeder – i tillegg til alt arbeid for å gjøre rammebetingelsene for norsk næringsliv så gode som mulige hele tiden - blant annen innen rammen av EØS, WTO, OECD, og andre fora – er en helt sentral oppgave i norsk utenrikspolitikk og dermed for utenrikstjenesten. 

Utover dette skal jeg være varsom med å binde utenriksstasjonene til én bestemt arbeidsmessig struktur over et bestemt tidsrom. Fleksibilitet må være stikkordet. Vi har alle erfart hvordan vi lever i en global og raskt omskiftelig verden, hvor uventede hendelser og utviklingstrekk, som terrorangrep, konkurser i USA, global finanskrise, pandemier eller vulkanutbrudd – ja, eller nye muligheter eller gjennombrudd for norske interesser - gjør at det raskt kan skapes usikkerhet om rammebetingelsene vi opererer under på ulike områder. Dette gjelder ikke minst innen arbeidet med å fremme våre økonomiske og kommersielle interesser i utlandet – som på feltene energi, miljø og klima.

Vi tilstreber en fleksibel utenrikstjeneste som kan tilby næringsliv, offentlig forvaltning og norske borgere i utlandet et bredt spekter av tjenester som varierer over tid og sted. Vi må derfor søke å tilpasse organisasjonen løpende, og vi må forsøke å kanalisere ressurser dit vi får mest mulig igjen for dem.

Behov og etterspørsel etter ulike tjenester bør være en sentral, retningsgivende faktor for organiseringen av arbeidet med å fremme norske interesser i utlandet.

Det er også viktig at den gjeldende stasjonssjef har en betydelig grad av mulighet til å tilpasse tjenestene på sitt tjenestested.

President,

Vi har i dag et stort apparat for å fremme næringsinteresser i utlandet, og utenriksstasjonene spiller en viktig rolle, ikke i isolasjon, men i samspill med andre aktører. Dette gjelder først og fremst gjennom et omfattende, formelt og uformelt, samarbeid med Innovasjon Norge som har 30 utenlandskontorer. Avtalen mellom Utenriksdepartementet og Innovasjon Norge innebærer blant annet at utenriksstasjonene skal representere Innovasjon Norge i markeder hvor Innovasjon Norge ikke selv er tilstede.

I tillegg kommer et uformelt samarbeid ute som ofte betegnes som ”Team Norway”. Her samarbeider utenriksstasjonene og utekontorene til Innovasjon Norge nært med bl.a. Intsok, Intpow og Eksportutvalget for fisk, som har fokus på å internasjonalisere norsk næringsliv innen olje og gass, fornybar energi og fisk.

Til sammen utgjør dette et nettverk som bistår norsk næringsliv med en rekke ulike tjenester i forskjellige markeder mange steder i verden. Endringer som gjennomføres i organiseringen av utenriksstasjonene, må derfor ses i sammenheng med forholdet til det øvrige nettverket. Videre er det viktig å ta hensyn til at det også finner sted tilpasninger bl.a. hos Innovasjon Norge, som har sine egne kriterier for å opprette eller nedlegge kontorer i utlandet.

Min erfaring er at vi har en utenrikstjeneste som har et fokus på å fremme bredden av norske interesser i utlandet – ikke minst næringsinteressene – på en effektiv måte. Summen av tilbakemeldinger er positiv. Men vi skal aldri sette oss tilbake – og si at vi er i mål. Her – som ellers – må det være vilje til kontinuerlig forbedring og læring – ikke minst basert på hva næringslivet trenger.

Vårt fokus vil fortsatt være å ha en tjeneste som er så effektiv, kompetent, brukervennlig og tilgjengelig som mulig.

Samtidig skal vi utvikle vår kompetanse på områder som tillegges økende vekt, ofte utover det rent kommersielle – som kompetanse om bedriftenes sosiale samfunnsansvar – også kjent som CSR. Her har vi et tett samspill med nærings- og arbeidslivets organisasjoner – som i arbeidet med ”Stortingsmeldingen om næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi” (nr. 10 (2008-2009)) i forrige periode. Vi har erfart at norske bedrifter i økende grad søker Utenriksdepartementets råd når det gjelder synet på CSR i det ene eller andre markedet.

Jeg har opplevd interesse for slike spørsmål fra blant annet Hydro i forbindelse med det nylige annonserte oppkjøpet i Brasil som vil bringe selskapet i nærkontakt med slike beslektede spørsmål. Vi vil gjøre det vi kan for bistå selskapet også her.

Og jeg fikk en annen refleksjon rundt dette da Serbias president Tadic, på besøk i Norge i går og i dag, berømmet Telenor for selskapets opptreden i Serbia – med vekt på både bedriftens investeringer - men også på opptreden i forhold til dens samfunnsansvar.

Utenriksdepartementet vil på denne bakgrunn, President, – fortsatt ha fokus på å bistå norsk næringsliv i utlandet – støtte deres verdiskaping, med det beste vi har av vår kompetanse, og i samspill med våre partnere. Så vil strukturen på tjenestens nærvær måtte tilpasses behovene fortløpende.

****

Morten Høglund (Frp):
Jeg vil først få takke utenriksministeren for et svært grundig svar. Han redegjorde på en god måte for utviklingen og for situasjonen i norsk utenrikstjeneste. Jeg er helt enig med utenriksministeren i at vi nok vil se litt forskjellig på hva som er norske interesser. Da jeg snakket om at vi faktisk har en mindre misjonerende utenrikspolitikk i dag, så var det fra min side ment som ros til utenriksministeren.

Ja, vi skal lytte til næringslivet, og jeg er glad for at utenriksministeren bekrefter det. For selv om dette skjedde før denne regjeringen trådte i kraft, så var situasjonen rundt nedleggelsen og forslaget om nedleggelse i Abu Dhabi et eksempel som jeg håper vi vil unngå i fremtiden. Derfor tror jeg det er viktig å ta næringslivet med på råd.

Det er også viktig å diskutere med Stortinget, og jeg er glad for den åpenhet som utenriksministeren her viser. Selv om vi alle er enige om at dette og mange andre spørsmål innenfor utenrikspolitikken endelig er Regjeringens ansvar, så diskuteres jo mange av disse spørsmålene i ulike fora i Stortinget. Men opprettelse og nedleggelse av utenriksstasjoner kommer sjelden til Stortinget på annen måte enn som en merknad i f.eks. et budsjettdokument. Jeg vil utfordre utenriksministeren til å ta dette opp – ikke for å be om et vedtak, men rett og slett for å diskutere det og for å avstemme utenriksministerens oppfatning med Stortingets. Fleksibilitet er veldig bra, og jeg setter pris på den tilnærmingen.

Min utfordring, som kanskje utenriksministeren kan si noe om nå, er dette nordiske samarbeidet og hva som kan komme ut av det rent praktisk. Der har det jo vært ulike ambisjoner. Vi har fått til noe – samarbeid om etablering av bygg osv. – men kan vi tenke oss at dette løftes videre fremover, og at – utenriksministeren var inne på dette i sin redegjørelse tidligere i dag – dette er et tema når de nordiske utenriksministrene møtes? Og kan vi se for oss praktiske resultater av et slikt samarbeid nå fremover?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (svarinnlegg):
Jeg forsto at det med «misjonering» var et kompliment, og jeg tok det også som det. Jeg har betydelig respekt for misjonærer, de som driver med det på ordentlig vis, men det er ikke vår oppgave, så jeg tar den rosen med meg og setter på pris på den.

Det er klart at skal man opprette nye stasjoner, tror jeg tilnærmingen må være at vi også må være åpne for å nedlegge. Det er ikke det at det er et gitt nullsumspill, men jeg opererer ut fra bildet om at vi har rammer som vi må finne oss til rette innenfor.

Jeg er åpen for at vi har en diskusjon om hvor det kan være naturlig å legge ned, men jeg tror at det er en krevende diskusjon å føre som en konsultasjon, fordi det alltid vil være motstand mot å legge ned. Jeg må si jeg har respekt for motstanden mot å gjøre endringer – ikke legge ned, men gjøre endringer – i Edinburgh og Minneapolis. Jeg har besøkt begge steder, og finner dem i tilfredsstillende drift. Nå kommer den nye generalkonsulen i Minneapolis på besøk til Norge om få dager, og både Walter Mondale og den nye Gary Gandrud rapporterer at dette er en spennende stasjon i dag. Men det var jo stor støy rundt de endringene. Der var smertefulle, som alle slike endringer er, for de berører innlevde tradisjoner – men de var altså nødvendige for å kunne åpne et nærvær sør i Spania og sør i Kina. Slik at: ja, konsultasjoner, men det er nok til syvende og sist egentlig derfor regjeringen har dette ansvaret, fordi den altså må gjøre noen smertefulle kutt for å kunne opprette på andre områder. Men vi skal ha åpenhet rundt det, det er jeg enig i. For øvrig er jeg enig med representanten i at Gulfen er et område som er av økende betydning for Norge – hele denne regionen, opp mot Sentral-Asia – og jeg tror vi har gjenspeilet det i vårt nærvær i vår tid.

Når det gjelder nordisk samarbeid, er dette veldig nært. Det skjer mellom administrasjonene ukentlig, også mellom stasjonssjefene ukentlig og kanskje daglig – særlig på det konsulære området. I Stoltenberg-rapporten er tett samarbeid framhevet som et eget område. Jeg opplever at det mellom ministrene er en utstrakt vilje i å gå ganske langt på dette området. Samtidig opplever vi også her visse begrensninger rundt hvor mye ambassader mellom selvstendige land kan gjøre sammen. Det er noen som ser for seg – Stoltenberg var inne på det – at man burde kunne ha en felles ambassade under felles sjef, men med ulik rapportering. Det tror jeg er et drøyt stykke fra der vi står i dag.

Men nå, når de nordiske landene – både av økonomiske grunner og som følge av denne EU-utenrikstjenesten som jeg har rapportert om – kommer til å gjøre endringer, skal vi være på vakt og følge det nøye, særlig hvis det blir en trend at mange nordiske land legger ned, og så peker på Norge for det konsulære arbeidet. Det må altså være en viss balanse i sakene. Men her har vi gudskjelov en såpass tett dialog, at vi kan si fra om det i god tid, og jeg ser på det nordiske samarbeidet som en ganske unik ressurs når det gjelder å ta vare på norske interesser i utlandet.

Jeg så bl.a. da vi åpnet ambassade i Astana, at finnene kommer inn i den del av leilighetskomplekset hvor vi er. Slike eksempler er positive, vårt nærvær i Irak hos svenskene er et annet eksempel.

*****

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (sluttinnlegg):
På det overordnede plan er det mye enighet, men representanten Gustavsen stilte det interessante politiske spørsmålet, og vi fikk et vagt svar. Jeg ønsker velkommen den listen til Fremskrittspartiet, vil jeg si, for et kutt på 100 mill. kr og mer på det vi i UD kaller drift 02. Det er drift av den tradisjonelle utenrikstjenesten – drift, ikke kutt i programmet, men drift. Jeg vil gjerne se listen, samtidig som man kan garantere for å opprettholde tilbudet til nordmenn, næringsliv og reisende. Det imøteser jeg. Jeg anser at vi nå har fått løfte om det, og jeg vil studere listen med interesse når den kommer. Postadressen min er klar.

Det ble sagt av representanten Kristiansen at det å håndtere kriser tester hvordan utenrikstjenesten jobber. Det er jeg meg fullt bevisst. Ingen krise er lik den forrige. Derfor må vi lære av de forrige, men være forberedt på at det kommer noe helt nytt. Jeg opplever at vi har vist forbedret evne til å møte det – fra krigen i Libanon til andre episoder av vekslende karakter.

Jeg vil bruke denne anledningen til å vise til det operative senteret vi nå har laget i UD, som er døgnbemannet, og som setter nordmenn som kontakter en ambassade ute utenfor åpningstid, i direkte kontakt med en telefon som kan gi svar og anvisninger. Også det kontoret må vi finne plass til innenfor eksisterende budsjetter, og det har vi funnet plass til gjennom effektivisering i utenrikstjenesten.

Så er jeg helt enig med representanten Høybråten i at det er viktig å avklare forventningene – hva det er realistisk å forvente. Jeg opplever å bruke mye tid på det, faktisk, fra det vanlige budskapet om at folk må tegne reiseforsikring – et helt elementært budskap, en av fem som reiser gjør det ikke. Det gjennomføres 22 millioner reiser av nordmenn i året, mange av dem til utlandet, mange av dem til krevende strøk. Vi vil fortsette med det. Det er en styrke for Regjeringen at dette også vektlegges i Stortinget utenom en krise, for det er klart at når krisen rammer den enkelte, hvor langt ute man enn er, kan man på teoretisk grunnlag godt si at det ikke finnes noen velferdsstat på det stedet, men den enkelte borger, tror jeg, har det i ryggmargen å da stille ganske klare forventninger. Vi håndterer, som representanten Gustavsen sa, 80 000 saker hvert år, omtrent.

Dette er en debatt som egentlig kommer i forlengelsen av våre utenrikspolitiske prioriteringer og mål. Derfor lå det inne som et eget kapittel i St.meld. nr. 15. Med det doble prerogativ som representanten Høybråten viser til, og som vi er oss bevisst, synes jeg også det er en legitim debatt her, og jeg ønsker spørsmålet fra interpellanten velkommen.

*****

For alle de øvrige innlegg se Stortingets nettsider.