Utenfor synsranden

Vi verner ikke nordmenns sikkerhet bare ved norskegrensen. I utenrikspolitikken har ”langt borte” kommet veldig nært. Sommeren gir tid til tanker om verden bortenfor horisonten.

Fra mitt sommervindu utenfor Tvedestrand ser jeg ut mot havet der et av norgeshistoriens mest dramatiske sjøslag fant sted, i juli 1812. Napoleonskrigene herjet Europa. Gjennom unionen med Danmark ble Norge rammet militært og økonomisk gjennom en brutal sjøblokade, effektivt håndhevet av den mektige britiske marinen. ”Den fattige sultet, den rike led savn”, skrev Henrik Ibsen i Terje Vigen.

Gjennom juli måned for 198 år siden speidet den britiske flåten med linjeskipet Dictator i spissen etter den siste dansk-norske stolthet, fregatten Najaden, som lå skjult i ly av sørlandsskjærgården. Rett utenfor mitt vindu fikk Dictator los på fregatten, briten sto inn mellom holmene, jaget sitt bytte opp fjordene før hun i en halsløs manøver tok seg helt inn på Lyngør havn og senket Najaden. ”Lykken er med den engelske mann på rov mellom Norges skjær”, konstaterte Ibsen.

Utsynet mot denne skjærgården i juli 2010 må være akkurat som i 1812. Men tenk hvor annerledes verden er! Skagerrak var den gang som et verdenshav, en arena for krig og fred. I dag er det lille havet mer som en innsjø der titusener av dansker, svensker og nordmenn seiler på kryss og tvers og nå ferierer i fred.

Men den norske sommerfreden lar seg ikke befale. Brått slår den store verden innover oss, som da vi mottok budskapet om falne norske soldater i Afghanistan. Eller når vi nå følger etterforskningen av mistanke om terrorplott på norsk jord. Vi blir minnet om at vår sikkerhet og sårbarhet ikke stopper ved Norges grenser.

”All politikk er lokal”, sier amerikanerne. Ja, vi lever hverdagene på våre lokale hjemsteder som før. Men våre liv har fått en global utstrekning. Klima og miljø, terrorisme og kriminalitet, arbeid og privatøkonomi, migrasjon, velferd og helse, prisene på matvarene – alt dette som er viktig i det nære livet – det er forbundet med hendelser og utviklingstrekk ”langt borte”.

Denne dype gjensidige avhengigheten er ikke politisk bestemt. Den formes og forsterkes i takt med den økonomiske, teknologiske, kulturelle og politiske utviklingen, ikke som en ny orden, snarere som en ”kompleks uorden”. Makt og innflytelse flyttes og andre verdier får større gjennomslag fordi nye stater rykker opp i den verdenspolitiske toppdivisjonen. Nye drivkrefter former folk og staters syn på hva fremtiden vil by på.

Den franske samfunnsviteren Dominique Moïsi skriver i sin bok ”Geopolitics of Emotion” om menneskenes opplevelse av håp, frykt og ydmykelse. Søken etter identitet, tilhørighet og fremtidsutsikter har erstattet ideologienes rolle som motor i historien, vi går fra et amerikansk århundre, ideologienes århundre til et asiatisk århundre, identitetenes århundre, skriver Moïsi.

I følge en stor måling er Norge et av verdens tjuende mest globaliserte samfunn. Mye av det vi lever av – olje, gass, skipsfart, sjømat – er i stor grad styrt av internasjonale konjunkturer og geopolitiske endringer. Derfor kan ikke det moderne Norge bygges bare fra ”innsiden”. Levedyktig norsk samfunnsutvikling er knyttet til utviklingen over hele verden, slik vi får illustrert gjennom vårt politiske og militære engasjement i Afghanistan, fundert på et tydelig FN mandat.

Vi skuer nå mot to nye strategiske horisonter der Norges hovedinteresser og andre områder av politikken vil bli særlig berørt i årene som kommer: Den første horisonten er den store forskyvingen mot øst. Kina og de andre fremvoksende økonomiene i Asia flytter verdens tyngdepunkt fra Atlanterhavet og østover. Bølgen er i gang og vil vare som dønninger i mange år.

Vi har ennå ikke helt erkjent betydningen av dette. Til nå har vi sett det som en forflytning av produksjon og økonomisk makt i retning Kina. Men fenomenet stikker mye dypere. Nye stater med sine egne verdigrunnlag blir førende politisk og kulturelt gjennom økonomisk tyngde. At ”vestlige” land er i mindretall i verden, er ikke noe nytt. Men at ”ikke-vestlige” stater blir økonomisk og teknologisk ledende, handler om et vannskille. Og: Disse statene vil neppe bli ledende i verdensøkonomien uten at de også vil lede an i verdenspolitikken. De både må og vil ta større internasjonalt ansvar.  Gradvis er vi på vei mot den mest omfattende endring av internasjonal orden siden etableringen av det europeiske statssystemet på 1600-tallet.

Endringene vil påvirke våre liv og hvordan verdens land organiserer internasjonalt samarbeid. Mens behovet for avtaler som gjelder alle stater øker – som innen klima og handel – vil det bli enda mer krevende å bli enige når så mange med styrket selvbevissthet skal enes. Dette blir neppe mye enklere ved å flytte vedtak fra et FN av 192 stater til det uformelle organet G 20. Vi vil oppleve økte spenninger om bl.a. menneskerettigheter, kultur, religion, identitet og verdier, og i synet på klima og økonomisk utvikling. Vi kan få større gjensidig avhengighet økonomisk, men større motsetninger og handlingslammelse politisk. I sum et fundamentalt demokratisk problem.

Den andre strategiske horisonten åpner seg mot nord. Vi ser en omkastning av landskapet rundt Norge, en forflytning av verdens tyngdepunkt og oppmerksomhet nordover. Nedsmeltingen i Arktis er i gang og i dette århundre vil store deler av Polhavet bli isfritt hele eller deler av året. Det åpner seg et nytt gigantisk område for skipstrafikk, ressursutnyttelse og annen aktivitet, med nye politiske, økonomiske og miljømessige utfordringer i kjølvannet. Vi står ved kanten av et ”nytt” verdenshav ved Norges kyst, et hav som vil knytte Asia, Europa og Amerika sammen med kortere avstander og med økt adgang til verdifulle naturressurser.

Begge disse nye horisontene gir oss utfordringer og muligheter. To perspektiver blir avgjørende for vår egen utenrikspolitikk: For det første; vi må være strategiske. Vi må forstå våre egne interesser og vite hva som påvirker vår trygghet og velferd. For det andre; vi må prioritere og vi må ha et skarpt fokus på å bidra der vi har mulighet til å gjøre en forskjell. For Norge i 2010 er en overskuddsnasjon, i kontrast til den fattige nasjonen uten stat i 1812. Det forplikter.

Norge er som alle andre stater i dag berørt av horisonten mot øst. I skuet mot nord er vi i tillegg en aktør. Det forplikter og gjør nordområdepolitikken helt sentral. Vi vil befinne oss i et nytt strategisk og geopolitisk landskap. Vårt nære naboskap med Russland får en tydeligere arktisk dimensjon. Vi vil bygge videre på de forbindelsene vi har jobbet for siden 1990-tallet. Med delelinjeavtalen viser våre to land vei i hvordan uavklarte spørsmål løses tålmodig og fredelig i Barentshavet og i Arktis.

Vi må ta inn over oss disse utviklingstrekkene og møte dem gjennom planlegging av offentlig og privat virksomhet, gjennom utvikling av kunnskap og gjennom den løpende samtalen i samfunnet. Regjeringen har utviklet en Kina-strategi og en India-strategi i nært samråd med næringsliv, universiteter og sivilsamfunnet. Nå starter arbeidet med en Brasil-strategi over samme lest. Summen av dette vil også få konsekvenser for hvordan utenrikstjenesten bruker sine ressurser; hvor og på hvilken måte vi velger å være tilstede.

Samtidig må disse nye horisontene ikke få sperre for andre utsyn. Vi må fortsatt ha fokus på en verden i Sør der millioner fortsatt kjemper med utrygge veier ut av fattigdom, i en verden der vi kan telle ni milliarder mennesker om 40-50 år. Men vi må i større grad satse der vi kan gjøre en forskjell, slik vi nå ser positive resultater av en systematisk satsing på økt vaksinedekning i fattige land de siste ti årene. Og slik vi også gjør gjennom skogsatsingen som virkelig monner i klimaarbeidet.

Skagerrak er lite og det er heldigvis lenge siden sist det sto sjøslag i vår skjærgård. Men dette er fortsatt et hav der folk til alle tider har fundert over hva som skjuler seg over havranden. Det er god sommersyssel. Men vi må også utvide havranden til tanker om den norske samfunnshorisonten, og tenke over hvor nær hele verden har kommet oss. Det er i økende grad der ute, utenfor synsranden, at vi må ta vare på og forvalte det norske samfunnets moderne yttergrenser og velferdsutfordringer.

Fortsatt god sommer!