Nordområdene: Samarbeidssone i går – og i dag

Russisk versjon av forordet i katalogen (pdf)

 

Vi markerer i 2011 at det er 150 år siden forskeren, humanisten, diplomaten, eventyreren og globetrotteren Fridtjof Nansen ble født.

Allerede før han fylte 30 år fremsto Nansen som nasjonalhelt, en posisjon han befestet frem til sin død i 1930. I en hendelsesrik og omskiftelig tid, da Norge søkte sin plass blant verdens nasjoner og utformet en egen nasjonal identitet, sto Nansen frem og viste det han selv omtalte som ”eventyrlyst og dådstrang”. – Kjennetegn det unge Norge gjerne ville identifisere seg med.

Som diplomat var Nansen aktiv under dannelsen av det moderne Norge, som nok en illustrasjon på hans mangfoldige virke. Til dette bildet av ham hører også medmennesket, mannen som bar med seg minnene fra all den nød og elendighet han var vitne til under reiser ved slutten av Den første verdenskrig. Rundt om i Europa minnes Nansen derfor som humanisten, Folkeforbundets høykommissær for flyktninger, som satte hele sin prestisje inn på å hjelpe hundretusener av flyktninger og krigsfanger. Da han i 1922 mottok Nobels fredspris, var det også for sin innsats under hungerkatastrofen som rammet Russland.

Men allerede som ung mann hadde Nansen vist sine evner til innlevelse og tilpasning, som sosialantropologisk feltarbeider blant inuittene på Grønland. Her var han langt forut for sin tid. Nansens respektfulle formidling av deres innsikt, deres kunnskaper, teknologi, levekår og kultur, alt dette var med på å skape en holdning til bevaring og vern om urfolks kultur og næringsgrunnlag som i dag preger statene i nord.

I dag er det Nansens kunnskapstørst og nysgjerrighet på alt som angikk nordområdene som gjør ham til et forbilde ikke minst for dagens forskere. For selv om Nansen i sin samtid ble sett på som en uredd utfordrer av Grønlands innlandsis og hele det ukjente isødet over Nordishavet, var disse dristige vågestykkene diktert ut fra higen etter kunnskap – og ikke etter landevinning, rikdom eller berømmelse. Under ekspedisjonene ble det foretatt vitenskapelige undersøkelser og målinger som ga ny verdifull kunnskap om dyr og planteliv, isforhold og havstrømmer, meterologi og geologi i de arktiske områdene.

Nansen søkte og så sammenhenger mellom livsformer og miljø, mellom klimaendringer og livsvilkår. Dette gjør at han – selv om slike uttrykk ikke var i bruk da – kan sies å ha vært en foregangsmann for moderne økologisk naturforståelse. Som professor ved Universitetet i Oslo ble han en banebrytende talsmann for sterkere internasjonalt samarbeid innen havforskning og hans arbeider ga kunnskap om fiskebestander i de nordlige havområder.

Denne utstillingen tar nettopp utgangspunkt i Nansen og det faktum at hans vitenskapelige innsats bidro til en blomstring innenfor norsk forskning, særlig på felter som geofysikk og marin biologi. At dette også gjelder for dagens norske forskere som arbeider med spørsmål relatert til nordområdene, ser vi av utstillingen. Ved å trekke frem fire fremstående forskere fra fire sentrale norske vitenskapelige institusjoner, trekkes linjer fra Nansens pionerinnsats og frem til vår tids problemstillinger. Hans impulser lever videre og inspirerer, selv om vi i dag har satellitter og andre vitenskapelige metoder som man tidligere knapt kunne drømme om. Og til tross for utvidet innsikt, er kunnskapsbehovet neppe mindre i dag enn på Nansens tid.

*****

Og så er det dette: Fra å være en ”utkant” globalt sett, er Arktis i dag kommet i sentrum for internasjonal interesse. Det skjer som en følge av energibehov, ressursbehov, behovet for økt kunnskap om klimaendringene og om konsekvensene av at isen smelter. Forvaltningen av de arktiske havområder og kontinentalsokkel tilfaller de nasjonalstater som grenser opp mot Arktis, og grensene reguleres etter internasjonal havrett og gjennom avtaler mellom statene. Avtalenettverket gir et solid grunnlag for forutsigbar og langsiktig ressursforvaltning og vern om de krevende og sårbare klima- og naturforhold som kjennetegner regionen.

I dag er nordområdene den norske regjeringens viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken. Slik har det vært siden 2005 – og slik vil det fortsette. Selve nordområdestrategien ble lagt frem i 2006 og satsingen ble fulgt opp med neste trinn i strategien som var rapporten Nye byggesteiner i nord i 2009. I 2011 legger regjeringen frem en melding til Stortinget om nordområdepolitikken.

Den overordnede målsettingen har hele tiden vært å skape økt kunnskap, aktivitet og nærvær i nord og legge grunnlaget for en bærekraftig økonomisk og sosial utvikling i årene fremover. En god utvikling i Norges nordlige landsdeler gir oss troverdighet og et godt grunnlag for gjennomslag for norske synspunkter internasjonalt i ulike spørsmål som gjelder nordområdenes fremtid.

Det som først og fremst driver utviklingen i nord, er klimaendringene som bebuder økt menneskelig aktivitet, forvaltningen av de rike naturressursene i området og utviklingen i Russland og det norsk-russiske forholdet. Avtalen om maritim avgrensning og samarbeid med Russland (delelinjen), som ble undertegnet 15. september 2010 i Murmansk, er en milepæl og viser hva som er mulig å få til i nært samarbeid med vår store nabo gjennom langsiktige forhandlinger basert på moderne folkerett. Avtalen gir en grense til havs og åpner for store muligheter for samarbeid om bærekraftig forvaltning og utvikling av naturressursene i Barentshavet og Polhavet.

Regjeringens nordområdepolitikk handler om hvordan folk, kunnskap og kompetansemiljøer i hele Norge kan bidra til at våre nærområder utvikles videre i et klima av fred, stabilitet og samarbeid. På den måten legger vi til rette for en god klimapolitikk, en ansvarlig ressursforvaltning og en sunn næringsutvikling, til beste for alle dem som bor i regionen. Summen av dette er også økt sikkerhet i nord.

Denne nordområdesatsingen er dermed et stykke moderne samfunnsbygging hvor Norge og spesielt Nord-Norge gis muligheter til ny økonomisk utvikling basert på kunnskapsintensive næringer og i tett samarbeid med våre naboland.

Nordområdesatsingen er et nasjonalt løft. Samtidig: Den norske regjeringen kan legge forholdene til rette for ny utvikling i nord, men det er næringsliv, kulturliv, kunnskapsmiljøer og folk selv – samt alle samarbeidspartnere fra andre land – som kan skape de virkelige resultatene som merkes over tid i nord. Siden lanseringen av nordområdestrategien er det investert store beløp innen særlig forskning og utdanning. Norge skal være med og forme utviklingen i nordområdene og Arktis. Derfor er vår ambisjon å være ledende på kunnskap om denne regionen.

I møte med dagens utfordringer gjenkjenner vi også mange av de problemstillinger som Nansen pekte på – og vi finner inspirasjon i hans understrekning av balansen mellom klimatiske forhold, ressurser og bosetting. Menneskene i Arktis er den viktigste ressurs regionen har. Deres erfaringsgrunnlag og levesett er utgangspunktet for utvikling av ny kunnskap om regionen.

Forskning tuftet på internasjonalt samarbeid og åpenhet er én nøkkel i dette arbeidet. I nær sagt hele verden møter spørsmål knyttet til Arktis i dag stor interesse. Ett eksempel: I forbindelse med avslutningen av Det Internasjonale Polaråret (IPY) i 2010 satte 2300 forskere fra 50 land hverandre stevne i Oslo. Norge har en ledende rolle i dette arbeidet og teller blant de fire-fem fremste nasjonene innen polarforskning. Det er naturlig for Norge å inneha en slik rolle, ikke bare i kraft av posisjonen som pionerland på feltet polarforskning, men også ut fra det faktum at vi har territorier og forvaltningsansvar for havområder ved begge poler.

Samarbeidet med vår nabo Russland i nord er her et kjernepunkt. Fridtjof Nansens liv var tett forbundet med Russland – et land han var sterkt fascinert av. Han inspirerte ikke bare nordmenn, men også mange russere. Det er derfor naturlig at denne utstillingen vises flere steder i Russland og spesielt i et år som faller sammen med 300-årsjubileet for den russiske multivitenskapsmann, poet og polarentreprenøren Mikhail Lomonosov fra Arkhangelsk. Det naturvitenskapelige samarbeidet mellom Norge og Russland står sentralt i de utfordringer vi i dag ser innen blant annet skipsfart, fiskeri og offshorevirksomhet i regionen.

Svalbard er blitt en møteplass for internasjonal forskning. Ny-Ålesund huser forskere fra alle verdenshjørner og speiler den internasjonale interessen og behovet for å være tilstede og delta i arbeidet med forskning på de store globale klimautfordringene. Arktis er en region hvor effektene av klimaendringene kan følges på nært hold. USAs tidligere visepresident Al Gore og jeg la frem en rapport om issmeltingen på klimatoppmøtet i København i 2009. Konsekvensene er økt global oppvarming som vil øke vannstanden i verdenshavene og påvirke både det tropiske klima og forholdene for landbruk og annen virksomhet i en lang rekke land.

Disse endringene er dramatiske og stiller verdens befolkning overfor store utfordringer. Samtidig gir det oss nye muligheter – som at sjøveien til Asia langs den russiske kysten åpnes. Frakt av malm fra Syd-Varanger til Kina denne veien innebærer betydelige besparelser i drivstoff og tid. Isforhold og klima gjør imidlertid denne ruten usikker i dag, men den kan på sikt åpne for en helt ny trafikk og samhandel i det arktiske området.

Forventningene til olje- og gassressursene i området er en annen side av den forsterkede internasjonale interessen for regionen. Utfordringene ved å bevare levevilkårene for de viktige fiskeressursene i Barentshavet, samtidig med en fornuftig utnyttelse av olje- og gassforekomster, er her en viktig dimensjon. Det gode samarbeidet med Russland – som blant annet har gitt en forbilledlig forvaltning av den nordøstatlantiske torskestammen – er et sentralt utgangspunkt. De klimatiske forholdene stiller meget høye krav til teknologiske løsninger og det er behov for intensiv forskning og ny kunnskap på mange ulike felt. Selv om landene som har forvaltningsansvaret for disse områdene har lang erfaring i offshorevirksomhet og annen aktivitet i regionen, er det høyere investeringsbehov her enn ved offshorevirksomhet under andre forhold.

I denne virkeligheten skal vi utvikle gode samfunn for mennesker å leve i. Vi skal bygge på alle de erfaringer som er gjort av de mange som har funnet sitt virke i arktiske strøk opp gjennom historien, i pakt med en sårbar natur.

*****

Utstillingen om polarforskeren Fridtjof Nansen, hans arv og hans etterfølgere, forteller historien om den rolle kunnskap og innsikt spiller for bærekraftig forvaltning av nordområdene. Sammen med våre naboer og andre samarbeidspartnere har vi et ansvar for at ressursene kommer mennesker til gode og at det å leve og overleve i pakt med naturen i nord ikke bare blir noe vi senere kan lese om i historiebøker. Naturvitenskapen har lært oss hvor sårbart vårt eget livsgrunnlag er. Selv med dagens tilgang til avanserte målesystemer og satellitter, stilles det store krav til ”eventyrlyst og dådstrang” – for å bruke Nansens ord – for å finne svar på utfordringene i vår tid.

Vi markerer i 2011 flere jubileer – 150 år siden Fridtjof Nansens fødsel og 100 år siden Roald Amundsen nådde Sydpolen og dessuten er Frammuseet i Oslo 75 år. Det kan ofte være lett å se kun de mytefargede sidene ved de store polfarerne: helter og eventyrere som utførte personlige bragder – datidens ekstremsport. Men polfarerne var også oppdagere som frembrakte ny viten, ny kunnskap, nye horisonter. De fant grunnsteiner som ligger der og som vi i dag bygger videre på.

Lite ville ha blitt oppnådd uten respekt for naturens lover og luner eller uten en vitenskapelig tilnærming; nitidige forberedelser og beregninger, nøyaktighet i alle detaljer, testing, prøving og feiling. I Arktis og Antarktis har vårt fokus de siste hundre årene forskjøvet seg bare litt: fra hovedvekt på utforskning og mot forskning. Dette er ikke forskjellige ting, men ulike faser i en utvikling.

All moderne forskning er i sin natur internasjonal og legger grunnlaget for et enda nærmere samarbeid mellom stater om håndteringen av utfordringer og muligheter i Arktis – og Antarktis. La oss bygge videre på de vitenskapelige og humanistiske idealer som har brakt Fridtjof Nansens navn ut i verden. La oss inspireres av ham som gikk opp løypa.

Jeg ønsker at alle dere som besøker denne utstillingen lar dere forundre over Nansens mange profiler, hans allsidighet og av de viktige spørsmål som vitenskapen om nordområdene tar opp, den gang og i dag. Nansen representerer et forbilde i det å interessere seg for naturmiljøet som menneskenes livsgrunnlag, for mangfoldet i dyre- og plantelivet og i det å søke svar på de hemmeligheter havet skjuler. Det er balansen i dette samspillet mennesker er så avhengig av og det er i lys av dette mangfoldet at denne utstillingen kan oppleves. Jeg ønsker arrangørene lykke til med visningene nasjonalt og internasjonalt – og jeg vil også gratulere akademia i Norge og Universitetet i Oslo med 200-årsjubileet!

Jonas Gahr Støre
Oslo, januar 2011

*****

(*) En vandreutstilling om Fridtjof Nansens betydning for moderne norsk nordområdeforskning. UiOs 200-årsjubileum i 2011 faller sammen med to andre store jubileer: Det er 150 år siden Fridtjof Nansen ble født (10.10.1861) og det er 100 år siden Roald Amundsen erobret Sydpolen. Utstillingen åpner i Bryggens Museum i Bergen 17.01.2011.

Mer informasjon om utstillingen og hele katalogen:

Universitetet i Oslo:
Arven etter Nansen. Vitenskap ved verdens ende 

Nansen-Amundsen-året 2011. Utstillingskatalog