Afghansk ansvar

Fire dager på rundreise i Afghanistan, som vanlig er inntrykkene sterke; fra historiene til de modige norske soldatene nord i landet; til samtaler med den politiske eliten i Kabuls politiske heksegryte – og kanskje sterkest; blikkene fra den jevne afghaner; familiefaren som trenger seg frem i den støyende Kabul-trafikken; den unge mannen bak dreiebenken på den norsk støttede yrkesskolen i Meymana som drømmer om å starte egen butikk, eller jenta på 7 år som stolt viser oss at hun kan gå med den nye protesen Røde Kors verkstedet har laget til henne.

Vinner eller taper vi, suksess eller fiasko? Nå som før er det ikke mulig å gi så enkelt svar, virkeligheten er aldri slik, den er sammensatt. Men en vei videre avtegner seg for landet Afghanistan - stolt, fattig, pint og håpefullt på samme tid. Her er fire tanker ved denne reisens slutt:

For det første; afghanerne må få ta ansvar for egen sikkerhet. Prosessen er i gang Afghanistan og den NATO-ledete ISAF-operasjonen er enige om at afghanerne selv skal overta ansvaret i hele landet innen 2014. Alle jeg møtte har den horisonten klart for seg. Det skjer gradvis, men retningen er klar; den voksende afghanske hæren og det afghanske politiet tar over. Våre militære bidrag har støttet opp om afghanske myndigheter og gjort det mulig å bygge den afghanske kapasiteten. Norske styrkers oppdrag er i endring, nå handler det i første rekke om opplæring og veiledning. Dermed beredes grunnen for at også vi kan trappe ned.

Men fortsatt er det sikkerhetsutfordringer. Flere enn afghanerne må være rede til å stå i mot om Al Qaida igjen truer med å bruke landet som base for terror. USA forhandler om fortsatt nærvær utover 2014. Men konflikter mellom afghanere må takles av afghanere. Det kan ikke være vår oppgave å trekkes inn i lokale strider og feider, mange av dem århundregamle. Omfattende og langvarig militært nærvær former den politiske kulturen og blåser opp den nasjonale økonomien. Ingen av delene er bærekraftig. Når afghanerne gradvis tar over ansvaret, da er også vårt militære oppdrag utført, slik det er fastslått i mandatet fra FNs sikkerhetsråd.

For det andre; afghanerne må få ta ansvar for egen politikk. Jeg er faktisk mer urolig for de politiske utfordringene enn for de militære. Afghanistan rives av sterke motsetninger og konflikter. Landet har en grunnlov og det er gjennomført valg. Men det politiske systemet er svakt rustet til å dele og kontrollere makt. Omfattende korrupsjon bunner i kultur, men også i svak rettstat. Vi kan og bør stille krav. Men bare afghanerne kan ta det politiske ansvaret. For å skrive om et amerikansk valgspråk; er det nok bra i Afghanistan til å rette opp det som er feil i Afghanistan? Er det nok felles til å holde landet sammen? Mange tviler, men afghanerne kan gi svaret.

Politikken må også handle om forsoning; mellom afghanere, drevet av afghanere. Viktige grupper, særlig blant pashtunerne i sør, ble ikke inkludert da et afghansk styresett ble stablet på beina etter 2001. Prisen har vært høy. Nå er det kontakter og samtaler i gang med Taliban, det er positivt. Det store flertallet av afghanerne ønsker seg ikke tilbake til 90-årenes Taliban-styre. De må stå opp for de de verdiene de tror på.

For det tredje; afghanerne må få sin rettmessige plass blant egne naboer. Det blir ikke fred og utvikling for Afghanistan om ikke landene rundt bidrar. Dette er et drama. Gjennom historien har Afghanistan vært veikryss for stormakters og naboers motstridende interesser. Mest kritisk er forholdet til Pakistan, en stat som selv vakler og der afghansk Taliban har fristed. Bare når afghanere og pakistanere gjør felles innsats mot terror og opprør kan begge folk få fred. Nå møtes landene i regionen til detaljerte samtaler om fremtiden, der blant annet Norge gir sitt bidrag som tilrettelegger.

For det fjerde; afghanerne må ikke få oppleve at verden vender dem ryggen. Det sitter dypt hos de fleste afghanerne, de spør: Vil det internasjonale samfunn glemme oss en gang til, slik det skjedde etter den sovjetiske okkupasjonen? Vi må finne balansen: På den ene siden må afghanerne ta styring og ansvar for egen sikkerhet og egen politikk. På den andre siden må vi stå ved dem med støtte til utvikling, humanitær hjelp, handel og samarbeid, ikke diktert av oss men i tråd med afghanernes behov.

Dagens militære engasjement går mot sin avslutning. Vårt samarbeid for utvikling bør fortsette. Under mine første besøk sa generalene at denne striden kunne vinnes militært. Nå vet alle at den må løses politisk. Og forutsetningen er at afghanerne står helt i front.

Se flere bilder fra besøket i Afghanistan på Flickr.