Innlegg under høring om ambassadesaken

Sjekkes mot fremføringen.
(En endelig versjon av Støres innlegg og svar publiseres senere.)

Komitéleder og -medlemmer,

Takk for invitasjonen til denne høringen. Jeg vil innledningsvis vise til grunnlaget for høringen, justisministerens redegjørelse i Stortinget 17. november 2010. I det følgende vil jeg begrense meg til spørsmål som berører mitt eget ansvarsområde.

De folkerettslige rammer utgjorde viktige premisser for justisministerens redegjørelse i november. Jeg vil kort kommentere enkelte synspunkter som har kommet opp i den offentlige debatten i etterkant av redegjørelsen.

I sine avsluttende konklusjoner slo justisministeren i november fast at en sikkerhetsenhet ved ambassaden kan bedrive observasjon og ta bilder og nedtegne informasjon om personer.

Enkelte har hevdet at dette, som et generelt utgangspunkt, er misvisende. Til det er det å si at ingen ambassade har anledning til å drive slik virksomhet uten begrensninger. Dette følger også av redegjørelsen i november.

Et spørsmål som har vært reist, er hvorvidt det går en grense for hvilke personopplysninger en fremmed ambassade kan hente inn også utenfor ambassadens nærområde, uten å krenke norsk statsmyndighet.

Mitt svar er ja, det går en grense. Det klare utgangspunktet må være at eventuelle observasjoner knyttet til sikkerhet ved en ambassade, må uansett begrenses til et geografisk område som ligger i ambassadens umiddelbare nærområde. – Jeg forstår at dette har vært et tema under høringen før jeg kom. Hva som så er naturlig å betrakte som en ambassades ”umiddelbare nærområde”, vil imidlertid kunne variere noe med hensyn til den aktuelle trussel eller hendelse, og grensen vil her – til en viss grad – bero på skjønn.

Det er et legitimt formål å styrke sikkerheten ved ambassaden og trygge liv og helse til dem som jobber der. Aktiviteten kan imidlertid ikke gis et større omfang enn det formålet tilsier.  Som det ble nevnt i redegjørelsen i november, foreligger det også andre elementer som ytterligere begrenser adgangen til å drive slik virksomhet. 

Et annet spørsmål, som har vært reist i media, er hvorvidt det bør kreves notifikasjon til eller godkjennelse fra norske myndigheter for å etablere ambassadelokaler utenfor selve ambassadens område.

Enkelte stater, som Storbritannia og USA, krever at diplomatiske representasjoner må søke om vertslandets godkjennelse for å ta i bruk bestemte lokaler til ambassadens virksomhet. Andre stater, herunder Norge, stiller imidlertid ikke noe slikt krav. Det er ingen forpliktelse til det i henhold til Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem.

Krav om registrering eller forhåndstilmelding av lokalene vil ikke i seg selv avklare spørsmålet om hva slags aktivitet som etter sin art lovlig kan drives der. Men det kan fremme oversiktlighet med hensyn til mottakerstatens muligheter til å gi ambassadene beskyttelse. Jeg anser det derfor naturlig å se nærmere på hvorvidt vi skal innføres slik notifikasjonsplikt. – Det er noe vi vil vurdere å utrede. 

Komitéleder,

Utenriksdepartementet arbeider, i samarbeid med Justisdepartementet, med oppfølgingen av de tiltak justisministeren tok opp i sin redegjørelse. Det er i hovedsak tiltak nummer tre og fire som berører mitt ansvarsfelt. Om disse vil jeg spesielt si:

Vi har i samråd med Justisdepartementet innledet oppfølging overfor den amerikanske ambassade med sikte på å klargjøre rammene for sikkerhetsstyrkens oppgaver utenfor ambassadens område.

Som et første skritt, har Utenriksdepartementet sendt ut – 14. januar i år – en sirkulærnote, altså en formell henvendelse til alle ambassader etablert i Oslo – hvor ansvaret for ambassadenes sikkerhet tydeliggjøres. Dette er et nytt tiltak i norsk praksis overfor de utenlandske ambassadene. Jeg vil kort referere hovedtrekkene i noten (den er lagt ut på UDs websider og jeg har også tatt med noen kopier):

For det første slår noten fast at det er Norge som er ansvarlig for ambassadenes ytre sikkerhet, og vi bekrefter at vi tar dette ansvaret alvorlig.

Noten gjør også kort rede for hvordan sikkerhetsarbeidet er organisert på norsk side – og den minner om relevante kontaktpunkter hos norske politimyndigheter for sikkerhetsrelaterte spørsmål.

Dessuten, og det er kanskje det viktigste punktet i denne sammenhengen, gjør noten det klart at dersom en ambassade ønsker iverksettelse av tiltak med tanke på ytre sikkerhet, utover de tiltak norske myndigheter allerede treffer, så skal dette formelt meddeles Utenriksdepartementet ved Diplomatseksjonen i forkant. – Det er en presisering.

Dette innebærer at eventuell iverksettelse av supplerende tiltak enten vil skje i regi av norske myndigheter, eller etter klarering fra de sistnevntes side.

Utenriksdepartementet vil i sin regulære kontakt med fremmede staters representasjoner i Oslo legge ytterligere vekt på kravet om at ambassadens personell respekterer norsk rett i samsvar med Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem. Dette kravet fremkommer også av denne nevnte sirkulærnoten av 14. januar.

Likeledes vil vi – sammen med justismyndighetene – se på behovet for mer formalisering av, og rutiner for, rapportering vedrørende ambassadesikkerhetsarbeidet på det praktiske og operative nivået.

Så, om spørsmål knyttet til UDs befatning:

I justisministerens redegjørelse i november ble det vist til at gjennomgangen av UDs arkiver og samtaler med berørte medarbeidere, ikke har avdekket at representanter for den amerikanske ambassade overfor UD har redegjort for sikkerhetsenheten eller dens aktiviteter. Videre opplyste justisministeren at UD aldri har gitt noen form for tillatelse eller samtykke til en slik gruppe.

Tiden som har gått etter redegjørelsen i november, har ikke frembrakt nye opplysninger om dette.

I invitasjonsbrevet til høringen ble det vist spesielt til Diplomatseksjonens rutiner og prosedyrer knyttet til sikkerheten for fremmede lands representasjoner i Norge. La meg utdype dette temaet noe nærmere, utover de opplysningene justisministeren ga i redegjørelsen.

Det er Justis- og politidepartementet og Politiet som har det utøvende og operative ansvar for arbeidet med ambassadenes sikkerhet.

Utenriksdepartementet har imidlertid ansvaret for at våre internasjonale forpliktelser blir ivaretatt på dette området. Disse forpliktelsene er særlig tuftet på Wien-konvensjonene om diplomatisk samkvem og konsulært samkvem.

Konvensjonene inneholder bestemmelser om mottakerstatens plikt til å iverksette adekvate tiltak for å ivareta sikkerheten for senderstatenes stasjoner og diplomater. Videre gir konvensjonene enhver ambassade rett til å kommunisere med norske myndigheter gjennom Utenriksdepartementet; altså det vi omtaler som diplomatiske kanaler.

For å presisere: Situasjonen er at UD har ansvar for overholdelse av Norges folkerettslige forpliktelser vedrørende ambassadesikkerhet; ambassadene har rett til å kommunisere med UD i slike spørsmål; mens det faktiske sikkerhetsarbeidet forestås av Oslo politidistrikt.

Utgangspunktet er at det daglige og rutinemessige samarbeidet mellom Politiet og UD vedrørende ambassadesikkerhet, foregår på et mest mulig effektivt og praktisk nivå, samtidig som saker av mer prinsipiell karakter løftes opp på et høyere nivå – avhengig av sakens karakter.

Det er Diplomatseksjonen i UDs Avdeling for kultur, norgesfremme og protokoll som er vårt kontaktpunkt for politiet i spørsmål om ambassadesikkerhet. Og tilsvarende finnes det et kontaktpunkt i Oslo-politiet for disse sakene både for ambassadene og UD.

Departementets praksis i saker som angår ambassadesikkerhet er altså at man forholder seg til Oslo politidistrikt på ulike nivåer, og i prinsipielle og overordnede saker også til Politidirektoratet og Justis- og politidepartementet. Dertil kommer trusselvurderingene, som gis av PST.

Komitéleder,

Så – noen ord om hvilken kunnskap UD har hatt om sikkerhetsvirksomheten ved den amerikanske ambassade, hvordan denne kunnskapen har tilflytt UD, og hvordan man har forholdt seg i UD til de opplysningene som har framkommet.

Justisministeren omtalte i sin redegjørelse i november møtene i januar/februar 2007 (mellom Beredskapsseksjonen i Politidirektoratet og Diplomatseksjonen i Utenriksdepartementet). Disse møtene var rene sonderingsmøter. De inngikk som ledd i den rutinemessige informasjonsutveksling om ambassadesikkerhetsspørsmål, som jeg nettopp har beskrevet. De konkrete møtene fant sted på anmodning fra Politidirektoratet. Det var på møtene enighet mellom UD og direktoratet om å avvente mer og bedre informasjon fra politiet, før UD eventuelt tok opp saken via diplomatiske kanaler.

Poenget var at den amerikanske ambassade ikke kunne innkalles på grunnlag av indikasjoner på at det kunne foregå en form for spaningsvirksomhet utenfor den amerikanske ambassade. Til det trengtes mer belegg. Som en foreløpig reaksjon var man innforstått med at det ble tatt en kontakt fra Oslo-politiet til ambassadens sikkerhetsansvarlige i sakens anledning.

Det var intensjonen å ta saken videre i UD dersom det ble bekreftet uønsket virksomhet, men det kom aldri slik informasjon fra politiet. Dette skyldtes, ifølge politiet selv, at det ikke var noe mer av betydning å rapportere.

Jeg vil understreke, at bortsett fra på disse to møtene i januar/februar 2007, så har vår gjennomgang vist at det ikke på noe tidspunkt i de mange møter som har vært holdt mellom politiet og UD om sikkerheten ved den amerikanske ambassade gjennom årene, har vært nevnt noen form for spaningsgruppe eller mulighet for at en slik gruppe skulle drive med ulovlig virksomhet.   

Komitéleder,

Til slutt: La meg bemerke at vi allerede ved meddelelsen til de utenlandske ambassadene i Oslo om kravet om formelle prosedyrer vedrørende behandling av sikkerhetsspørsmål, så har vi gitt et praktisk bidrag for å hindre at det igjen skulle oppstå uklare situasjoner i fremtiden, håper vi.