Avstand og nærhet

Norge – Russland først: Det er nesten blitt et munnhell, men likefullt: Norge og Russland har levd i fred i 1000 år. Det er unikt i europeisk, historisk kontekst. Gjennom århundrer handlet og reiste folk på kryss og tvers aller nordligst i Europa, godt på avstand fra den kontinentale storpolitikken.

Under Sovjetunionen frøs de politiske grensene til. Men vi glemmer ikke at det var sovjetiske soldater som etter harde kamper befridde Nord-Norge fra nazistiske okkupanter i 1944/45 – og som heller ikke ble værende der da krigen var over.

Da den kalde krigen satte inn, ble vår grense et geopolitisk skille; mellom vest og øst, mellom NATO og Warszawa-pakten. Så kom nytt tøvær da Sovjetunionen smuldret opp og Russland igjen ble vår nabo.

Det politiske klimaet rundt oss har vekslet, men mellom oss har nordmenn og russere gjerne funnet ut av det med hverandre, enten det har handlet om fisk, forskning eller kultur.

Nok et tegn på vår evne til å finne veien sammen kom i fjor, da vi ble enige om delelinjen i Barentshavet og Polhavet – etter nesten 40 år med forhandlinger. Nå har Stortinget og den russiske Dumaen godkjent avtalen, og tirsdag 7. juni – på Akershus Festning – utvekslet utenriksminister Sergei Lavrov og jeg selve avtaledokumentene, den siste formelle handling før avtalen trer i kraft 7. juli 2011.

Dermed blir det normale i naboskapet ytterligere bekreftet; gode naboer skal ha klare og trygge grenser. Nå kan vi si det slik: vi har landegrense fra 1826 og havgrense fra 2011! 7. juni har også en historisk klang: Det var på denne dagen i 1905 at Stortinget vedtok å oppløse unionen med Sverige, og Norge igjen ble et selvstendig land.

Med delelinjeavtalen avklarer vi et viktig forhold mellom Norge og Russland. Men vi gjør mer; vi viser verden at det ikke er noe snakk om strid og kappløp om ressurser i Arktis. Som arktiske kyststater forholder vi oss til folkeretten og havretten.

Det skjer rundt havene i nord. Men denne uken har fokus også vært på Baltikum. Estland, Latvia og Litauen markerer i år at det er 20 år siden de gjenvant sin selvstendighet. Det gjorde stort inntrykk å møte mine kolleger fra disse tre landene i går. Vi er alle små nordeuropeiske stater, men historien har tildelt oss dramatisk forskjellige skjebner.

De baltiske landenes territorier har gjennom historien stått sentralt i kampen om makten i Nord-Europa. Tyskere, dansker, svensker, russere og polakker har utkjempet slag her. Samtidig finner vi noen av historiens mest dynamiske knutepunkter for handel – under Hansatiden med kraftfulle byer som Riga, Tallinn, Tartu, Kaunas og Bergen!

Verre gikk det med den nasjonale selvråderetten. De tre statene har levd med småstatenes dilemma i et nabolag der større makter har valset over dem, militært, politisk og ideologisk.

Hvordan kombinere sikkerhet og uavhengighet? Hva skjer med enkeltmenneskene midt oppe i dette? Med språk, identitet og kultur? En sterk menneskelig beretning om dette dramaet finner vi i den finsk-estiske forfatteren Sofi Oksanens bøker – ikke minst i «Utrenskning», en skildring fra Estland tidlig på 1990-tallet, med skarpe linjer til tiden før og etter Den annen verdenskrig.

Nå søker de baltiske statene stabilitet, forankring og fremtid gjennom EU og NATO, men de har også stor interesse av tettere bånd til alle de nordiske landene. Deres spenningsforhold til Russland er et ganske annet enn Norges.

Her skal mange dype historiske sår leges, mistillit legges til side og synet på hverandre må erstattes av erfaringer bygget på realiteter, ny tillit og gjensidig respekt.

Nå er vi allierte. De baltiske statene har behov for og kan forvente vår solidaritet. En styrke i NATO er at vi deler erfaringer; de har sine og vi har våre i forhold til Russland.

Kanskje kan enighet om grenser og en lang rekke praktiske avtaler om samarbeid i Barentsregionen inspirere til liknende enighet innerst i Østersjøen. En slik visjon kan oppsummere inntrykk fra historiske møter i Oslo denne uken.