Debatt om bistand til nordmenn i utlandet (*)

(*) Innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om bistand til nordmenn i utlandet (Innst. 396 S (2010-2011), jf. Meld. St. 12 (2010-2011)).

Sjekkes mot fremføringen

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Det flagges rundt om i byen i dag. Det er neppe på grunn av vår debatt, men det er for å markere at det er 106 år siden Norge brøt ut av unionen med Sverige. Og da var det mange som pekte på at konsulatsaken var en førende sak. Det passer at vi har denne debatten i dag.

Jeg er veldig takknemlig for den gode innstillingen, den støtten Stortinget gir til regjeringen, holdningen til konsulære spørsmål og den realitetsorientering som dette er, ved at vi alle innser at vi er et reisende folk; 7 millioner overnattingsdøgn på et folk tett oppunder 5 millioner, tror jeg er ganske unikt i internasjonal sammenheng. Jeg vil slutte meg til representanten Slagsvold Vedum, som sier at han håper denne grad av felles oppfatning også står seg når det begynner å blåse. Og det blåser ofte når nordmenn er på tur.

Jeg vil bruke anledningen fra denne talerstolen – det er kanskje litt uvanlig – til å sende hilsen til alle mine medarbeidere i UD, som står i den frontlinjen og møter de forventningene, skuffelsene, frustrasjonen som mange nordmenn opplever. Men la meg først si at stort sett er det jo mye glede knyttet til at folk reiser: Gode opplevelser – viktig for Norge at vi er et farende folk. Men de som jobber på ambassader, de som jobber ved telefonen som ringer når det er en liten, eller stor, personlig krise, er folk som gjennomgående gjør en stor og viktig jobb, har stor grad av empati, og UD vil alltid ha som holdning at vi skal hjelpe.

Jeg merker meg nå at Stortinget i denne innstillingen tar veldig på alvor det at folk har ansvar for seg selv, de må tegne reiseforsikring, de må tenke gjennom hvilken risiko de tar. Det er viktige budskap fra det offisielle Norge, og det er godt for oss å ha med oss. Men jeg vil si det slik at UD, enten det er her i Oslo, på utenriksstasjoner, i OPS-senteret – som er bemannet 24 timer i døgnet, 7 dager i uken – vil gjøre det vi kan for å hjelpe. Det er vår holdning, og det anser vi også for å være vår plikt.

Så er det en del viktige punkter i meldingen som komiteen har svart veldig godt på. Det ene er temaet rundt regress. Det handler jo kort fortalt om at du kan bli økonomisk ansvarlig om du setter deg i et uføre hvor du har stor grad av skyld for det selv. Jeg synes det er viktig at det er belyst også i komiteens innstilling – saksordføreren var inne på det – nemlig der det foreligger grov uaktsomhet, og preventive hensyn veier tungt.

Samtidig tror jeg ikke dette er en enkel vei – det er ikke enkelt å se for seg tilfeller hvor man kan summere opp en regning å sende den til vedkommende som er kommet i et uføre. Men at prinsippet er slått fast, er viktig for oss når vi skal vurdere bistand til nordmenn. Vi må redusere gapet mellom det publikum forventer, og det norske myndigheter kan tilby av bistand – alt fra betydningen av å tegne reiseforsikring. Det høres jo litt ut som et budskap fra en ansvarlig forelder til folk på reise, men det er viktig at det budskapet blir sendt. Vi har statistikk på at opp mot en av fem reiser foregår uten reiseforsikring. Det er dumt, og det er helt unødig.

Så er det reist en del spørsmål. Hvem skal få tilbud om bistand? Ingen har rettslig krav på dette, men – som representanten Woldseth var inne på – vi får nye grupper som reiser, og til komplekse steder. Stortinget har tidligere signalisert at nordmenn fast bosatt i utlandet ikke kan forvente samme tilbud om konsulær bistand som nordmenn på kortere reiser. Dette vil utenrikstjenesten søke å følge opp i tiden fremover. I utgangspunktet må vi da henvise disse menneskene til myndighetene i gjeldende land.

Så har vi personer med dobbelt statsborgerskap, som vil bli betraktet som egne borgere dersom de reiser til sitt andre hjemland. Da kan de ikke forvente samme konsulære bistand.

Så er vi jo opptatt av likebehandling. Det er et viktig prinsipp i norsk forvaltning. Men likevel kan det være grunner til forskjellsbehandling av andre årsaker. For eksempel vil du, hvis du er uten pass i Østerrike, eller midt i Nigeria, altså få ulik type av hjelp, rett og slett ut fra hva som er muligheten for utenriksstasjonen. Hvis du er på tur i Canada, i de nordlige områdene, eller du er i Nederland, er det de samme geografiske forhold som gjør seg gjeldende. Det kan også være spørsmål om sikkerhet for vårt eget personell – hvor de kan gå inn, og hvor de kan hjelpe – og om adgang, altså hvor de slipper til for å yte hjelp. Det kan være oppunder Himalaya, men også i krigsområder hvor det er vanskelig.

Så vil jeg si til sist at ja, det har skjedd en betydelig opprustning etter tsunamien. Jeg vil også anerkjenne tidligere utenriksminister Petersen for å ha startet det arbeidet på slutten av hans regjeringstid. Vi har fulgt dette nøye opp. Vi er blitt testet i Libanon-krigen, i Japan-jordskjelvet osv., og jeg mener at vi her nå er blitt en lærende organisasjon som kan følge opp.

Så jeg oppsummerer med å notere at storting og regjering har i hovedsak sammenfallende syn på nivå og omfang av bistand til nordmenn i utlandet. UD vil i samarbeid med våre samarbeidspartnere være profesjonelle, effektive og ressursmessig forsvarlige og gi bistand til nordmenn i utlandet også i årene fremover.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Peter Skovholt Gitmark (H):
La meg først rette opp en feil i innstillingen, der hvor barnebortføringer er omtalt. Der skal også Kristelig Folkeparti være en del av innstillingen, ikke bare Fremskrittspartiet og Høyre alene. Det gir meg anledning til å stille et spørsmål nettopp knyttet til det. Til det Dokument nr. 8-forslaget som vi henviser til – hvis det sto konkrete virkemidler for å bekjempe barnebortføringer: Barnebortføringer er ulovlig i henhold til norsk lov, både barnebortføringer til og fra Norge. Så spørsmålet mitt til utenriksministeren blir: All den tid dette er helt elementært og svært viktig for norsk utenrikstjeneste, hvordan akter utenriksministeren å følge dette opp med konkret handling for å få på plass en mest mulig lik og god behandling med hensyn til barnebortføringer?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Dette er jo et felt hvor vi må arbeide tett med Justisdepartementet, som er rette instans når det gjelder de rettslige, politimessige sidene av de sakene. Så mitt generelle svar er at dette prioriterer vi fordi sakene er ganske mange. Vi jobber tett sammen med Justisdepartementet på det og vil fortsette med det.

Samtidig er min erfaring at dette ofte er svært vonde og vanskelige saker. Som representanten sier: Det er forbudt å bortføre barn. Men det er jo da ofte grunnet i alvorlige barnefordelingskonflikter, konflikter mellom foreldre, hvor barna ofte er den uskyldige part. Vi ser at det blir flere av de sakene, og vi må altså være i stand til å kunne løse dem.

Som noen pekte på her: Utenrikstjenesten har i mange saker – ikke alle er kjente – spilt en viktig rolle i å forsøke å finne løsninger. Så har vi noen som er høyt profilerte, og som har vært dramatiske. Det viser litt om hvordan også utenrikstjenestens folk kan være utsatt, da i førstelinjen. Med tett samarbeid med justis- og politimyndighetene skal vi søke å gjøre det vi kan for å utbedre dette problemet.

Karin S. Woldseth (FrP):
Utenriksministeren – og meldingen for så vidt – viser til, og sier, at når nordmenn reiser på kortere reiser, skal man få bedre hjelp enn hvis man reiser langt. Nå ser vi jo en endring av maktstruktur rundt om i verden, hvor vi må reise langt. Jeg vil jo tro at både næringsinteresser og norske borgere vil reise f.eks. til Kina, Brasil og India. Jeg lurer på om utenriksministeren tenker seg at nordmenn ikke skal få den samme hjelpen hvis de faktisk reiser til de nye stormaktene i verden, altså at det skal bli vanskeligere å få hjelp der enn om man reiser rundt i Europa.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Nei, vi har ikke tatt noen beslutning om at det skal bli vanskeligere å få hjelp i Brasil. Nå styrker jo vi stort sett våre ambassader i de gjeldende landene – som representanten var inne på. Det er gjort fordi norske interesser og engasjement øker generelt sett. Men jeg tror at dette med avstander kommer inn, at mulighetene for å hjelpe nordmenn som er kommet opp i vanskelige situasjoner rundt om i det store brasilianske området, f.eks. er forskjellig fra om du kommer opp i et problem i Danmark.

Men jeg tror vår holdning vil være, bygget på norsk forvaltningstradisjon: likebehandling basert på utenrikslovens bokstav om at vi skal være til assistanse for nordmenn. Men så må vi erkjenne at jo lenger unna, jo annerledes kultur, jo annerledes tilgangsmuligheter. Da vil det ha noe å si for muligheten vi har til å yte hjelp.

Men jeg tror at i norsk forvaltning – det er min erfaring – står prinsippet om likebehandling veldig sterkt, og det vil også motivere stasjonssjefer og de som jobber i utenrikstjenesten ute.

*****

For alle øvrige innlegg: www.stortinget.no