Hvor blir det av EU? Om EU som utenrikspolitisk aktør

Teksten nedenfor er en direkte avskrift av et lydopptak

Tusen takk, ordstyrer (Cathrine Holst, redaktør for Nytt Norsk Tidsskrift), og velkommen – Carl Bildt!

Det er alltid en glede å stille et spørsmål om deltakelse og engasjement til Sveriges utenriksminister, for han svarer nesten alltid ja. Og det er flott at du kunne komme her og være en del av dette programmet.

Jeg skal bruke mine drøye fem minutter for å avklare en norsk inngang til dette spørsmålet (”Hvor blir der av EU?”). Jeg er ikke en ”motdebattant” til Bildt. Vi skal sammen forsøke å reflektere over temaet EU som global aktør – hvor blir det av EU?

I heisen i Utenriksdepartementet er det hengt opp en plakat om dette arrangementet, og det er en som har klusset ut EU og skrevet: Norge: ”Hvor blir det av Norge?” – Det er et veldig godt spørsmål, som vi gjerne kan ta som en del av i debatten. 

Men la oss avklare mitt standpunkt, mitt ståsted, for denne debatten. Jeg er utenriksminister i en regjering i et land som ikke er medlem av EU – et land som er tett integrert i EU, fordi våre nærmeste allierte er i EU, fordi våre handelspartnere er i EU, fordi våre nordiske naboer, våre nærmeste, er i EU.

Og derfor er EUs utvikling som global aktør av stor betydning for oss. Og la meg bare si det slik: EU er Europas organisering for 27 land. Dermed er det også EU og EUs utvikling som vil avgjøre hvordan tunge verdier – som også er norske – blir profilert på verdensscenen. Og da tenker jeg på dype verdier som menneskerettigheter, rettsstaten, utviklingsprinsipper, samfunnsmodellen: stemmen for alt dette vil det være EU som målbærer.

Mitt eget standpunkt kan jeg også dele: Jeg var blant dem som stemte mot flertallet i 1994, og jeg ville gjort det igjen, ut fra et prinsipielt syn om at Norge burde være der hvor europeisk demokrati utvikles, på godt og vondt. Men jeg kan meget godt leve med at et flertall har villet det annerledes, og derfor er det min jobb å forsøke å ta vare på norske interesser med det utgangspunktet vi nå har.

Hva er så bildet? – Jo, det er nyttig å ta denne debatten, for at vi, i vår egen diskusjon, skal bli klar over det som nå er i ferd med å skje: Jeg har beskrevet, i ting jeg har skrevet og sagt, at EU står overfor to-tre store ”fordøyelsesproblemer”:

Det ene er utvidelsen, hvor tolv nye land er kommet til. Det er et historisk løft av formidable dimensjoner. Siden slutten på den kalde krigen har Den europeiske union kunnet fange opp disse landene, sikre demokratiet. Det var mange på 1990-tallet som sa at den øvelsen er umulig. Nå henger også dette i den balansen, fordi det europeiske prosjektet strever med den ”fordøyelsen” (utvidelsen).

Og man skal fordøye en valuta som – ja, hvor mange er det – som 17 medlemstater har innført – snart 18 med Estland – og vi ser spenningene rundt valutaen i dagens situasjon.

Og man skal fordøye en traktat – Lisboatraktaten. Og vi som er så tett integrert, må forstå mulighetene og konsekvensene av utviklingen i den prosessen.

Og vi står da på mange måter mellom aktualitet og historie, og Lisboatraktaten må tåle å bli målt opp mot det den faktisk forespeiler. Men vi må også se på hva som er situasjonen slik den er i dag, og jeg mener at vi står overfor – slik jeg ser det – to, store dramaer som utspiller seg:

På den ene siden økonomi- og finanskrisen, som treffer EU i det som er kjernen – opprinnelsen – nemlig det felles marked, samarbeidet om økonomi: Hvor en del av statene er rammet – i statsfinansene, slik at de står veldig nære en eller annen ”rød linje”, eller en eller annen ”avgrunn”.

Og på den andre siden: Ambisjonen om å innføre en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, som har vært en drøm for mange, inne i EU i mange år, men som nå altså er traktatfestet. Der skal det på plass en felles utenrikstjeneste, det skal på plass – ja, det er på plass – en høyrepresentant, og det skal tas felles beslutninger.

Men hva ser vi: Jeg mener vi ser en situasjon på økonomi- og finansområdet, der man har sterkt behov for felles institusjoner, for å få til en felles politikk. Man har ønske om felles politikk, men mangler institusjonene, mens for utenrikspolitikken har man institusjonene og leter etter en felles politikk. Det er en spenningsfelt.

Og det spesielle med den økonomiske krisen som er, er at det er ikke en krise som har rammet IT-sektoren eller en annen isolert sektor; det er statsfinansene, i flere stater, som er truet.

Og da er spørsmålet følgende: Historiens gang trekker i retning av et EU som gradvis samordner mer, 27 land skal forankre politikk, skal presenteres ut i verden, det kommer til å ta tid, det er forståelig, men spørsmålet blir: Vil den finanskrisen som nå rammer EU, motsetningen mellom landene, gjøre at de kan bli enige om den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken blir mer krevende?

Blir EU sånn sett mer fraværende på den internasjonale arena, i en tid hvor vi ønsker å se europeiske røster mer? Og, noen eksempler på det: Til honnør for utenriksminister Bildt, da Sverige hadde formannskapet i fjor høst i EU, da vedtok EU en viktig erklæring om europeisk holdning til Midtøsten-konflikten. Det var et kvantesprang fremover i EUs politikk. Siden det har vi sett en mye svakere profil fra EU i Midtøsten, hvor EU er den største finansielle bidragsyter, men en veldig svak politisk røst. Vi ser dilemmaet, av at høyrepresentant Ashton reiser i Midtøsten, fremmer felles EU-politikk; tre dager etter kommer den franske og spanske utenriksminister, med et litt annet budskap.

Et annet eksempel: Balkan – som Bildt kan mye om, som søker mot integrasjon i det europeiske prosjektet, søker om medlemskap. Der måtte Tyrkia til for å forene, eller få til dialog mellom Sarajevo og Beograd, mellom Bosnia Hercegovina og Serbia. Og selv om EU-land har vært aktive der, så var det ikke EU som brakte den prosessen fremover.

EU har vært ledende på klima opp mot København, men når hele klimadiplomatiet i dag står i stampe, så er det heller ikke gjennomslag for den europeiske løsningen.

Mitt siste poeng, ordstyrer, er: For Norge er alt dette negativt. Det går ikke an å si, om man er ”for” eller ”mot” EU – men la oss si at man er mot – at det er ”bra for Norge” at det går dårlig med det europeiske prosjektet som er våre nærmeste allierte og partnere. Og det er heller ikke bra for oss at disse statene – som representerer våre verdier, som vi har mest sammenfallende standpunkter med – sliter i en statsfinansiert krise, en samordningskrise, og i en etableringsutfordring med å få den nye utenrikstjenesten opp og stå. Vi kan ha mange syn på den utenrikstjenesten, om det blir mye byråkrati, om det blir mye kompleksitet, men for Norge er det ikke bra at det går dårlig økonomisk sentralt i Europa, og det er heller ikke bra at den europeiske røsten blir svakere ute på den internasjonale arena – ja, vi kommer til å få mer Kina, mer India, mer Brasil, mer Afrika, en multipolar verden der makt flytter seg.

I den verden er Norge tjent med at Europa lykkes som global aktør; derfor er det grunn til å følge dette med stor spenning og en viss uro. – Takk for oppmerksomheten! 

*****

Deretter fulgte Bildts innlegg og en lengre spørsmålsrunde. For et opptak på nett-tv av hele dette debattmøtet, inklusive Støres svar på spørsmålene fra salen, se UDs nettsider.