Blant de troende

Civita-leder Kristin Clemet tegner kartet for en ideologisk plattform når hun erklærer at kapitalismen er moralsk overlegen alle andre verdisystemer. Men kartet passer dårlig for det norske terrenget.

De sosiale og realøkonomiske konsekvensene av finanskrisen ruller nå inn over mange land, med økende arbeidsledighet, voksende statsgjeld, uhåndterlige underskudd, økte sosiale spenninger og hvem vet; kommende politiske kriser.

Under NHOs årskonferanse 7. januar 2010 holdt Kristin Clemet et innlegg der hun kunne berolige forsamlingen om at finanskrisen slett ikke har gjort alle til sosialister. Tvert imot var dette tiden for å betro seg til kapitalismen – som moralsk overlegen alle andre systemer.

Da krisen raste mente Clemet at den var et nederlag for politikken. Det er jeg enig i, i den forstand at politikken ikke regulerte markedene godt nok. Finansmarkeder løp løpsk, ubalanser bygget seg opp, bobler vokste, grådighet fikk feste. Fraværet av styring – globalt og nasjonalt – satte hele samfunn på spill. Vanlige mennesker får betale den høyeste prisen, og de med minst ansvar for det som gikk galt, må ta støyten.

Clemet og jeg er begge tilhengere av markedsøkonomi. Men jeg er tilhenger av en markedsøkonomi i samspill med en sterk stat, en effektiv og ansvarlig offentlig sektor og et aktivt sivilt samfunn; en blandingsøkonomi som vi har i Norge. Markedet kan ikke være et mål i seg selv. Markedet kan være en god tjener, men en farlig herre. Mange av kjennetegnene ved det norske velferdssamfunnet er utviklet som en barriere mot den rene markedslogikken. Det handler om politiske vedtak drevet igjennom på tross av, ikke på grunn av verdisettet i kapitalismen.

Verdimessig bygger velferdssamfunnet på premisset om at kapitalismen ikke er et overlegent moralsk verdisystem, ja velferdssamfunnet er det politiske instrumentet som gjør at vi kan leve og virke i markedsøkonomien.

Det er nettopp dette Clemet og Civita utfordrer ved trosbekjennelsen til kapitalismen som moralsk overlegen – en ideologisk argumentrekke som i praktisk politikk vil underkjenne kjerneforhold ved den norske modellen, forhold som setter grenser for markedet og som bidrar til større stabilitet i økonomi og samfunn: En arbeidsmarkedspolitikk med statlig deltakelse, en aktiv fordelingspolitikk som sikrer små forskjeller, velferdsløft for barnefamilier og aktiv likestillingspolitikk. Alt dette er resultat av politiske valg. Det sikrer mennesker bedre liv – og det bidrar til å styrke norsk konkurransekraft.

Høyresiden er mest opptatt av å feire at vi ikke endte opp som sosialister etter finanskrisen. Det etterlatte inntrykk er at sosialistene regulerte feil så markedene gikk over styr. Men hva med Islands høyreregjering som gjennom nesten 20 år systematisk fjernet reguleringer og kontroll inntil korthuset raste og satte landet over styr? Hva med land som bygget ned de sosiale sikkerhetsnettene slik at folks økonomi raseres når krisen melder seg?

Clemet viser ofte til at millioner av mennesker er løftet ut av fattigdom gjennom handel og voksende markeder. Ingen uenighet her. Men jeg undres over tausheten i forhold til hvordan såkalt velfungerende markeder svikter i å nå viktige menneskelige mål; som at en milliard mennesker sulter eller like mange ikke har tilgang til medisiner som faktisk eksisterer. Clemet og jeg er enig i at markedet vil drive frem nye teknologier mot klimakrisen. Men hva svarer vi Sir Nicholas Stern, som skriver at det må sees som gigantisk markedssvikt at økonomiens virkemåte truer klima og livsgrunnlaget på jorda?

Tidlig på 1990-tallet hørte vi gjenklang av budskapene fra dagens Civita: Tiden var ute for de nordiske modellene, staten var for stor, skattene for høye, fagforeningene for sterke, enerne for få. I globaliseringens tid var det rop om mer privatisering, mer marked, mindre stat, mindre politikk. Det budskapet har forstummet. Ettertiden har vist at de samfunnene som sto imot rene markedsoppskrifter var mer robuste i møte med krisen. Blant annet fordi det aldri ble flertall for å anse kapitalismen som et moralsk overlegent verdisystem.

Her kommer nå den norske høyresidens tenketank, et ekko fra de nykonservative under Bush, og vi kan trekke linjer til hva et politisk prosjekt av Høyre og Frp vil gjøre i praktisk politikk. Et prosjekt som erklærer at kapitalismen er andre tenkemåter moralsk overlegne, bør sende budskap til langt flere enn markedsøkonomene. Det er et budskap som går rett der det hører hjemme – til politikken