Innlegg i interpellasjonsdebatt om Myanmar

Interpellasjon fra Laila Gustavsen (Ap):
”Det er oppløftende å se hva som nå pågår i Myanmar (Burma). Etter nesten 50 år med militært styre ble det første valget på 20 år avholdt i november 2010. Etter dette har mye skjedd. Landet har fått en sivil regjering, et reformprogram er satt i gang fra president Thein Sein, politiske fanger er løslatt, forhåndssensuren av pressen er borte og det er ikke lenger restriksjoner på bruk av internett. Samtidig er Myanmar ikke et glansbilde. Mye gjenstår fortsatt på veien mot demokrati. Flere politiske fanger må frigis, menneskerettigheter må forbedres og situasjonen for befolkningen, spesielt i grenseområdene, er svært vanskelig. Etniske og religiøse grupper er gjenstand for systematisk undertrykking. Myanmar er inne i en brytningstid, der landet kan utvikle seg i ulike retninger. Hvordan vil utenriksministeren beskrive situasjonen, og hvordan kan norsk politikk bidra positivt til en videre demokratisk utvikling av Myanmar?” 

Sjekkes mot fremføringen

Utenriksminister Jonas Gahr Støres hovedinnlegg: 
Som interpellanten gjør rede for, er den siste tidens utvikling i Myanmar oppløftende – og etter min mening mer oppløftende enn på mer enn 20 år.

Valget i 2010 var verken fritt, rettferdig eller demokratisk, som interpellanten sa. Likevel la det grunnlaget for opprettelsen av demokratiske institusjoner og prosesser som har vært avgjørende for de positive endringene landet nå har vært gjennom etter at den nye regjeringen tiltrådte i april 2011.

I en interpellasjonsdebatt om Myanmar 18. januar i år sa jeg at et nytt politisk landskap var skapt, at vi ville følge utviklingen nøye og vurdere politikk og virkemidler i forhold til denne.

Vi ser nå at endringene har vært flere og har skjedd i et raskere tempo enn vi kunne forvente. Landet har fått et fungerende parlament, der representantene fra ulike partier åpent har kunnet stille spørsmål og fremme forslag. Opposisjonen har fått et politisk spillerom som de ikke har hatt tidligere. Dette gjelder også de etniske partiene, som på tross av 2010-valgets mangler har oppnådd betydelig representasjon i de regionale parlamentene.

En rekke sensitive spørsmål har blitt tatt opp i parlamentet, inkludert et forslag om amnesti overfor politiske fanger. Forslaget ble vedtatt og la det politiske grunnlaget for løslatelsesprosessen vi nå ser.

Videre er en ny fagforeningslov vedtatt, en lov som ifølge ILO er den beste fagforeningsloven i Asia.

Sesjonene i parlamentet er åpent tilgjengelige for offentligheten, overføres på tv og gjengis i avisene.

Alt dette er helt nytt.

Vårt inntrykk er nå at det er flere samfunnsaktører som bidrar til å dra i samme retning i Myanmar. Tidligere motstandere står sammen. Aung San Suu Kyi har flere ganger uttalt, også til norske politikere, at hun stiller seg bak presidentens reformagenda, og hun ber om at det internasjonale samfunn støtter ham.

Det er innledet en substansiell dialog mellom myndighetene og Aung San Suu Kyi og hennes parti NLD. Forhandlingene har ført til at valgregistreringsloven er endret i tråd med NLDs betingelser, og partiet har nylig kunngjort at det vil delta i det kommende suppleringsvalget. Om kort tid vil altså NLD kunne bli landets største opposisjonsparti.

Den pågående løslatelsesprosessen av politiske fanger er viktig for landets demokratiske utvikling og vestlige lands tillit overfor Myanmar. I samtaler med oss har myndighetene i landet forsikret at denne prosessen vil videreføres, noe som i så fall vil bety at Vestens hovedkrav overfor myndighetene snart vil kunne være innfridd. Da er det viktig at vi står ved hva vi har sagt tidligere, og at vi ikke flytter målpostene – for å si det slik – fremover ved å fremme nye krav før vi responderer.

Foreløpig synes det som om Myanmar er inne i en demokratiseringsprosess som har noen av de samme trekkene som historien til noen av de andre Asean-landene – f.eks. Indonesia. Endringene har ikke kommet gjennom regimekollaps eller revolusjon, men etter gradvis, kontrollert endring og oppmykning fra diktaturer og mot demokrati. Som overfor utviklingen i andre land i Asia må vestlige land være forberedt på å gi noe underveis i prosessen, og vi må gjøre oss selv i stand til å respondere raskt ved behov.

Interpellanten har helt rett når hun også poengterer at Myanmar langt fra er noe glansbilde. Menneskerettighetssituasjonen er bekymringsfull, særlig i grenseområdene, hvor det til dels pågår væpnet kamp mellom hæren og ulike grupper. Sivilbefolkningen lider i konfliktene mellom hæren og flere etniske væpnede styrker. Fortsatt er det dype motsetninger mellom grupper i Myanmar. Noen steder preger disse konfliktbildet, andre steder ser vi en skjørhet som minner om trekk fra post-konflikt-situasjoner.

Den etniske dimensjonen er trolig landets aller største utfordring. Den har aldri vært løst, verken under britene eller etter landets selvstendighet i 1948. I møtene med myndighetene er Norge helt klar på at situasjonen må løses med fredelige midler, og at vold eller diskriminering av de etniske gruppene er uakseptabelt. En løsning her vil kreve mye av alle parter, også av det internasjonale samfunn, der Norge inngår. Vi er innstilt på å bistå med råd og ekspertise innen forsoning og konfliktforebygging dersom partene ønsker dette. Det er formidlet og vil bli fulgt opp fremover.

Interpellanten spør hva Norge kan gjøre for å bidra til fortsatt positiv utvikling.

Norge er et av de vestlige land med hyppigst politisk kontakt med Myanmar. Årsaken til dette norske engasjementet er at vi ønsker å bidra til en positiv utvikling og sikre at vi har et oppdatert bilde av forholdene basert på nær kontakt med alle aktører.

Det er etter mitt syn viktig at det internasjonale samfunnet kommer myndighetene i møte, ikke betingelsesløst, men med sikte på å forsterke de positive endringskreftene. Vi har nå en oppgave i å bidra til at presidentens reformer fortsetter, og fører til irreversible endringer for det myanmarske samfunn. Vi må altså se hvordan vi på et vis kan «låse inn» utviklingen i en videre positiv prosess.

Norge er tilsluttet EU-sanksjonene, og vi ønsker en felles politikk med EU overfor Myanmar så langt som mulig. I samarbeid med EU må vi se nærmere på hele fellesposisjonen og hvilke områder vi kan justere først. Vi må også gi oss selv nok fleksibilitet til å respondere raskt på utviklingen, både i positiv og negativ retning. Vi har derfor innledet en diskusjon med EU om hvorvidt dagens tiltak er egnet til dette. Jeg drøftet dette senest med høyrerepresentant Ashton i Brussel i forrige uke.

I tillegg til EU-sanksjonene har vekslende norske regjeringer siden 1997 oppfordret til ikke å reise til, handle med eller investere i Myanmar. Siden norsk næringsliv i hovedsak ser ut til å følge oppfordringen, har Norge i praksis Europas mest restriktive politikk overfor Myanmar. Som et resultat av den siste tidens utvikling fjernet vi i våres oppfordringen om ikke å reise til Myanmar. Dette fikk bred støtte, også fra den demokratiske opposisjonen. Vi vil fremover fortsette å følge utviklingen tett, ikke minst med hensyn til løslatelse av politiske fanger, og vi har nå til løpende vurdering å oppheve oppfordringen om ikke å handle med eller investere i Myanmar.

Vi må samtidig innse at Norge ikke alene kan gjøre den store forskjellen overfor dette landet. På den annen side: Hva vi gjør, blir lagt merke til internasjonalt og er blitt vist stadig større interesse fra EU, USA og naboland.

I samtalene med andre vestlige land argumenterer vi for å engasjere oss i direkte samarbeid med myndighetene. Bare på den måten kan vi effektivt bidra til fattigdomsbekjempelse, klima- og miljøarbeid og andre store krevende reformer som landet står overfor.

Kapasitetsbygging er da et nøkkelord. Norge mener at internasjonale finansinstitusjoner som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet samt FN og UNDP bør få anledning til å bidra med nødvendig kapasitetsbygging, f.eks. med tanke på helt nødvendige økonomiske reformer. Når det gjelder tvangsarbeid og utvidede demokratiske rettigheter, er det nødvendig å gi ILOs arbeid i landet et mer omfattende mandat.

Samtidig fortsetter vi vårt humanitære arbeid inne i landet og støtte til miljøer utenfor som arbeider for å fremme demokratiet. Vi ser at det i økende grad er mulig også for representanter for eksilmiljøer å vende tilbake. Vi oppmuntrer myndighetene til å forsterke en slik utvikling og vurderer løpende hvordan vår støtte på best mulig måte kan bidra til demokratibygging.

Inne i Myanmar tyder altså mye på at mange nå har tillit til presidenten og hans reformagenda, men internasjonalt er det derimot fortsatt en del skepsis. Dette er jo heller ikke unaturlig når vi ser at en stor del av regjeringsmedlemmene hadde sentrale posisjoner også i det forrige regimet. Fortsatt har den nye ledelsen mye den skal gjennomføre for å befeste det positive inntrykket som er skapt.

Samtidig mener jeg det er feil, slik enkelte gjør, fremdeles å fastholde at det gjenstår å se om myndighetene mener alvor, eller bare å vise til at positive tegn har forekommet tidligere uten særlige resultater. De nåværende makthaverne har vist gjennom ord og handling at de er genuine i sin endringsvilje. Nå må de gjøre endringene irreversible. Og det må vi bidra til.

Norge er heller ikke alene om å vurdere den siste tids endringer i Myanmar som positive. Samtlige av dem vi møtte i Myanmar, mente at presidenten trenger internasjonal støtte for å vise at reformlinjen bærer frukt. Dette er et syn som også får sterkere gehør i andre land. I FNs vennegruppe for Myanmar, der Norge er medlem sammen med 16 andre land, inkludert EU, er det økende forståelse for synet om at det internasjonale samfunnet må engasjere seg og imøtekomme de positive skrittene. USAs utenriksminister, Hillary Clinton, besøker landet i desember. Høyrerepresentant Ashton kom sist fredag med positive uttalelser etter NLDs beslutning om å delta i suppleringsvalget, og det diskuteres nå også i EU hvordan man kan gjøre de første justeringer for å komme Myanmar i møte. Norge har i sine kontakter særlig vektlagt konsultasjoner med ledelsen i Indonesia.

Avslutningsvis: Det er selvsagt ikke slik at det bare er myndighetene i Myanmar som fortjener anerkjennelse og belønning i lys av de positive endringene som nå skjer. Også den demokratiske opposisjonen og ikke minst Aung San Suu Kyi selv har stått og vil stå overfor vanskelige valg. Mange har gjort store ofre for å fremme demokrati i Myanmar. Det er også på høyt tid – og kanskje aller viktigst – å belønne landets om lag 60 millioner innbyggere. Mange lever i dyp fattigdom, og det er deres interesser også omverdenen må ivareta.

Etter to tiår med isolasjon og sanksjoner ønsker Norge et tettere samarbeid med Myanmar, nettopp for at landets befolkning skal kunne ta del i den demokratiske og økonomiske utviklingen som preger regionen for øvrig. Myanmar har både ressursgrunnlag og andre positive forutsetninger for å få dette til. Men når vi nå ser at også de politiske forutsetningene begynner å endre seg, må vi gi vårt bidrag for å påskynde en slik utvikling.

*****

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (svarreplikk):
Som et utgangspunkt for debatten vil jeg tydeliggjøre at på handlingssiden legger vi fra norsk side vekt på at når det gjelder sanksjoner, er vi tilsluttet EU-sanksjoner og er i nær dialog med EU om dem. Så har vi denne særegne norske oppfordringen fra regjeringen Bondevik – jeg husker godt da den kom, det var vel i 1997 – om at det ikke var ønske om å innføre egne norske sanksjoner som la begrensninger på investeringene, men der statsministeren ga uttrykk for et sterkt råd til norsk næringsliv om ikke å investere eller engasjere seg i Myanmar.

Det er en linje som etterfølgende regjeringer har fulgt. Det jeg varsler i dag, er at regjeringen vurderer å oppheve det rådet. Det vil bli gjort veldig tydelig overfor norske markedsaktører når vi gjør det. Men vi mener dette er et ensidig norsk tiltak som har sendt et klart signal, og som det nå vil det være rom for å endre på av to årsaker – både for å komme en positiv utvikling i møte, og for å sende et signal til norsk næringsliv, som fortjener å kunne forberede seg og tenke på Myanmar som et mulig område for investeringer, og hvor Norge bør ha, kanskje særlig på energisiden, muligheter til å spille en rolle.

Og så er det det andre: Det er at vi, som en forlengelse av vårt humanitære engasjement, ønsker å se utviklingsorganisasjonene fra FN-siden, som Bretton Woods-systemet, engasjere seg i Myanmar, fordi det er et land med stor fattigdom, med store pågående konflikter. Vi tenker ofte ikke på at Myanmar kanskje er et kroneksempel på moderne konflikter i dag, nemlig at de skjer internt i land og ikke mellom land. Men de er like krevende å lege ved en eventuell fred. Det pågår i dag fortsatt kamper inne i Myanmar mellom grupper. En vei ut av det krever et engasjement og støtte utenfra. Det vil også Norge støtte opp om.

*****

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (sluttreplikk):
Dette er den andre debatten vi har om dette i år, og jeg føler at Stortinget og regjeringen er i god dialog om å følge denne utviklingen nøye. Representanten Håbrekke sa det meget godt, at vi opplever forsiktig begeistring. Det synes jeg er en god kombinasjon – å være nøkterne om veien framover.

Jeg tror vi fra norsk side skal legge vekt på å følge utviklingen på bakken, som det heter, se den an og se hva som skjer. Da må vi også være i stand til å se hva som har skjedd til nå, siden den forrige debatten vi hadde. Utviklingen har jo ført det landet som kanskje har det sterkeste kritiske blikket på Myanmar, USA, til det skritt at president Obama har sendt sin utenriksminister på det første besøket på flere tiår til Myanmar.

Spørsmålet ble reist om hva presidenten vil. Det kan jo ikke vi vite fullt ut. Jeg tror han ser at uten reformer kommer det ikke utvikling, at uten reformer kommer dette folket til å være plaget på en måte som skaper flere konflikter og mer utrygghet for ethvert regime.

Jeg har ikke noen illusjoner om at det er mer eller mindre demokratiske instinkter i lederskapet i Myanmar, men jeg tror vi skal vokte oss for én tendens, og det er å flytte målpostene, som jeg sa, etter hvert som denne utviklingen går videre. Hvis realiteten er den at Myanmar er i ferd med å innføre en samfunnspraksis som er mer i tråd med internasjonale forpliktelser enn andre land i regionen, som vi ikke har sanksjoner til, får vi et problem når det gjelder å være likehendig mot forskjellige stater. Hvis det er slik at de vedtar en arbeidslov som ILO mener er den mest framskredne i regionen, hvis det er slik at det kommer en pressefrihet som kan måles og observeres, og hvis det er slik at valgene de holder, er rettferdige – vel, så må vi finne en måte å svare på det på.

Jeg merket meg at Høyres representant mente det ikke var grunn til å endre noe på politikken vår til nå. Det tar vi med oss, men jeg opplever samtidig at flertallet i salen er opptatt av at vi også, sammen med våre nære partnere, skal kunne bevege oss og sende signaler tilbake til regimet.

Så vil jeg si, som et siste poeng: Det kan komme tilbakeslag, ja, og det skal vi være meget oppmerksomme på. Derfor er det slik at vi også må være i stand til å kunne reagere på tilbakeslag. Hvis det nå kommer signaler i retning av Myanmar som kan stimulere til en utvikling, og det kommer tilbakeslag, vel, så må vi også være i stand til å kunne spole dette tilbake fra vår side.

Takk for en grei avklaring og et godt fundament for videre politikk på dette området, som jeg tror samler bred oppslutning i Stortinget.
 

For alle øvrige innlegg, se Stortingets nettsider.