Fra kaos til klimasuksess i Durban

Utslitte klimaforhandlere preger den sørafrikanske byen Durban lørdag 10. desember. Etter to ukers beinhardt arbeid er det kaos og overhengende fare for at alt går tapt. 

Fredag kveld minnet klimaforhandlingene om et borettslagsmøte fra helvete. Tiden gikk med til å diskutere om vi skulle vente til alle forslagene var ferdige eller gå hjem og møtes igjen dagen etter.

Møtelederen virket handlingslammet. De siste dagene hadde Sør-Afrika holdt åpne møter som ikke ledet til noe som helst. De ble kalt indaba, som betyr samråd på zulu, men bar mer preg av samrøre. 

Lørdag formiddag kommer det siste dokumentet, og overtrøtte forhandlere setter seg ned for å studere innholdet. 

Pessimismen råder. Vi er allerede 12 timer på overtid. For noen dager siden kom Kina med signaler om at de kan være villige til en juridisk klimaavtale i framtida. Men Indias miljøvernminister Jayanthi Natarajan, kledd i sari, er knallhardt imot at India skal forplikte seg til noe som kan hindre utvikling for Indias hundrevis av millioner fattige. EUs klimakommissær Connie Hedegaard driver intenst lobbyarbeid og har skapt en allianse med de fattigste utviklingslandene. Men er det nok? 

Plenumsmøtet starter nesten et døgn på overtid. Sør-Afrika har endelig lagt fram en helhetlig pakke. Den omfatter både forlenget kyotoperiode, en prosess mot en ny avtale for alle land som skal tre i kraft i 2020 og et grønt klimafond på 100 milliarder dollar. I tillegg er det en rekke beslutninger om utslippsreduksjoner, kontroll og rapportering, klimatilpasning og annet som delegatene har forhandlet om dag og natt i to uker. Alt kan være forgjeves. 

I plenumssalen blir det annonsert pause. Da hører vi dunking. Det er Claudia Salerno fra Venezuela. Hun går opp på bordet og sier «Møteleder, du ignorerer meg, du prøver alltid å ignorere meg. Men jeg vil ikke selge mitt lands framtid for 100 milliarder dollar». 

Vi blir redd for at Venezuela skal blokkere en avtale. Skal det bli København om igjen? Men heldigvis viser det seg at Venezuela har bestemt seg for å framføre tøff, ofte riktig kritikk, uten at de vil blokkere. 

Det er to andre kvinner som skal dominere natten. Spørsmålet er hvilken juridisk form en framtidig avtale for alle land skal ha. I teksten har India lørdag kveld fått inn «juridisk utkomme» som alternativ i tillegg til «protokoll» og «juridisk instrument».

EUs klimakommissær Connie Hedegaard sier at juridisk utkomme er altfor svakt og totalt uakseptabelt for EU. Hun krever det fjernet.

Den indiske miljøvernministeren holder et flammende innlegg om fattige lands rett til utvikling. Hun avviser Hedegaards krav og får støtte av Kinas Xie Zenhua. Stemningen er til å ta og føle på. Om Durban skal bli fiasko eller suksess står på vippen.

Jeg tar ordet. Jeg gir India rett i at det er riktig og rettferdig å snakke om retten til utvikling. Mange utviklingsland gjør mye, ofte mer enn industriland. Men jeg sier også at det må være mulig å finne et kompromiss, og foreslår pause for at EU og India kan bli enige. Norge får stor støtte. 

Slik blir det. En klynge dannes på gulvet rundt India og Connie Hedegaard med USA, Kina, Brasil, øystatene og Afrika-gruppa. Etter en time kommer kompromissforslaget: I stedet for «juridisk utkomme» skal det være «avtale med juridisk kraft». Det er sterkt nok for EU og akseptabelt for India. Vi klapper - med utmattet glede. 

Mange har kritisert avtalen i Durban for å være utilstrekkelig. Det er blitt sagt at den setter klimaarbeidet i verden på vent til 2020. Dette er feil. Avtalen i Durban er historisk. Kina, USA og

India har aldri tidligere gått med på at de skal inn i en juridisk klimaavtale. Kyotoprotokollen er forlenget. Dette var slett ikke gitt på forhånd.

Durbanavtalen inneholder også landenes egne forpliktelser om utslippskutt før 2020. Dette skal følges opp tett med krav om rapportering. Oppfølgingen vil skape politisk press for enda større ambisjoner.

Mange land er i gang med nasjonale klimatiltak. Kina har en storstilt satsing på fornybar energi. Brasil verner regnskogen. Australia lager kvotesystem. Etiopia har en imponerende lavkarbonstrategi.

Avtalen er ikke perfekt. Målene er ikke tilstrekkelige til å begrense oppvarmingen til to grader, slik mange har påpekt. Men resultatet fra den dramatiske innspurten viser at det er reell politisk vilje til å gjøre noe med klimaendringene. India, Kina og de andre store ulandene hadde ikke gått med på denne avtalen hvis det ikke var for at de innser at deres egne land er truet av farlige klimaendringer, og at denne avtalen har stor betydning for å begrense dette.

USA tøyde sitt mandat til det ytterste, fra et land hvor den klimapolitiske debatten nærmest er satt i skammekroken.

Dessverre er det ikke slik at alternativet til Durban-avtalen hadde vært en bedre avtale med juridiske forpliktelser om store utslippskutt. Alternativet hadde vært total kollaps. Det hadde vært uendelig mye verre. Nå må vi gjøre vårt for å legge nye steiner til klimabyggverket.

Alternativet hadde vært total kollaps.