Et tryggere Arktis

I dag er Grønland scene for åtte utenriksministere som møtes for å diskutere hvordan vi best kan samarbeide om å forvalte Arktis. Den første bindende avtalen skal signeres. Sammen skriver vi historie. 

Det er en av de sterkeste kontrastene jeg har opplevd som utenriksminister siden 2005; den internasjonale oppmerksomheten om Arktis. For seks år siden var dette fortsatt bokstavelig talt en utkant. Arktisk Råd var ganske ukjent. Riktignok var kunnskap fra klimaendringene avgjørende for FNs klimapanel. Men politisk var Arktis baklandet. 

Nå trer Arktis fram som et nytt sentrum for å forstå klima i endring, skipsfart i nye passasjer og adgang til ressurser. Da må politikken ikke komme etter, den må ligge i forkant. Det er inspirasjonen når vi møtes på Grønland denne uka. 

For Norge blir det litt ekstra symbolsk. Det skjer i året der vi feirer 150-årsjubileum for Fridtjof Nansens fødsel og 100 år siden Roald Amundsen og hans menn nådde Sydpolen. Vi minnes om at vi er en polarnasjon. Det former deler av vår identitet. 

Isen smelter, havet åpner seg
Begge polene, den i nord og den i sør, har utfordringer som ingen land kan håndtere alene. Klimaendringene i Arktis er større og skjer langt raskere enn i verden ellers. Avsmeltingen fra grønlandsisen, hvor sju prosent av verdens ferskvann er bundet, har økt kraftig, permafrosten som holder på enorme mengder av klimagassen metan, reduseres, og havisen som før gjorde Arktis så vanskelig tilgjengelig trekker seg tilbake og blir tynnere. 

Når mine fire nordiske kolleger og jeg møter Clinton fra USA, Lavrov fra Russland og Canadas representant, er målet å sikre fortsatt styrking av Arktisk Råd som det sentrale organet for samarbeid i nord. Vi kan vise til en lang rekke forskningsprosjekter som har sikret avgjørende kunnskap om de globale klimaendringene. 

Det siste materialet etterlater ingen tvil, isen smelter. Den siste Swipa-rapporten (Snow, Water, Ice and Permafrost in the Arctic) som ble offentliggjort i forrige uke viser at de siste seks årene har vært de varmeste som noen gang er målt i Arktis. Vi vil og må ta denne kunnskapen med oss til de internasjonale klimaforhandlingene. Det er en global varselsklokke. 

Avtale gjør det tryggere i Arktis
Den første bindende avtalen mellom medlemmene i Arktisk Råd blir undertegnet i dag. Den skal sørge for at den eksisterende redningsberedskapen landene har til havs og i luften i Arktis blir bedre koordinert slik at det blir tryggere å ferdes i arktiske farvann. Det er bra. 

Men ingen kan garantere full sikkerhet for liv og helse i Arktis. Store avstander og barske værforhold vil alltid skape utfordringer, og føre-var-tiltak er derfor avgjørende. Et bindende regelverk for skipsfart i polarområdene er under utvikling i den internasjonale sjøfartsorganisasjonen IMO, og vil tre i kraft i løpet av de nærmeste år. Neste oppgave blir å få til tettere samarbeid om oljevernberedskap. Her er Norge pådriver. 

De store banker på
I mange år var anonymitet Arktisk Råds største utfordring. Nå er det nesten omvendt, en stor utfordring er å mestre all oppmerksomheten utenfra, som fra Kina, Japan, Italia og Sør-Korea og fra EU. Det som skjer i Arktis har global interesse. Interesse utenfra i Arktis er legitimt og positivt. 

Flere land utenfor Arktis ønsker observatørstatus i Arktisk Råd. Noen medlemsland er skeptiske til strømmen av slike søknader. Vi mener den økte interessen er en fordel, og viser den økte betydningen av Arktisk Råd. Mange av utfordringene i Arktis har kilder eller krever løsninger som ligger utenfor Arktis. Vi ønsker at Arktisk Råd forblir det ledende organ for arktiske spørsmål. Årsakene til forurensning i Arktis kommer gjerne fra andre deler av verden. Da må disse landene med for å finne løsninger. 

På Grønland skal også avgjørelsen om opprettelsen av et permanent sekretariat for Arktisk råd tas. Vi har tilbudt oss å være vertskap for sekretariatet. Vi har polarforskere i verdensklasse. Fagmiljøer som sammen med annen internasjonal ekspertise på området vil gi gode vilkår for et sekretariat i Norge. Vi er spente på utfallet av dagens diskusjoner.

Nansen og Amundsen var ulike som personer, men hadde også mye til felles. Begge søkte kompromissløst etter kunnskap hvor enn den var å finne; i forskning, hos ishavsfolk og hos urfolk, nasjonalt og internasjonalt. Det bør være til inspirasjon når vi sitter rundt bordet på Grønland i dag.