Våre norske jøder

Et samfunns største fare er likegyldighet, kunnskapsløshet – å overse, bagatellisere, lukke øynene, være passive.  

***

I forrige uke ble 23 nye forgylte steiner – snublesteiner – lagt ned i Oslos gater til minne om norske jøder som ble deportert og drept under den andre verdenskrig. ”Holocaust i nabolaget”, skrev Aftenposten. Vi kjenner historien. 26. oktober 1942 – det norske politiet arresterte alle jødiske menn. 26. november – alle jødiske kvinner og barn fulgte etter. Desperate scener utspant seg i Calmeyers gate, Hausmannskvartalene, Langes gate og ved andre adresser hvor jødiske familier bodde. Ved Akershus kai ventet transportskip.  

Fra Calmeyers gate 15 ble 19 jøder hentet. Der var det også en synagoge som i dag huser Jødisk Museum. Over natten 26. november 1942 var bygården tom. Av de 65 (av totalt 771 norske jøder) som ble deportert fra Hausmannskvartalene kom én tilbake. Dette var Holocaust – utslettelse – som utspant seg i dødsleirene, men en del av forbrytelsen skjedde her, ved arrestasjonene. Drosjene og lastebilene som kjørte mot Akershus kai – den udåden var nordmenns verk. 

Med et slag var det jødiske miljøet i Calmeyers gate historie. I dag er det utenfor lagt ned 19 minnesmerker, snublesteiner, med navn på dem som ble deportert. Det er et godt kunstnerisk prosjekt, en historie vi stopper opp ved. Jeg håper at ideen kan realiseres også i andre byer. 

Jødenes fortelling handler om at minnene former oss. De norske jødenes erfaringer blir gjennom vårt fellesskap til våre minner, i det som er det norske ”vi”; minner som former vår nasjon. Kapitlet om det jødiske folks historie i Norge er ikke en god fortelling. Det burde ha vært mange flere jøder i Norge enn det er i dag. Tiden leger ikke alle sår, men tiden skaper nye kapitler i historiens bok. Jeg vil takke jødene i Norge for å være en så bevisst og engasjert kulturell kraft. Til å vie seg til historiefortelling. Og til å vie seg til samtiden og fremtiden med engasjement for unge og eldre, gjennom aktiv kulturformidling. Det er en livsnødvendighet for et land som Norge å tydeliggjøre minoritetenes kulturer, deres fortellinger om identitet – tradisjoner, skikker, kunnskap, fra en stor del av verden. Deres religiøse ståsted. 

Tydeliggjøring gjør stolt. Tydeliggjøring tar bort mistenksomhet fordi den viser også hvor mye vi har felles, vi som utgjør det norske ”vi” – alt det vi deler – grunnmuren, der alle har plikter og rettigheter, innen rammen av demokrati, rettsstat, menneskerettigheter, likeverd og likestilling. På dette fellesskapets grunn kan vi også leve med forskjellene og mangfoldet. Det gjør oss alle rikere. 

Jødene er en levende og sterk minoritet, som jeg er stolt av at Oslo og Norge rommer. Vi skal sammen prege et land der barn og unge av jødiske familier føler trygghet og rom for livsutfoldelse. Der unge mennesker ser fremover, med ønske og vilje til å forme et Norge som vi har felles ansvar for – og også være en stolt del av mangfoldet – der jødene kan be til sin gud, løfte frem sine hellige skrifter, feire høytider, ta vare på sine fortellinger, styrke institusjoner som Jødisk Museum i Oslo. Kort sagt: Uten jødene og de jødiske kulturuttrykkene er ikke Norge norsk. Vi må holde fast ved dette. For det finnes understrømmer i vårt samfunn og ellers i Europa som fremmer diskriminering, hat, hets mot jøder, hets mot muslimer, hets mot sigøynere, hets mot homofile. 

Dette må vi bekjempe. Ikke med vold, men med lov og rett, med åpenhet, argumenter, holdninger. Få strømningene opp og frem i lyset. Få de anonyme skribentene frem fra nettdebattene. Finne frem til lederne som fremmer vold, bagatelliserer folkemord, de som hevder at noen mennesker er mer verdt enn andre. Når vi er bevisste og trygge på vår egen tilhørighet, vår egen identitet og vår egen historie, blir vi tryggere på å møte, respektere og forstå andre. Bevissthet om vår egen kulturarv skaper respekt for andres arv. 

For vi kjenner motsatsen: Et samfunns største fare er likegyldighet, kunnskapsløshet – å overse, bagatellisere, lukke øynene, være passive.