Mellom ytterkantene

Direktør Kristian Berg Harpviken og Inger Skjelsbæk ved Institutt for Fredsforskning skal ha takk for å ha skrevet en interessant gjennomgang av viktige sider ved norsk utenrikspolitikk: Fred- og forsoningspolitikken.  

I en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift og i en kronikk i Aftenposten 29. november 2010 peker de på det de mener er freds- og forsoningspolitikkens mangler og problemer, kort oppsummert i tre punkter: For det første, at vektlegging av Norges interesser i utenrikspolitikken «underminerer Norge som fredsaktør». For det andre, at norsk innsats for fred mangler en «avklart verdiforankring». Og for det tredje, hevder de, at jeg er tilhenger av en «harmonimodell» som forbigår spenninger og dilemmaer i utenrikspolitikken.  

Norske interesser
Dette er tydelige innvendinger som jeg vil kommentere. Og til det første først: Ja, jeg ønsker et sterkere fokus på norske interesser i utformingen av norsk utenrikspolitikk. Utenrikspolitikkens mål er på et vis å gjøre innenrikspolitikken mulig. Jeg ønsker at vi blir bedre til å prioritere de ressursene vi har, og å samle innsatsen der effekten er størst. Da må vi forstå våre interesser.  

For meg er ikke dette en svekkelse av fredspolitikken, slik Harpviken og Skjelsbæk hevder. Det er snarere en erkjennelse av at en stat har interesser, og at vi åpent bør erkjenne at det er slik. Dette er en viktig avklaring i utenrikspolitikken som har kommet de siste fem årene, men den burde ha kommet for lenge siden. 

Privilegier forplikter
Det å ha interesser betyr likevel ikke at vi ikke tror på verdier. Norges innsats for fred er begrunnet ut fra internasjonal solidaritet, universelle menneskerettigheter og verdier nedfelt i FN-pakten. Norge er det jeg vil kalle en økonomisk og politisk overskuddsnasjon i en verden med altfor mye underskudd. Vår privilegerte stilling forplikter. 

På den andre siden er begrunnelsen for fredsengasjementet realpolitisk: Norge engasjerer seg i fredsarbeid fordi dette er et av de feltene der vi har utviklet kompetanse til å få gjort mer enn størrelsen skulle tilsi. Og det finnes også en sammenheng mellom det norske samfunnets interesser og arbeidet for fred og forsoning. I vår tid vil konflikter og krig langt unna skade hele det globale samfunnet, også Norge. Forskningen viser at internasjonalt freds- og forsoningsarbeid er konfliktdempende. 

Hva vi gjør, ikke hva vi sier
Harpviken og Skjelsbæk ønsker en mer rendyrket idealistisk fredspolitikk. Jeg har respekt for det synet. Men jeg ser også farer ved en slik tilnærming fordi en ren idealistisk begrunnelse ofte blir vilkårlig, og mer orientert mot symboler på vår egen godhet, snarere enn effektene. Jeg er aldri blitt fristet av den litt høyreiste tradisjonen i norsk utenrikspolitikk der fredspolitikken sees som et uttrykk for en særnorsk fredsideologi. Hvis Norge skal omtales som «fredsnasjon» må det være for hva vi gjør, ikke hva vi sier vi er. 

Løse konflikter
Harpviken og Skjelsbæk mener til sist at jeg pleier en «harmonimodell» i utenrikspolitikken. I den forstand at jeg ønsker å bruke diplomatiet til fulle for å bidra til å løse konflikter, kan påstanden kanskje passere. Men jeg kjenner meg ikke igjen i argumentasjonen. Jeg har ved flere anledninger understreket at harmoni aldri blir tilstanden for en stats ivaretakelse av sine interesser og at det meste i utenrikspolitikken, også i den norske, handler om å håndtere dilemmaer. Jeg ser helt tydelig spenningene som kan oppstå mellom norsk sikkerhetspolitikk (for eksempel deltagelse i Afghanistan) og fredsinnsats, jeg ser spenningene mellom Norge som energinasjon og utfordringer i klimapolitikken. Å tydeliggjøre disse dilemmaene setter oss bedre i stand til å håndtere dem. Jeg tror for øvrig ikke at norsk deltagelse i Afghanistan hindrer oss fra å kunne spille en rolle i forsoningsarbeidet i landet. 

Kraftfullt bidrag
Jeg er skeptisk til en utelukkende idealistisk forankring av norsk utenrikspolitikk, men jeg er også kritisk til det motsatte synet: røster fra høyresiden som hevder at norsk fredspolitikk er snillisme. Vår utenrikspolitikk står mellom disse ytterkantene, en politikk tuftet på det jeg vil kalle en «global realisme». Den skal ivareta og fremme norske interesser og samtidig gi et kraftfullt bidrag til en bedre organisert verden med mindre krig, nød og konflikt.