Bistand bedre enn isolasjon

Asle Toje har en god penn. Derfor erstatter han ofte klare tanker med gode spissformuleringer. I Dagens Næringsliv 9. mai ironiserer han over amerikanske presidenter som "har fått det for seg at de skal gjøre verden til et bedre sted - med våpenmakt og pengegaver". 

Nesten alle presidenter fra George Washington til Barack Obama har fulgt denne strategien. Noen mer vellykkede enn andre. Kan grunnen være at det eneste alternativet til å forsøke å forbedre verden, er å beskytte USA bak en stor mur i isolasjon? Det har ikke virket tidligere. Og kan umulig virke i en globalisert verden. 

Amerikanske presidenter har tre redskaper; politikk, penger og militærmakt. Flertallet har brukt alle tre. Alle har brukt de to første. Jeg mener amerikanske presidenter bør bruke alle redskapene. Men med klokskap. Blandingsforholdet bør alltid diskuteres. 

Toje kritiserer Norges innsats for verdens fattigste. Han mener nok regjeringen og jeg er blant de med "en overordnet tanke om at fattige land skal hjelpes til å bli mer som Norge". Selvsagt ønsker fattige land å bli mer som Norge. De ønsker neppe å kle seg i bunad og spise brunost. De fleste vil heller ikke bli kristne eller kopiere norske institusjoner. Alle fattige land jeg kjenner til ønsker kombinasjonen som har bragt andre land ut av fattigdom. Det er en sterk stat, et dynamisk næringsliv og et rikt sivilt samfunn. 

Å hjelpe land med dette er i vår og deres interesse. Å ha som mål å skape en bedre verden er bedre enn isolasjon.