Davos tur-retur

 

Gjennom 40 år har en sveitsisk filantrop samlet ledere fra politikk og næringsliv i alpelandsbyen Davos til det årlige World Economic Forum. Mange mener mye om Davos-samlingene; at dette er elitens samlingssted og at det hele er en udemokratisk klubb.

Jeg tror Davos er omtrent hva det er; en samling av ledere og kommentatorer fra mange land som setter hverandre i stevne om all slags aktualiteter. Her møtes næringslivsledere for å diskutere forretninger, politikere for å snakke politikk – og med årene – næringsliv og politikk sammen for å diskutere verdens gang.

Det myldrer av kjente fjes fra hele verden, på vei til og fra seminarer og samlinger. Det slående i år var antall kinesere og indere på høyt nivå. Med årene har listen av aktuelle saker vokst. Fortsatt handler det om utsiktene for verdens økonomi og finanser. Men det var også her, i Davos i 2000, at den globale vaksinealliansen GAVI ble lansert - med formål om å vaksinere alle verdens barn og gi et kraftfullt bidrag til kampen mot fattigdom.

De er ikke alle sannsigere, de som tar seg til Davos. I 2008 var det ingen som spådde at finanskrisen ville bryte ut noen måneder senere.

I år var det ingen som kunne si noe om når den ville ende. Men stedets summing sier noe om stemninger: Gryende optimisme om oppgang, men også nagende usikkerhet om hva kombinasjonen av underskudd og statsgjeld vil bety for verdensøkonomien. Og folk i kø for å lytte til kinesiske finanstopper.

Mitt første møte med Davos var for 20 år siden, da jeg var rådgiver for Gro Harlem Brundtland. Gros budskap handlet om miljø og utvikling. Jeg var stolt av hvordan vår statsminister fikk forsamlingens oppmerksomhet. Men jeg husker også hvordan vi ble møtt av Davos-miljøet, vi som kom den politiske veien fra Norge. Vi fikk høre at Norge og Norden vanskelig vil klare seg i den åpne verdensøkonomien. Skattene er for høye, staten for stor, fagbevegelsen for sterk, elitene for få, evnen for omstilling og innovasjon for svak. Slik tenkte finans- og næringslivstoppene anno 1991.

I 2000 kom vi tilbake, da var Gro sjef i WHO og jeg hennes stabssjef. Vi hadde vært pådrivere for å etablere den nye vaksinealliansen GAVI. I Davos kunne vi lansere initiativet med tyngde; her var FN ved Kofi Annan, legemiddelindustrien som ville bidra med vaksiner til redusert pris og Bill Gates som åpnet for storskala finansiering fra sin nyetablerte stiftelse.

Noen måneder senere ble Jens Stoltenberg statsminister i Norge. Han tok lederskap på regjeringssiden med garantier om langsiktig finansiering. GAVI forandret oppfatningen av bistand. Initiativet har reddet millioner av barn.

Tilbake fra Davos i 2011 slår det meg hvordan den politiske stemningen har snudd. Høyreinspirert kritikk av den «tunge» nordiske velferdsstaten har stilnet. For virkelighetens fortelling er sterk; de nordiske landene har flere i arbeid, lavere ledighet, høyere produktivitet, sunnere budsjetter, mer solide banker – og samtidig har de omfattende velferdsordninger, høyere skatter, mer likestilling, og – ja, sterkere fagbevegelse. Tilfeldig? Neppe.

Dette var et av hovedtemaene på årets Davos-møte, med politiske ledere fra Norden, som ikke var et sted bak i salen, men på podiet for å si noe om de nordiske sammenhengene og erfaringene. Ingen samfunn er like, heller ikke de nordiske. Ingen kan kopiere en annen samfunnsmodell, men alle kan hente inspirasjon.

Jeg tror dette er viktige lærdommer fra Norden: Sterke, åpne demokratiske rettsstatstradisjoner ruster samfunnet mot korrupsjon og maktmisbruk. Små forskjeller mellom folk bygger større tillit. Sterke organisasjoner og godt utbygd sivilsamfunn gir mange fora for deltakelse og engasjement. Universelle velferdsordninger gir bred trygghet for å gjennomføre nødvendige omstillinger i næringsliv og offentlig forvaltning.

Velferdsordninger som mamma- og pappapermisjoner og barnehageplass er viktige rettigheter for den enkelte og for familien, men også bra for næringslivet fordi det gir oss som jobber rom for å kombinere familie og arbeid.

Trepartssamarbeidet i arbeidslivet gjør det mulig å snakke seg frem til enighet om brede reformer. En sterk fagbevegelse kan sette makt bak sine krav, men også vise ansvar og kraft til å stå ved inngåtte avtaler.

Den norske pensjonsreformen oppsummerer flere av disse erfaringene; den ble til gjennom omfattende konsultasjoner og justeringer. Og den viser endrings- og omstillingsevne i en åpen og krevende verdensøkonomi.

I år var disse erfaringene med på å fange interesse i Davos. Et fremskritt, spør du meg.