Debatt om økt utenriks- og forsvarspolitisk samarbeid i Norden

Sjekkes mot framføringen

I går var Norge vertskap for møtet i Den nordlige dimensjon: EU, Russland, Norge og Island. Det var et produktivt møte, som slo fast samarbeid på områder som transport, helse, miljø og kultur, og et veldig spennende prosjektsamarbeid som forandrer virkeligheten for borgere i det nordlige av Europa.

Det understreket at de nordiske landene er ledende i det nordeuropeiske regionale samarbeidet. Det er vi som er limet mellom de ulike samarbeidsorganene Arktisk råd, Barentssamarbeidet, Østersjøsamarbeidet, Den nordlige dimensjon, og nå er vi samlet på Island innenfor rammen av Nordisk Råd.

Dette er noe av det mest nyskapende regionale samarbeidet som skjer i Europa. Det blir hentet inspirasjon fra dette i mange andre deler på vårt kontinent, og det et langt sprang fra de første redegjørelsene om utenriks- og sikkerhetspolitikk i denne sal tidlig på 1990-tallet. Da brøt man tabuet, slik at man kunne diskutere utenriks- og sikkerhetspolitikk og forsvarspolitikk her i Norden.

Siden har vi hatt stor utvikling. Nye land har blitt medlemmer av EU, EØS-avtalen har er kommet på plass, EU er utvidet, Nato er utvidet, og om tre uker vil Nato videreutvikle sitt strategiske konsept. Da kommer vi til det spørsmålet som utenriksminister Stubb var inne på, nemlig det 13. forslaget i Stoltenberg-rapporten:

Hva med Nordens strategiske konsept og utsikt? Har vi oppdatert hva det vil si at vi er nordiske, solidariske land? Vi har nå et tettere samarbeid om utenriks- og sikkerhetspolitikk enn før, vi ser en integrasjon mellom våre forsvarssystemer, med innkjøp, øvelse og planlegging, vi påtar oss operasjoner i internasjonale sammenhenger, tre av landene samarbeider tett i Afghanistan, osv.

Et paradoks har vært påpekt: I dag vil et nordisk EU-land ha en større formell solidaritet med et søreuropeisk EU-land enn med Norge. Og Norge vil gjennom Nato ha en større solidarisk forpliktelse med et søreuropeisk Nato-land enn med Sverige og Finland. Det reiser spørsmålet om ikke de nordiske landene må diskutere hva det vil si å ha solidaritet i en moderne tid.

I går undertegnet Storbritannia og Frankrike en omfattende avtale om samarbeid. Der er det en formulering som sier at dersom en situasjon skulle true vitale interesser hos den andre part, vil det selvfølgelig ikke være ubemerket i det andre landet. Jeg tror vi bør ha diskusjoner mellom de nordiske land i de nordiske parlamentariske miljøene og mellom regjeringene om dette spørsmålet, som skal gjøre Norden like moderne på dette området som på alle de andre områdene som våre samfunn representerer.

*****

Replikk ved Jonas Gahr Støre:

Jeg synes det var et interessant innlegg [av Jernbeck], som reiste noen av spørsmålene rundt hva nordisk solidaritet er. Den debatten mener jeg bør pågå i nordiske organer, i nasjonale organer og i nasjonalforsamlinger.

Nordisk Råds organisering av sitt arbeid skal vi som regjeringer ikke ha bestemte oppfatninger om. Jeg vil på vegne av utenriksministrene bare si at jeg tror vi har opplevd å ha en veldig viktig samtalepartner i presidiet. Det er et organ i denne forsamling som stiller med god tid og veldig klare meninger når de med jevne mellomrom møter utenriksministrene.

*****

Hele debatten, med alle øvrige innlegg - se nettsidene til Nordisk råd.