Om utenrikspolitikk i forandringenes tid

Støre baserte sin innledning på et utvalg
av disse momentene (sjekkes mot fremføring):

  

 

• Jeg har skrevet en artikkel i siste utgave av Samtiden: ”Utenrikspolitikk i forandringenes tid”. Vil si noen ord om inspirasjonen til denne artikkelen, hvorfor jeg har skrevet den. Jeg har vært utenriksminister i fem år denne høsten. Gjort meg erfaringer – i tillegg hatt tid til å utvikle en linje, en hovedorientering, for politikken. Det er dette jeg har prøvd å samle i denne artikkelen. Ønsket om å forstå utenrikspolitikken ”forlengs” og ikke bare ”baklengs”, i ettertid (apropos Kirkegaard: Livet må forstås baklengs, men leves forlengs...). Hatt lyst til å svare på to spørsmål: 
   
• Det første, om verden rundt oss: Hva er de viktigste utviklingstrekkene som i dag former verden rundt oss og det norske samfunnet, og som vi derfor må ta innover oss?
   
• Det andre spørsmålet, om norsk utenrikspolitikk: Hva slags utenrikspolitikk trenger Norge for å møte de forandringene som i dag kjennetegner verdens rundt oss?
   
• Til det første: Hva skal vi kalle den tiden vi lever i? Det er ikke så enkelt. Det finnes mange forslag – som Multipolar verden, Risikosamfunnet, Kollisjon mellom sivilisasjoner, Hyperkapitalismens tid... Selv er jeg ikke så overbevist om bruksverdien av slike merkelapper. Og viktigere: Kanskje er det ikke konturen av en ny og tydelig orden vi ser; jeg har foreslått at vi kan snakke om en ”Kompleks uorden”. Det vil si: Ikke én ny orden, men flere motstridende utviklingstrekk på samme tid, og der utfallet ikke er gitt. 
  
• Jeg ser i hvert fall fire viktige utviklingstrekk (makro) som former verden rundt oss, fire stikkord: 
   
• Det første: Sammensmelting (av samfunn). Vi snakker i økende grad om ett eneste globalt samfunn, der små hendelser et sted langt borte, får stor betydning for oss.
    
• Det andre: Forskyving (av verdens tyngdepunkt). Sentrum av verdenspolitikk/kultur/økonomi har ligget rundt Atlanterhavet (i hvert fall siden 1600-talet). Nå på vei østover, og sørover. F.eks. Indonesia, BRIC.
   
• Det tredje: ”Svermen” (av saker og øyeblikk). At stater ikke lenger er alene på scenen, og at vi heller ikke har noen tydelige, sterke og ledende internasjonale organisasjoner. Men snarere en sverm av ulike aktører. Samtidig: Et slags ”møtemania”?
   
• Det fjerde stikkordet: Norges beliggenhet (på verdenskartet). Verden beveger seg østover, men verden beveger seg også nordover. Isen smelter. Norge ligger ved bredden av et ”nytt” verdenshav. Endrer landskapet rundt Norge. 
   
• Mitt andre hovedspørsmål: Hvordan bør Norge møte disse utfordringene? Jeg har søkt å meisle ut en linje, en hovedorientering, for Norge i verden. Kan kalle det ”global realisme” for å understreke behovet for en virkelighetsnær tilnærming til Norges utfordringer som tar den globale utviklingen innover seg. Noen stikkord her:
   
• Interesser: Vi må fokusere mer målrettet på våre interesser. Eksempel: Nordområdene. Og vi må forstå våre ”utvidete egeninteresser”. Eksempel: Dialogpolitikken.
   
• Prioriteringer: Den komplekse utviklingen krever at vi må våge å prioritere mer/tydeligere. Er det i Norges interesse? Kan Norge gjøre en forskjell? Hvor/hvordan kan vi være relevante? 
   
• Kontinuitet og forutsigbarhet. Vi må også i økende grad se på åpenhet og kritisk debatt om utenrikspolitikk som et helt avgjørende politiske verktøy i en verden som endrer seg raskt og der vi ikke må stivne fast. Eksempel: Refleks.
   
• Og til slutt: Å maksimere norsk innflytelse.