Utenriksministerens redegjørelse om Afghanistan

Sjekkes mot framføringen.
English version. 

President,

Til høsten er det ti år siden al-Qaidas angrep på World Trade Center i New York. Det er ti år siden Taliban-regimet ble fjernet og det internasjonale samfunn forpliktet seg til å støtte utviklingen av et stabilt, enhetlig og demokratisk Afghanistan.

Det har vært ti dramatiske år med både fremskritt og tilbakeskritt. Situasjonen i Afghanistan er ikke avklart, det afghanske folk lever fortsatt med konflikt og usikkerhet og regionen er preget av ustabilitet.

Det brutale angrepet mot FNs kontor i Mazar-e-Sharif 1. april hvor sju FN-medarbeidere, deriblant den norske oberstløytnanten Siri Skare, på tragisk vis mistet livet viser at uforutsigbarhet og vold er en del av Afghanistans hverdag - selv i områder som anses som relativt stabile. Angrepet gjorde et kraftig inntrykk på oss alle. Vi forventer at de skyldige blir straffeforfulgt og at sikkerheten til internasjonale hjelpearbeidere blir ivaretatt på forsvarlig måte.

FN vil videreføre sitt brede engasjement i Afghanistan også etter det brutale angrepet. Det er fortsatt behov for et sterkt FN for å samordne den internasjonale sivile innsatsen og som det primære kontaktpunktet til den afghanske regjering.

President,

Jeg ønsker å bruke denne redegjørelsen til å gjenta bakgrunnen for vårt engasjement, jeg ønsker på gi en vurdering av hvor vi - det internasjonale samfunn og afghanske myndigheter - står ti år etter Talibans fall og hvordan regjeringen ser veien videre for vårt engasjement i landet.

Det er verdt å begynne med dette: Formålet med vårt engasjement i Afghanistan, slik det har vært understreket i gjentatte resolusjoner i FNs Sikkerhetsråd, er å bidra til å hindre at terroristbevegelser får et fristed til å planlegge og gjennomføre omfattende terroraksjoner.

Det er ikke et selvstendig mål å drive statsbygging. Men når vi har et omfattende sivilt engasjement for å fremme økonomisk vekst, politiske rettigheter, respekt for menneskerettigheter og bæredyktige institusjoner, så bunner det i en erkjennelse av at dette er viktige forutsetninger - nettopp for å hindre at Afghanistan igjen blir et slikt fristed.

Som for vår deltakelse i Libya-operasjonen, så er vår deltakelse i Afghanistan forankret i FNs Sikkerhetsråd. Den inter¬nasjonale stabiliseringsstyrken vi deltar i, ISAF, International Security Assistance Force, ble etablert gjennom Sikkerhetsrådets resolusjon 1386 i desember 2001. Den er - som navnet sier - en styrke som skal assistere afghanerne i deres egne bestrebelser på å sikre stabilitet i landet. FNs mandat fastslo at situasjonen i Afghanistan utgjorde en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet, som oppmarsjområde for internasjonal terror. At dette fortsatt er tilfelle fastslås i Sikkerhetsrådets resolusjon 1943 fra oktober 2010, som er det nåværende FN-mandatet for Isaf. FNs sikkerhetsråd har også eksplisitt slått fast at partene i Afghanistan må respektere menneskerettighetene, inkludert kvinners rettigheter.

I dag deltar 48 land, altså om lag en fjerdedel av FNs medlemsland, i ISAF. Det er flere enn noensinne. Det viser den klare legitimitet Afghanistan-engasjementet har internasjonalt. Det er også verd å merke seg at land med stor muslimsk befolkning nå utgjør 1/3 av den internasjonale kontaktgruppen for Afghanistan og Pakistan.
Det norske bidraget til Isaf på om lag 500 kvinner og menn er betydelig, og vi er fortsatt blant dem som bidrar mest i forhold til folketall. I tillegg til det militære bidraget er det flere titalls sivile nordmenn som har sitt daglige virke i Afghanistan, blant dem 23 politirådgivere.

Det er etablert en bred felles plattform i Stortinget for vårt Afghanistan-engasjement. Dette er en styrke og øker vår mulighet til å fremme klare budskap når utviklingen i Afghanistan diskuteres i FN, i Nato, i Kabul eller andre steder.

Regjeringen legger stor vekt på at vi kan videreføre denne brede enigheten, både for å sikre gjennomslag for norske synspunkter utad og for å vise støtte til norske kvinner og menn som tjenestegjør sivilt eller militært i Afghanistan. Vi er imponert over deres innsats og stolte av deres engasjement.

Sikkerhetsrådet fornyet sist måned mandatet for FNs operasjon i landet, Unama. Det nye mandatet avviker ikke mye fra det forrige, men prinsippene om afghansk eierskap og gradvis overføring av ansvar til afghanske myndigheter bekreftes og tydeliggjøres.

Afghanske myndigheter har vært sterkere involvert i utformingen av mandatet enn tidligere, noe som viser deres ønske om å ta et større ansvar for egen utvikling. Styrket afghansk eierskap er en prosess Norge har oppmuntret til i lang tid, og vi er glad for at dette prinsippet nå har festnet seg i det internasjonale samfunn.

President,

Det har vært fremskritt og tilbakeskritt, og ofte er det slik at tilbakeskrittene får størst oppmerksomhet. La oss likevel også synliggjøre noe av det afghanske myndigheter og afghanerne selv har fått til med støtte fra det internasjonale samfunn i løpet av det siste tiåret.

Først og fremst er det fryktede Taliban-regimet fjernet, og Afghanistan er ikke lenger et fristed for al Qaida. Et mål for vår innsats i Afghanistan er å trygge landet mot internasjonale terrorister også i fremtiden.

Afghanistan er i dag et land med folkevalgte ledere. Valgene er langt fra perfekte, slik de siste parlaments- og presidentvalgene har vist. Men – og det er viktig - valg finner sted og de skjer etter en standard man aldri tidligere har sett i Afghanistan med bl.a. full stemmerett for kvinner.

Det har vært en kraftig forbedring av infrastrukturen, spesielt mht vei og elektrisitetsforsyningen. Mer enn 10.000 km vei er utbedret. Den første kraftlinjen fra Sentral-Asia og gjennom Afghanistan er fullført og andre planlagt. Dette har gitt bidratt til mer stabil strømforsyning til flere steder og til flere mennesker.

Det pågår bygging av en ny jernbanelinje som vil knytte Afghanistan til de sentralasiatiske land, Russland, Kina og Pakistan. Alt i alt bidrar dette til å stimulere til en ytterligere økonomisk utvikling ved å utnytte en av Afghanistans naturgitte fordeler – nemlig å være et geografisk knutepunkt i en stor region.

Den økonomiske veksten er jevn og høy. BNP per capita er mer enn doblet det siste tiåret, men fra et svært lavt utgangspunkt. Samtidig har skatteinntektene økt fra nesten null i 2001 til over 6 milliarder kroner i fjor.

Fra mine besøk til Afghanistan har jeg ved selvsyn sett klare eksempler på økonomisk utvikling og fremtidstro. Økonomien skyter fart. Det gjelder alt fra små private enkeltforetak til større nasjonale infrastrukturprosjekter. Dette hjelper her og nå og det er satsinger som lover godt for fremtiden.

Det er bygget flere tusen nye skoler, både grunnskoler og skoler for videregående utdanning. I Faryab, der de norske styrkene har sikkerhetsansvaret, har det blitt bygget over hundre skoler med norske bistandsmidler. Jeg var til stede ved åpningen av en av disse skolene der hundrevis av unge jenter satt i fullt utrustede klasserom i det som tidligere hadde vært staller for Taliban-soldatenes hester. Symbolsk på mer enn én måte.

Barn og ungdommer må gis muligheter. I 2001 gikk under 1 million barn på skole – i dag går sju millioner afghanske barn i skolegang. En tredjedel av dem er jenter. De følger et bredt faglig pensum. Dette står i skarp kontrast til tiden under Taliban, da jenter ble nektet skolegang og guttenes pensum var preget av religiøse tekster og oppfordring til hat og motstand mot annerledes tenkende.

For ti år siden hadde bare rundt ti prosent av Afghanistans befolkning tilgang til grunnleggende helse¬tjenester. I dag har opp mot 85 prosent av befolkningen dette. Spedbarnsdødeligheten er redusert med 25 prosent.

Også informasjonstilgangen er noe helt annet enn for ti år siden. I 2001 var det ingen TV-stasjoner og kun én radio¬stasjon i Afghanistan. Nå er det flere titalls TV-stasjoner og over hundre radiostasjoner som sender på en rekke språk.

I løpet av de siste årene har store områder blitt ryddet for miner og udetonerte eksplosiver. Antall mennesker som blir rammet av landminer er kraftig redusert.
Endelig har Afghanistan kommet godt på vei i arbeidet med å bygge opp og trene hæren og politiet, som er nødvendig for at myndighetene skal kunne ta ansvar for landets sikkerhet. Den afghanske hæren teller i dag 152.000 personell, mens politistyrken er på 119 000. Selv om det også her er mangler og utfordringer knyttet til alt fra svake formelle kunnskaper til desertering, så er det viktig at den afghanske staten gradvis får sin egen sikkerhetsstruktur.

Som jeg var inne på innledningsvis: Det å bidra til disse fremskrittene er i seg selv ikke grunnlaget for vårt nærvær og deltakelse. Men jeg opplever at stadig flere erkjenner at slike fremskritt er avgjørende for å lykkes med det som er ett av hovedmålene nedfelt i FNs mandat: å assistere afghanerne slik at de blir i stand til å styre Afghanistan.

President,

Resultatene er altså oppløftende på mange områder.

Men samtidig må vi erkjenne at mange har hatt for høye forventninger til utviklingen, og at enkelte fremtids¬visjoner mer har vært basert på ønskemål enn realistiske analyser og vurderinger av hvor raskt endringer kan gjennomføres, og ikke minst hvilken avgrunn Afghanistan befant seg i for ti år siden.

Landet tar steg ut av denne avgrunnen, men veien er lang og bratt. Derfor trenger vi en løpende realitetsorientering når det gjelder Afghanistans utviklingsmål de nærmeste årene og visjonene for det samfunn vi etter hvert vil trekke oss militært ut av.

Dersom Afghanistan skal ha en fremtid som ett land, må ¬regjeringen i Kabul øve innflytelse ute i provinsene. Dette kan bare skje dersom den valgte regjeringen oppfattes som representativ og legitim og et minimum er da at den sees som delaktig i å bidra til sikkerhet og økonomisk vekst i distriktene. En forutsetning for dette er et godt og nært samarbeid mellom sentrale og lokale myndigheter.

Det er ikke situasjonen i dag. Det mangler sågar fortsatt afghansk lovhjemmel for dette samarbeidet. Det er derfor vedvarende fare for en fragmentering av makt, noe som svekker mulighetene for nasjonale løsninger. Det er også fare for at det internasjonale samfunn støtter opp om parallelle afghanske strukturer ut fra behov for fungerende myndighet i provinser og distrikter. Dette er urovekkende.

Det kreves et bedre samarbeid der regjeringens beslutninger forankres på provinsnivå og ledelsen i Kabul må støtte opp om og bli støttet av valgte lokale og regionale representanter. De må unngå en utvikling som bidrar til ytterligere polarisering mellom de pashtunsk dominerte områdene i sør og de ikke-pashtunske områdene i nord.

Samtidig må myndighetene i Kabul ta det ansvar for styring av eget land og egen utvikling som ligger i mandatet fra FNs Sikkerhetsråd. Det betyr at prinsippene om afghansk eierskap og transisjon – det vil si overføring av ansvar fra det internasjonale samfunn til afghanske myndigheter - må fylles med innhold, ha en retning og en timeplan som setter begge parter under et realistisk tidspress. Afghanske myndigheter og det internasjonale samfunn har her et felles ansvar for å lykkes.

President,

Vi har lært og erfart at dype spenninger i det afghanske samfunn vanskeliggjør den utviklingen både afghanere og det internasjonale samfunn ønsker. Det er for enkelt å si at Taliban ene og alene er hindringen på veien.

Det vi forstår som opprørsbevegelsen er meget sammensatt. Samlebegreper som ”Taliban” tegner et forenklet bilde av den virkeligheten som utspiller seg på bakken i Afghanistan.

Flere ulike grupper har valgt å føre en væpnet kamp mot myndighetene og den internasjonale tilstedeværelsen i landet. Vi har å gjøre med alt fra talibanere, rene kriminelle nettverk og ikke minst grupper som tar til våpen i lokale konflikter og uenigheter. Drivkreftene bak opprøret er komplekse og uoversiktlige, særlig når vi ser en sammenblanding av ulike grupperinger, som gjennom Talibans lokale samarbeid med kriminelle narkotikanettverk.

Taliban og andre opprørsgrupper er fortsatt betydelige maktfaktorer og med utbredelse i store deler av landet. Afghanske myndigheter har i samarbeid med ISAF oppnådd fremgang med å svekke disse gruppene i deler av Helmand- og Kandahar-provinsene i sør. Men det er for tidlig å fastslå at dette vil forbli en varig situasjon. Først om noen måneder vil vi få svar på om de taktiske fremskritt som er oppnådd vil ha en mer langsiktig virkning.

Den realistiske målsettingen med å stå i mot Taliban og andre opprørsgrupper kan ikke være å eliminere all militær motstand, men å sikre at opprørerne ikke får fotfeste og å bidra til å gjøre forhandlede løsninger mer attraktive. Langsiktig stabilisering er bare mulig gjennom en politisk prosess der alle etniske hovedgrupper støtter resultatet.

President,

Den internasjonale koalisjonen gikk inn i Afghanistan for å støtte afghanske myndigheter i å bekjempe al Qaida og Taliban. Kriminalitet og interne konflikter er det afghanske myndigheters ansvar å kontrollere. Målet med Isafs opplæringsprogrammer for afghanske sikkerhetsstyrker er nettopp å sette dem i stand til det.

Selv om de fleste urolighetene finner sted i begrensede deler av landet, sprer urolighetene seg til nye områder, også til områder som tidligere ble regnet som trygge. Utviklingen i nord er foruroligende med en kraftig økning i opprørsaktivitetene, som angrepet i Mazar- e Sharif 1. april viste. Vi ser dette også i Faryab-provinsen der Norge har et særlig ansvar gjennom ledelsen av et stabiliseringslag, et såkalt Provincial Reconstruction Team (PRT).

Det er også flere eksempler på at opprørsbevegelsen står for mål¬rettede angrep mot sivile og henrettelser av leger, lærere, stammeledere og myndighetspersoner som oppfattes som støtte-spillere for afghanske myndigheter og den internasjonale innsatsen. Utrygghet, frykt og redsel er deres viktigste våpen.

Mangelen på trygghet for den jevne afghaner består også i at de fortsatt utsettes for maktmisbruk, korrupsjon, grove menneskerettsbrudd, krigsherrer og annen ukultur og overgrep.

President,

Vi kan ikke forvente at moderne samfunn vokser frem i løpet av få år. Spesielt ikke i Afghanistan som har vært et av verdens fattigste og mest tilbakestående land, og preget av flere tiår med borger-krig.

Det gjør det ikke lettere at det afghanske nasjons¬byggingsprosjektet, slik det ble definert for snart ti år siden, innebærer en sterk sentralmakt i et land med desentralisert kultur og tradisjon.

Vår militære innsats skal fortsatt bidra til sikkerhet og nødvendig stabilitet for de politiske myndighetene. Men vi vet at varig fred og stabilitet krever både økonomisk fremgang og politisk medbestemmelse.

Blant alle utfordringene Afghanistan står overfor er en av de mest krevende å skaffe seg reell råderett til å styre i eget land. Vi, det internasjonale samfunn, kan peke på hva vi mener skal til, hva vi kan tilby og hvordan vi kan forbedre vår assistanse. Men i langt større grad enn før må vi erkjenne at det er afghanerne selv som må bygge sitt land. Vår rolle er å bistå og å støtte.

Vi har gjennom de siste årene gjentatte ganger stilt spørsmålet om internasjonale aktører i tilstrekkelig grad legger forholdene til rette for at afghanerne kan ta et slikt ansvar. Utviklingen går i riktig retning, i tråd med det som har vært norske holdninger lenge. Det internasjonale samfunnet lytter nå i større grad enn tidligere til afghanske myndigheters ønsker. Under fjorårets valg bidro FN først og fremst med teknisk støtte, nettopp for at afghanerne selv kunne drive demokratiprosessen. Det samme gjelder FNs støttegruppe for Fredsrådets arbeid.

Vi som er eksterne aktører kan mene at president Karzai er en vanskelig partner. Vi kan peke på at han og hans regjering gjør valg vi vil kalle uriktige, og endog uansvarlige. Men det er Karzai som er Afghanistans valgte president, og vi må forstå at både han og andre afghanske politikere lever i en annen virkelighet enn vår. En virkelighet der kortsiktig overlevelse og flyktige allianser alltid har tilhørt - og fortsatt tilhører - hverdagen.

President,

Jeg har vektlagt dette ved tidligere anledninger her i Stortinget: En naturlig konsekvens av overføring av mer ansvar til afghanske myndigheter er at vi må leve med at de vil velge andre løsninger enn de vi her i Vesten anser som de beste - løsninger som er basert på andre tradisjoner, andre verdier og andre styringsmodeller enn de vi oppfatter som ideelle.

En slik erkjennelse krever mye av oss, men jeg tror den er helt avgjørende.

NATO-toppmøtet i Lisboa i november i fjor vedtok å starte en gradvis transisjon - overføring av sikkerhets¬ansvaret - fra de internasjonale styrkene til afghanske styrker i 2011, samtidig som Isafs kampstyrker gradvis trekkes tilbake og skal være helt ute i 2014. Det er målet. En forutsetning for dette er at afghanske myndigheter selv kan overta ansvaret for landets sikkerhet parallelt med at ISAF-styrkene trekkes ut.

På toppmøtet undertegnet Natos general¬sekretær og president Karzai en erklæring som slår fast at Nato og Afghanistan skal ha et politisk og langsiktig ikke-operasjonalt samarbeid utover 2014. Dette innebærer at Natos engasjement for å bidra til sikkerhet i Afghanistan vil videreføres også utover 2014, men da på en annen måte. USA forhandler nå om en ny strategisk partnerskapsavtale med Afghanistan.

Det er for tidlig å si noe sikkert om hvordan Natos innsats i Afghanistan vil se ut om to, fire eller seks år. For Norge er det viktig at Nato står samlet, at uttrekningen skjer som ledd i en overordnet plan og at de allierte også fremover er samordnet i tråd med beslutningene fra Nato-toppmøtet i Lisboa i november i fjor.

Vi ser nå at de afghanske sikkerhetsstyrkene viser evne til å håndtere sikkerhetsutfordringer i deler av landet. Det har vært viktig for Isaf-landene å komme i gang med de første etappene for overføring av sikkerhetsansvar til den afghanske regjeringen. Karzai kunngjorde 22. mars at afghanske sikkerhetsstyrker til sommeren vil overta ansvaret for et utvalg av landets distrikter og provinser som første skritt henimot overtakelse av sikkerheten i hele landet innen 2014.

Dette betyr ikke at Afghanistan vil være fritt for opprør innen denne tid. Målsettingen er at de afghanske sikkerhetsstyrkene selv skal kunne håndtere situasjonen for å sikre stabilitet og styresett.

Av dette følger at vi også på sikkerhetssiden må ha realistiske forventninger til hvilket Afghanistan vi skal overlate til afghanske myndigheter ved utgangen av 2014. Dette er vesentlig, President: Vår oppmerksomhet må være på hva afghanerne trenger for å ha mulighet til å gjøre jobben selv – ikke på hva vi må ha levert for å kunne dra.

Samtidig er det klart at det vil være vanskelig for Afghanistan å løpende finansiere et sikkerhetsapparat med over 300.000 personell innen hæren og politiet. Men dette er en billigere løsning enn et stort internasjonalt sikkerhetsnærvær og bør vurderes som en riktig investering fra de som i dag bidrar med kostbart militært nærvær. Det er uansett avgjørende at det internasjonale samfunn viderefører sikkerhetsbistanden frem mot 2015, og også bistår med omskolering av sikkerhetsstyrkene til andre yrker så snart dette er sikkerhetsmessig mulig og forsvarlig.

Provinsen Faryab – der Norges PRT er lokalisert, og hvor vi har hovedtyngden av vårt militære bidrag - anses ikke som klar for overføring av sikkerhets¬ansvaret til afghanske myndigheter i inneværende år, men vi arbeider systematisk for at situasjonen skal tillate en slik overføring. Det innebærer at ISAF vil forbli i Faryab i tiden fremover. Dette er bakgrunnen for at regjeringen har besluttet å videreføre det norske PRT-bidraget også i 2012.

Det er flere områder i Faryab som i dag preges av betydelig opprørsaktivitet, og det gjennomføres et større antall operasjoner i provinsen. Disse er ledet av den afghanske hæren, støttet av norske og amerikanske styrker for å bidra til stabilitet og legge grunnlaget for afghansk overtagelse av sikkerheten.

Spesielt krevende er Ghowrmach-distriktet vest i Faryab, som er et sentrum for opprørsaktivitet. I dette distriktet, hvor amerikanske styrker opererer sammen med afghanerne, gjenstår i dag ferdigstilling av omlag 37 kilometer av den kritisk viktige Ringveien, som går gjennom hele Afghanistan. Den vil være et viktig bidrag til utvikling og sikkerhet i dette området.

ISAF vil i tiden framover ha fokus på å beskytte ferdigstillelsen av denne veien. De vestlige delene av Nord-Afghanistan, herunder Faryab provins med Ghowrmach-distriktet, vil få tilførsel av flere Isaf-styrker, primært tyske. En ferdig utbygget Ringvei gjennom hele Faryab provins vil være en viktig forutsetning for transisjon.
Det norske bidraget i Faryab vil bli strømlinjeformet for å ytterligere styrke innsatsen for opplæring og mentorering av afghanske sikkerhetsstyrker, som igjen er nøkkelen for en raskest mulig overføring av sikkerhetsansvaret til dem.

Både USA og Afghanistan har slått fast at de vil ha et samarbeid utover måldatoen for endelig overføring av ansvaret for Afghanistans sikkerhet til egne myndigheter. Hvilken karakter dette vil få, er ennå ikke klart idet forhandlingene mellom de to landene om en ny strategisk partnerskapsavtale nettopp er påbegynt.

Det er viktig at USA vil gå i dialog med Afghanistans naboland i forbindelse med den nye avtalen. Den ventes å komme på plass innen Bonn-konferansen i desember i år – ti år etter konferansen samme sted, som staket ut kursen etter Talibanstyrets fall. Vi vil arbeide for at konferansen kommer klart ut når det gjelder hva som skal til for å gi afghanerne de beste forutsetninger til å lykkes i sin videre stats- og samfunnsbygging.

USA planlegger for en reduksjon av sine militære styrker sommeren 2011. Det er foreløpig uklart hvilket omfang dette vil få. USA legger vekt på at uttrekningen må være ”ansvarlig” og at den må baseres på utviklingen på bakken. USA har varslet en mer omfattende gjennomgang av den amerikanske innsatsen i løpet av våren/sommeren. Det er avgjørende at USA i sin planlegging tar behørig hensyn til ønsker og behov hos så vel afghanske myndigheter som andre land og organisasjoner som bidrar til å bygge Afghanistans fremtid – deriblant Norge.

President,

Det har vært mye fokus på sivile tap som følge av kampene i Afghanistan. I underkant av 2800 sivile ble drept i 2010 i Afghanistan, en antatt oppgang på 15 prosent fra 2009. Det store flertallet, over 80 prosent, av de som ble drept mistet i følge FN livet som følge av opprørernes virksomhet.

Det er anslått at afghanske sikkerhetstyrker og Isaf har bidratt til rundt 16 prosent av alle sivile tap. Det er en betydelig reduksjon i forhold til året før. Men likeledes altfor mange. Norge har vært en pådriver for tiltak som kan begrense antallet sivile drept av ISAF. Det er positivt å se at disse tiltakene har hatt virkning.

Samtidig må vi være realistiske og innse at sivile tap er en uunngåelig konsekvens av kampene. Men det som kan gjøres, må gjøres for å få disse tapene ned til et absolutt minimum.

President,

Fred og stabilitet i Afghanistan forutsetter en bred politisk prosess og en form for forsoning. Norge var blant flere land som under Kabul-konferansen i fjor sommer til orde for en slik prosess - som må eies og drives av afghanerne selv. Det er bred enighet om dette i dag. I sentrale vestlige hovedsteder har holdninger endret seg fundamentalt de siste årene.

I dag er det bred enighet internasjonalt om at ulike etniske og sosiale grupper må føle at de har en andel i prosessen, også grupper som i dag utgjør det væpnede opprøret.

Fredsjirgaen – fredsforsamlingen - som ble avholdt i Kabul sommeren 2010 ga afghanske myndigheter et klart mandat til å forfølge et freds- og forsoningssporet. Blant annet ble det opprettet et Fredsråd.

På tross av en multietnisk sammensetning har Fredsrådet vært kritisert fordi flere av dets deltakere er tidligere politiske ledere og krigsherrer som mistenkes for å ha vært ansvarlige eller delaktige i omfattende menneskerettighets¬overgrep under tidligere regimer. Og mindre enn 20 prosent av deltakerne er kvinner.

Likevel har president Karzais vurdering vært at det, gitt situasjonen i Afghanistan i dag, er avgjørende å involvere ”gårsdagens ledere”. Blir de stående utenfor er sjansene fremdeles for store for at de vil søke å forhindre eller ødelegge en fremtidig forsoningsprosess. Vi må vise forståelse for en slik vurdering.

Igjen; afghansk forsoning må eies av afghanerne. Så langt peker Fredsrådets virksomhet i positiv retning, selv om vi har til gode å se konkrete resultater av rådets virksomhet.

Et helt sentralt spørsmål er hvordan afghanske myndigheter forholder seg til Taliban. Det har vært flere møter mellom representanter for afghanske myndigheter og representanter for Taliban på lavere nivå. Like viktig for en mulig fredsprosess er selvsagt Talibans intensjoner, og hvordan de påvirkes av utviklingen, særlig det vedvarende militære presset bevegelsen har vært under.

Reelle forhandlinger ligger antagelig et godt stykke frem i tid, og utfallet er beheftet med betydelig usikkerhet. Målsettingen må imidlertid være å komme i dialog med sikte på mer av en felles visjon for Afghanistans fremtid.

Den afghanske forsoningsprosessen er avhengig av støtte fra nabolandene. Det er derfor positivt at Fredsrådet allerede har gjennomført konsultasjoner med flere av disse, for å bygge forståelse for behovet for en bred afghansk ledet og – drevet prosess.

Organisasjonen av islamske stater (OIC) er kommet på banen, og ønsker å bidra til en løsning. Det er tatt ulike initiativ fra enkelte land for å tilrettelegge for en forsoningsprosess. Spørsmålet drøftes også regelmessig innenfor Kontaktgruppen for Afghanistan med deltakelse av den afghanske regjering, FN og det internasjonale samfunn.

Norske utsendinger har jevnlige møter både med afghanske embetsmenn, politikere, parlamentarikere og representanter for det sivile samfunn. Det vårt mål med denne dialogen å tilrettelegge for nye møteplasser mellom de ulike delene av afghansk samfunn. Min vurdering er at dette oppfattes som positivt av både afghanere og våre øvrige allierte.

USAs holdning er naturlig nok av stor betydning. I utenriksminister Clintons linjetale om Afghanistan i februar staket hun ut kursen for amerikansk engasjement i Afghanistan fremover. Hun tok til orde for en ”diplomatisk offensiv” for å finne en politisk løsning på konflikten, uten å sette detaljerte betingelser for å innlede forhandlinger med opprørerne.

Dette er i tråd med norsk linje; vi skal stille klare krav til eventuelt utfall av slike forhandlinger, men ikke blokkere ved å vanskeliggjøre forhandlingene før de i det hele tatt kommer i gang.

President,

Sør-Asia er den minst integrerte region i verden. Det foreligger ikke gode nok mekanismer som kan engasjere og ansvarliggjøre nabolandene. Ustabiliteten i Afghanistan kan verken løses av afghanerne eller FN og Nato alene. Testen vil være om det finnes evne og vilje til politisk samarbeid på tvers av landegrensene, der nabolandene må løfte blikket fra deres intraregionale rivaliseringer og se felles interesse i et stabilt og fredelig Afghanistan.

Situasjonen i Afghanistan og den videre utvikling vil prege naboland og deres interesser i ulik grad. Pakistan spiller en nøkkelrolle for stabilitet i Afghanistan. Samtidig er et stabilt Afghanistan svært viktig for Pakistan selv. Disse to landene er begge avhengige av en politisk løsning og en forsoning med Taliban som reduserer trusselen derfra. For regionen – og også utover denne – er stabilitet i atommakten Pakistan av stor betydning.

Da president Barack Obama i sin Afghanistan-tale i desember la så stor vekt på at Pakistan må gjøre mer for å eliminere opprørernes fristeder i stammeområdene på grensen mot Afghanistan, skyldtes dette like mye uro over situasjonen i Pakistan, som situasjonen i nabolandet. Det er en uro vi deler.

Vi ser også et langt mer synlig og engasjert Iran i arbeidet for praktisk støtte til Afghanistan. Iranerne har en viktig rolle i arbeidet mot narkotikatrafikken. Det er i iransk egeninteresse, for landet rammes av et stort antall narkoavhengige og sosiale og økonomiske tap.

Iran har dype motsetninger til Taliban-bevegelsen. Samtidig ser vi at iranske krefter gir utstyr og våpen til regjeringsfiendtlige grupper i Afghanistan. Motivasjonen er åpenbart å hindre det de oppfatter som amerikanske ambisjoner i regionen, særlig utsiktene til et varig militært nærvær. En varig og bærekraftig politisk løsning i Afghanistan forutsetter også samarbeid fra iransk side. Også India, Kina, Saudi-Arabia, Russland og de sentralasiatiske republikkene må selvsagt trekkes mer aktivt med.

Samtidig mangler regionen troverdige politiske prosesser, kanaler og prosedyrer for samarbeid. Norge har tatt initiativ for å styrke nabolandenes medvirkning i stabiliseringen av Afghanistan. Gjennom flere måneder har norske utsendinger tilrettelagt for dialog mellom nabolandene og med medvirkning av USA og UNAMA. Dette utfyller andre regionale initiativ, som blant annet drives frem av Tyrkia, noe jeg kunne drøfte med tyrkiske kolleger under mitt besøk til Ankara i forrige uke.

Målet for disse initiativene er at samhandlingen mellom landene i regionen, både økonomisk og politisk, både kan støtte den stabiliteten som er nødvendig for at Afghanistans innbyggere får oppleve fred og økonomisk utvikling, samtidig som dette kan bidra til stabilitet i og for nabolandene også.

President,

Regjeringen har tidligere meddelt at det foreslås bevilget 750 millioner kroner årlig til norsk sivil innsats for perioden 2008-2012.

En sentral målsetting med bistanden er å bygge opp en afghansk myndighetskapasitet som i større grad selv skal lede og ta ansvaret for selve utviklingsarbeidet.

På Kabul-konferansen i juli 2010 ble det oppnådd enighet mellom giverlandene og den afghanske regjeringen om at minst 80 prosent av den sivile bistanden skal innrettes i tråd med afghanske programmer og prioriteringer, og at minst 50 prosent skal kanaliseres gjennom myndighetenes budsjetter. Norge har vært en pådriver for dette, og vi har vært ledende i å iverksette disse prinsippene i norsk bistand.

Det er langt frem mot dette målet, mye bistand er kortsiktig og ikke i tråd med vel prøvede prinsipper for vellykket bistand. Fra norsk side har vi arbeidet for å konsentrere den norske innsatsen rundt sentrale utviklingsområder, som utdanning, landsbygdutvikling, godt styresett og kvinners rettigheter.

Den afghanske regjeringen skal holdes ansvarlig for sine handlinger. Men økt afghansk selvstyre er ikke ensbetydende med fravær av krav. Vi vil påtale afghanske brudd på inter-nasjonale standarder og forpliktelser. Ikke minst gjelder dette på menneskerettighetsområdet der vi har sett en rekke bekymringsfulle utviklingstrekk, blant annet knyttet til kvinners situasjon.

Å styrke kvinners innflytelse og makt i det afghanske samfunnet tar tid. Vi bidrar med våre erfaringer og støtter både FN, afghanske myndigheter og det sivile samfunn i arbeidet for å styrke kvinners og jenters rettigheter i Afghanistan. Her er det viktig at vår innsats ikke bare rettes mot afghanske kvinner. Også afghanske menn må involveres.

Norge er den største giveren til FNs kvinneorgan i Afghanistan, UN Women. Gjennom denne støtten har vi bidratt til opprettelse av et eget ressurssenter for kvinner i politikk, samt støttet opp under den afghanske nasjonale handlingsplanen for kvinner.

Gjennom FNs fond for bekjempelse av vold mot kvinner har vi bidratt til opprettelsen av minst fem krisesentre for kvinner og til videreutvikling av Kvinneministeriets statistikkdatabase over vold mot kvinner. Dette er et viktig redskap i kartleggingen av omfanget av vold mot kvinner i Afghanistan, der mye fremdeles gjenstår. La meg legge til at norske utsendte medarbeidere ofte møter afghanske kvinner og bidrar med råd og støtte i deres arbeid for økte rettigheter, sammen med de andre nordiske landene.

Vi gir også betydelig bistand på politisiden i Afghanistan, og har blant annet 23 politirådgivere i landet, syv i Kabul og 16 i Meymaneh, Faryab. Hovedtyngden av vår innsats er konsentrert om EUs politimisjon i Faryab. Med dette gir vi et bidrag i arbeidet med å bygge opp og trene politi for beskyttelse av sivilbefolkningen og deres rettigheter. Oppdraget er utfordrende og krevende også for de norske politirådgiverne, som i samarbeid med afghanske myndigheter og EUs politimisjon arbeider for at politiet i Faryab skal øke sin politifaglige kompetanse. Innsatsen rettes inn mot at polititjeneste skal utføres til beste for hele befolkningen og at rettsstatlige prinsipper er ivaretatt, herunder likestilling.

Vi kanaliserer en større del av norsk bistand via Verdensbankens flergiverfond og via FN, til afghanske budsjetter og programmer.

Vårt ønske er at afghanske myndigheter selv skal kunne forvalte midlene, men vi må erkjenne at det fortsatt vil ta tid før det afghanske myndighetsapparatet kan ta fullt ansvar for å drive alle utviklingsprosjekter og selv å yte alle nødvendige offentlige tjenester.

Transisjon betyr derfor på den sivile siden at vi tilrettelegger for at afghanerne selv kan overta og drive det som er bygget opp i de siste årene av det internasjonale samfunn. Vi legger større vekt på prosjekter som kan generere sysselsetting, økonomisk vekst og inntekter til statskassen. Dersom det ikke skjer kan afghanerne risikere å sitte igjen med en lang rekke verdifulle prosjekter som de ikke har kapasitet eller anledning til å vedlikeholde og videreføre.

På sikt har Afghanistan et betydelig potensial i landets rike naturressurser. Det er viktig å legge rammene for et godt forvaltnings- og fordelingsregime slik at inntektene kommer befolkningen til gode. Vi bistår afghanske myndigheter med å utvikle en nasjonal energipolitikk gjennom Olje for utviklingsprogrammet. Mulighetene for å gjenreise Afghanistan økonomisk og sosialt ligger på lang sikt i utviklingen av landets naturressurser sammen med de menneskelige ressursene.

Korrupsjon utgjør kanskje det aller viktigste hinder for at slike prosjekter kan realiseres til beste for Afghanistan. Jeg viste innledningsvis til god økonomisk vekst og økt fart i de næringshjulene som må rulle for å drive afghansk vekst og sysselsetting. Med økt omsetning og aktivitet øker også muligheter for korrupsjon. Vi må stille klare krav og støtte virksomme tiltak mot korrupsjon.

President,

Der dette er effektivt vil vi fortsatt kanalisere deler av vår bistand gjennom norske, internasjonale og afghanske frivillige organisasjoner. Deler av bistanden vil fortsatt gå til ren humanitær nødhjelp også fremover.

Bygget på erfaringer fra en lang rekke andre komplekse sivil-militære operasjoner, samt erfaringer vi og andre gjør oss i Afghanistan – og forankret i viktige prinsipper for humanitær bistand – vil vi videreføre et klart skille mellom humanitær, utviklings- og militær innsats. En sammenblanding svekker over tid både den militære og den sivile innsatsen. Tanken om at vi kan bruke bistand i militær regi som et virkemiddel for å vinne ”sinn og hjerter” er korttenkt – særlig i et land der lojaliteter og allianser skifter så ofte. Det synet Norge har fremført på dette feltet er i ferd med å vinne gjenklang blant flere av våre allierte og i en rekke internasjonale fora, og støttes av sentrale funn i internasjonal forskning på dette feltet.

En klar grense mot sammenblanding betyr ikke et nei til tett koordinering. Tvert i mot, som jeg sagt her i Stortinget tidligere: Vi vil ha et tett samvirke – men unngå samrøre. For Norge er det fortsatt avgjørende at vi beskytter det humanitære rom, samtidig som militær og sivil innsats må støtte og ikke undergrave hverandre.

President,

Afghanistan har mottatt betydelig internasjonal sivil bistand. Tall fra det afghanske finansministeriet viser at det internasjonale samfunnet fra 2002 til 2010 utbetalte drøyt 310 milliarder kroner. USA stod for i overkant av 202 milliarder. Norge har bidratt med over 5,3 milliarder kroner. Tross denne internasjonale utviklingsinnsatsen er det ennå enorme utfordringer som gjenstår i Afghanistan. De kan ikke løses av bistand alene. Så vel transisjon som politisk utvikling bidrar til stadige endringer i forutsetningene for bistand.

Norsk bistand må dermed være både fleksibel og tilpasningsdyktig. Vår innsats er stadig til evaluering, og til høsten planlegges det en større gjennomgang av norsk bistandsinnsats i Afghanistan de siste 10 år. Dette vil gi oss verdifull innsikt om hvordan den norske innsatsen har virket og hvordan den kan innrettes videre.

Vi registrerer stor usikkerhet og uro hos afghanerne om hva som er det internasjonale samfunnets intensjoner på sivil side etter at de militære styrkene trekkes ut. De frykter igjen å bli overlatt til seg selv slik de opplevde da Sovjetunionen trakk seg ut av landet.

Det er for tidlig i dag å si at bistanden vil bli videreført på samme høye nivå utover 2012. Men Regjeringen legger til grunn at vi vil ha et engasjement innen utvikling og humanitær assistanse i mange år fremover, utover 2014 som er året for gjennomført overføring av det militære ansvaret.

President,

Ti år med innsats i Afghanistan – det har vært ti krevende år. Nordmenn – i militær og sivil tjeneste – har nedlagt et stort arbeid, med personlige belastninger for hver enkelt og deres familier og nærmeste krets. Det har gjort inntrykk på alle vi som jevnlig besøker landet å se engasjementet og seriøsiteten som gjennomgående motiverer de som er i tjeneste i Afghanistan. De er motivert av å kunne gjøre en forskjell for medmennesker. De fortjener vår respekt, omtanke og når situasjonen krever det; medfølelse og støtte.

Vi har hatt smertefulle tap, hvert av dem er ett for mange. Vi minnes og hedrer våre falne i Afghanistan - våre soldater og offiserer som har betalt den høyeste prisen for Norges engasjement. Fem navn er kommet til siden forrige gang jeg holdt denne redegjørelsen. Det står nå ti navn på denne tragiske listen: Siri Skare, Trond André Bolle, Christian Lian, Simen Tokle, Andreas Eldjarn, Claes Joachim Olsson, Trond Petter Kolset, Kristoffer Sørli Jørgensen, Tor Arne Lau-Henriksen og Tommy Rødningsby.

Norge vil for alltid minnes deres innsats og offer med takknemlighet og respekt.

I tillegg er mange blitt såret som følge av den militære aktiviteten. Forsvarets Sanitet gjennomfører nå undersøkelser av samtlige 7300 journaler for å registrere skader og sykdom blant personell som har tjenestegjort i Afghanistan.

President,

Midt i alle utfordringene må vi motiveres av troen på mulighetene, at det innen rekkevidde finnes en lysere fremtid for et stolt folk med en rik kultur som har lidd for mye og for lenge.

Afghanerne selv og vi, det internasjonale samfunn, har mange og gode resultater å vise til. Vi har søkt å gjennomføre det som er FNs mandat for vårt engasjement, at Afghanistan ikke lenger skal være et fristed for internasjonal terrorisme. Det målet har vi nådd og befestet.

Oppgaven fremover er å konsolidere og bygge videre på det vi har oppnådd. Vi må vise all mulig nøkternhet og realisme når vi skal legge listen for hva det internasjonale samfunn kan utrette i Afghanistan, og hva landets regjering og landets folk må ta ansvar for selv. Vi skal arbeide videre for avgjørende fremskritt samtidig som vi holder stand og ikke gir oss på oppløpssiden.