Tusenårsmålene – flopp eller suksess? Hva gjør Norge?

Noen punkter fra innledningen (sjekkes mot fremføring)

 

 

• Norge har vært en sterk pådriver for å få begrepet væpnet vold inn i felleserklæringen som skal legges fram under toppmøtet om tusenårsmålene i New York. Men motstanden har vært for stor og forhandlingene har vært vanskelige. Væpnet vold hindrer fattigdomsbekjempelse.  
• Den globale maktforskyvningen gjør seg gjeldende. Kina og India med veldig presise synspunkter. Det gjør prosessen komplisert – men gir samtidig slutterklæringen større legitimitet. 
• Glad for at likestilling har fått større vekt i erklæringen, som vil danne grunnlaget for verdens fattigdomsbekjempelse de fem neste årene. Et viktig gjennombrudd. Vi når ingen av de andre målene hvis ikke kvinners stilling bedres. 
• Til erklæringen: De 192 FN-landene er blitt enige om at det vil være mulig å nå tusenårsmålene innen 2015. Samtidig: dyp bekymring for at forskjellene i folks levekår innen land og mellom land fortsatt er betydelige.  
• Finanskrisen har undergravd fattigdomsbekjempelsen i mange utviklingsland. Krisen kan komme til å bidra til at man ikke når målene. 
• Norge er fornøyd med erklæringen, selv om vi hadde ønsket at formuleringene var annerledes på en rekke punkter. De som mener at tusenårsmålene er ”mer en flopp enn en suksess”, tar feil. Vi ligger an til å halvere fattigdommen innen 2015. Samtidig: Virkemidlene og de konkrete målene må evalueres og eventuelt endres.  
• I 1990 levde 47 prosent av verdens befolkning i absolutt fattigdom. I dag er andelen redusert til 26 prosent. Men det er klart at det er umulig å fastslå hvor mye som skyldes tusenårsmålene og hvor mye som kan skyldes andre faktorer (som f.eks. den raske og store økonomiske utviklingen i land som Kina, India og Brasil). Vi har ingen ”metode” for å finne ut hvordan situasjonen hadde vært uten tusenårsmålene. 
• Langt igjen på enkelte områder: Norge spesielt opptatt av: Barnedødelighet, som er redusert fra 12 til 8 millioner i året, og dødelighet blant fødende kvinner. Fortsatt dør én kvinne per minutt under fødsel. Arbeidet for å redusere barnedødeligheten når ikke alltid dem som trenger det mest. (Jfr rapport UNICEF/Redd Barna i UK, som sikkert vil bli diskutert i New York). Men, brutalt sagt: Jeg er ikke helt enig i at det alltid lønner seg å hjelpe de fattigste. Det er ikke alltid slik at penger til de fattigste er den beste måten å redusere fattigdom på. Mottakerlandene bestemmer hvordan pengene skal brukes. Et viktig formål med tusenårsmålene har vært å støtte nasjonale planer. 
• Kvinners rettigheter må prioriteres høyere hvis man skal utrydde fattigdommen. Man har aldri før vært så tydelig på betydningen av kvinners rettigheter som i denne erklæringen. Kvinners stilling er relatert til samtlige tusenårsmål. Et tydeligere kvinneperspektiv på alle områder i fattigdomsbekjempelsen har vært noe av det viktigste Norge har lagt tyngde bak i dette arbeidet. 
• Særlig to temaer har vist store motsetninger mellom landene som har forhandlet om erklæringen: Hvordan målene skal finansieres og hvor stor plass menneskerettighetsperspektivet og spesielt kvinners rettigheter skal ha i erklæringen. 
• Et av områdene som har lengst igjen, som sagt, er målet om å redusere mødredødeligheten med tre firedeler fra 1990-nivå til 2015. Hovedbildet er likevel: Det går framover med fattigdomsbekjempelsen. Den allmenne fattigdommen er halvert fra 1990-nivå og på et område som utdanning er det klare forbedringer. 
• Ved å ha satt disse konkrete målene og overvåke utviklingen systematisk, har man tatt i bruk en metode som har skilt seg fra alt annet man har gjort tidligere. Tusenårsmålene har resultert i at man har evnet å holde en dagsorden over tid. Det at vi blant annet kan gå tilbake ti år i tid og se hvilke framskritt som er blitt gjort, er av stor betydning.  
• Den endrede globale politiske maktbalansen har vært tydelig framme. Større legitimitet og større trykk i erklæringen. Kraftig forbedring i land som hatt en sterk økonomisk vekst – mens i land sør for Sahara i Afrika ikke har sett framgang – eller tvert imot tilbakegang.