Et argument for norske utslippskutt

Kjetil B. Alstadheim spør i Dagens Næringsliv tirsdag om jeg fikk med meg hva de ble enige om i Durban. Jeg kan berolige ham med at jeg fikk med meg hva som ble vedtatt og spilte en sentral rolle i utformingen av kompromissene.

Jeg ble bedt om å tilrettelegge for kompromiss om det som blir kalt "marked". Temaet var forholdet mellom et globalt markedssystem og Australias etablerte og Japan og USAs fremtidige markedsbaserte systemer. Norge var altså tilrettelegger for noe av kompromisset om marked. 

Reiste Kjetil B. Alstadheim hjem for tidlig? 

I Durban ble det besluttet å forlenge Kyotoavtalen og fortsette internasjonal kvotehandel. Markedet skal utvikles videre. Det er godt nytt. Ved å betale for utslippskutt i andre land, kan vi få mer for pengene og bidra til utvikling. 

Men målene i Durban er ikke nok til å hindre farlig oppvarming. Markedsmekanismene er heller ikke tilstrekkelige. Kvoteprisen er for lav og det er usikkert hvor ambisiøst et fremtidig utslippstak blir.  

Hvis vi baserer oss mest på å kjøpe utslippskvoter, går vi glipp av egen teknologiutvikling og blir hengende etter. Norge er et høykostland. Kvoteprisen driver derfor teknologiendring mindre i Norge enn i mange andre land. 

Et annet viktig argument er at u-land vil se resultater. Det er et svært dårlig signal hvis rike Norge sier at vi ikke har råd til å redusere våre egne utslipp. Derfor er Durban-avtalen et argument for norske utslipps-kutt.