Innlegg under behandling av delelinjeavtalen

Om samtykke til ratifikasjon av overenskomst av 15. september 2010 mellom Norge og Russland om maritim avgrensning og samarbeid i Barentshavet og Polhavet (se Innst. 182 S (2010-2011), jf. Prop. 43 S (2010-2011))

Sjekkes mot framføringen

Jeg tror det er en tilfeldighet, men den er ganske talende, at det i Oslo sentrum i disse dager er en utstilling som heter Borderlines, og den består av gamle grenseposter for den norsk-russiske landegrensen i nord. Den utstillingen kan man se litt lenger ned, i Spikersuppa, og man kan se den i sentrum av Kirkenes by, hvor jeg var med på å åpne den i forrige uke. Det er altså de gamle grensepostene som sto på land. Det er for øvrig kunstneren Morten Traavik som har laget denne installasjonen, og det er de genuint gamle grensepostene. Nå kan vi da trolig si at Norge og Russland har landegrense fra 1826, og vi får havgrense fra 2010.

Overenskomsten om maritim avgrensning og samarbeid i Barentshavet og Polhavet – det er avtalens fulle navn, bedre kjent som delelinjeavtalen – ble undertegnet 15. september i fjor etter forhandlinger i nær 40 år. Dagen i dag er selvfølgelig av stor betydning. Avtalen behandles i Stortinget, og Stortinget vil forhåpentligvis gi sitt samtykke til ratifikasjon. Så venter vi på den russiske tilsvarende behandlingen. Så langt jeg kjenner til, er prosessen der i rute. Full parallellitet har ikke vært praktisk mulig, og vi ligger altså en liten båtlengde foran. Men signalene fra Oslo blir nok lagt merke til.

Jeg vil få takke utenriks- og forsvarskomiteen, saksordføreren og lederen for en god, grundig og effektiv behandling, og en veldig god og instruktiv innstilling og behandling av proposisjonen. Jeg mener at det arbeidet som er nedlagt her i Stortinget, på sedvanlig vis, styrker den avtalen, og at den står fjellstøtt ved å ha fått så bred oppslutning.

Det er sagt her, men det bør også sies fra regjeringens side, at denne avtalen er historisk, fordi det løser det største utestående bilaterale spørsmålet mellom Norge og Russland – hvor den maritime avgrensningen burde gå. Jeg slutter meg for øvrig til alle omtaler som er gitt av avtalen i salen tidligere. Jeg synes de har vært gode.

Vi klargjør de nøyaktige grensene for norske og russiske soner og kontinentalsokkelen i hele Barentshavet og Polhavet. Avtalen gir dermed rettslig klarhet og den forutberegnelighet i området som vi er opptatt av, og som er viktig for å sikre stabilitet. Og det er riktig at denne avtalen kan ses som en innledning for en ny epoke i det norsk-russiske samarbeidet. Med denne avgrensningen på plass vil eksisterende samarbeid styrkes. Det åpnes nye områder for samarbeid når det gjelder ressurser, næringsliv, transport og miljø, for å nevne noen ganske få, og ikke minst, eventuelle funn av drivverdige grenseoverskridende petroleumsressurser vil kunne utløse et betydelig samarbeidspotensial.

Avtalen vil fremme vekst og utvikling i nord og samtidig styrke vårt gode naboforhold til Russland. Og som mange her har påpekt – det er en viktig sideeffekt – så sender avtalen et viktig signal til resten av verden om den vekt Norge og Russland som kyststater tillegger havretten. Dermed bidrar avtalen til at denne regionen fremstår som en fredelig region, hvor tvistespørsmål løses ved forhandlinger basert på folkeretten.

Det var slik for noen år siden at i kartet over Norge og havområdene var det en rekke stiplede linjer. Det indikerte at de var ikke trukket endelig. Nå er alle linjer rette, alle stiplede linjer er trukket som hele linjer, slik det skal være. Det utløser altså en lang rekke muligheter.

Men jeg er opptatt av å vektlegge følgende på en dag som denne, fordi vi møtes i det internasjonale samfunn med mange spørsmål om hvordan Norge skal bruke sine muligheter: Det skal vi gjøre på ansvarlig vis, men det utløser også en rekke betydelige plikter, det å være kyststat i nord, ha ansvar for søk og redning i det området som tilligger oss, ansvarlig ressursforvaltning av fornybare og ikke fornybare ressurser, og i nært samarbeid med andre land, blant dem selvfølgelig Russland. Og da er det viktig å si at linjen i seg selv utløser jo ikke aktivitet og samarbeid og verdiskaping. Det er det våre beslutninger, næringslivet, samfunnets engasjement som gjør.

Det kommer heller ikke til å være problemfritt på alle områder, fordi vi skal finne ut av det med en nabo som er i utvikling, og som har et system og en forvaltning og en kultur som kan skille seg fra vår. På en lang rekke områder nå, hvor vi ser store fremskritt i form av grensepasseringer, visumsøknader, lettelser på mange vis, så møter vi også et russisk system som er krevende å forholde seg til. Det skal vi også kunne snakke om i klartekst når det gjelder samarbeidspotensial. Men vi har et bedre utgangspunkt enn noensinne, og jeg tror det er riktig å si per februar 2011 at aldri har det samarbeidet vært bedre enn det er i dag.

Så vil jeg for min del takke Stortinget, Stortingets komiteer og Stortingets partier, som har stått veldig samlet rundt Utenriksdepartementet og forhandlerne, og det at de også kunne leve med uvitenheten, inntil siste stund faktisk, som representanten Høglund sa, var en stor styrke.

Jeg opplever som ansvarlig de siste fem og et halvt årene at vi har hatt bred støtte i Stortinget for det løpet vi har lagt, og det mener jeg er Norge på sitt beste. Og så vil jo jeg ta imot, på vegne av de dyktige forhandlerne, den rosen som er kommet. Den har de hørt, og den vil jeg formidle videre. Jeg opplever at det knapt er noe som kan gjøre en statsråd stoltere enn å ha et slikt embetsverk, som respekteres internasjonalt, og som er trendsetter i å utvikle moderne havrett – gjennom generasjoner. Den honnøren går da også til avgåtte embetsmenn og avgåtte utenriksministre og regjeringer. Men aller mest bør vi i dag tross alt hedre dem som til de siste nattetimer sto på for at denne avtalen skulle falle på plass. Det er en fornøyelse å ha ansvaret for og arbeide med så dyktige medarbeidere, og de fortjener også de godordene de har fått fra Stortinget med på veien.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ivar Kristiansen (H): Jeg vil takke utenriksministeren for hans meget gode innlegg. Begrep som «historisk» og «merkedag» er jo dekkende, som mange har vært inne på, jf. også representanten Solhjells referanse til Google-søk, og de fortjener sin plass på en dag som i dag. Det er kanskje derfor det er så trangt på pressebenken i stortingssalen! Men det var ikke det jeg skulle spørre om. Det er store forventninger til de forhåpentligvis betydelige petroleumsforekomstene som er i området. Forventer utenriksministeren et slags kappløp, også tatt i betraktning Europas mangel på energi og et Midtøsten i brann? Er regjeringen klar til å iverksette de nødvendige undersøkelser som må til for å holde tritt med Russland på dette feltet?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Jeg har i alle disse årene opplevd at ordet «kappløp» faller veldig lett når man snakker om nord, og jeg har sett det som en av mine oppgaver å prøve å motbevise, gjennom det vi gjør, og måten vi arbeider på, at kappløp er et berettiget begrep.

Ressursene finnes i all hovedsak innenfor ansvarlige kyststaters sone og sokkel, og dermed er det opp til disse statene å ta ansvarlige beslutninger om hvordan de skal utvikles. Det jeg kan si på generelt grunnlag, er at Norge fullt og helt kommer til å være seg sitt ansvar bevisst, både når det gjelder nødvendig kartlegging av ressursene, og nødvendig og forsvarlig takt i forhold til hvordan vi skal utnytte dem.

Men jeg vil jo minne om at vi også har et stort ansvar for de fornybare ressursene som er så unike i nord – at vi nå sørger for å bruke den samlede kompetansen vi har – en helhetlig forvaltningsplan og den type tilnærminger – slik at vi treffer de riktige beslutningene.

Jeg tror at opp og ned for konfliktbildet i Midtøsten, Europas søken, ofte litt uklare signaler på hva energibehovene er, og hvordan de skal løses – det må dyktige norske analytikere vurdere, og så må vi ta det inn i våre beslutninger. Men det er for meg ikke så veldig stor forskjell på hvordan vi nærmer oss det i nord, og hvordan vi har nærmet oss det i Midt-Norge og lenger sør i havet.

Det er den skritt-for-skritt-tilnærmingen som bør være vår tilnærming også i nord, og det er jeg trygg på at et samlet Norge kommer til å komme fram til.

*****

For alle øvrige innlegg se Stortingets nettsider.